Thomas Roseingrave
Thomas Roseingrave (1688–1766) var en engelsk-irsk komponist og organist.
| Thomas Roseingrave | |||
|---|---|---|---|
| Født | 1688[1][2][3][4] Winchester | ||
| Død | 23. juni 1766[2][5][6] Dún Laoghaire | ||
| Beskjeftigelse | Komponist | ||
| Nasjonalitet | Kongeriket Storbritannia | ||
| Periode | Barokkmusikk | ||
| Musikalsk karriere | |||
| Sjanger | Barokkmusikk | ||
| Instrument | Orgel | ||
Liv og virke rediger
Thomas Roseingrave fikk sin første musikkundervisning av faren Daniel Roseingrave som var organist i Dublin.
Roseingrave studerte ved Trinity College i Dublin fra 1707, men fullførte ikke studiene. Takket være økonomisk hjelp av St. Pauls katedral i London, reiste han på studietur til Italia i 1709. Her møtte han Domenico Scarlatti i Venezia og fulgte ham på reiser til Napoli og Roma. Roseingrave var mektig imponert over Scalattis ferdigheter på cembalo, og langt senere i livet ga han ut Scarlattis cembalosonater, noe som førte til en veritabel scarlattifeber i England.
Rundt 1714 vendte Roseingrave tilbake til England og fikk en strålende karriere som organist og komponist. Han opparbeidet seg et stort ry for sin improvisasjonskunst, spesielt av fuger. Ifølge den samtidige musikkhistorikeren Charles Burney kunne han spille den vanskeligste musikk rett fra bladet.
Roseingraves karriere var på høyden i 1730-årene, men han fikk psykiske problemer og vanskjøttet etterhvert sine plikter. Tilslutt vendte han tilbake til Dublin, der han i 1753 iscenesatte sitt siste verk, operaen Phaedra and Hippolitus. Han er gravlagt i familiegraven på gravplassen ved St Patrick's Cathedral i Dublin.
Musikk rediger
Komposisjonene for klaviaturinstrumenter regnes som Roseingraves beste. De er overraskende lite påvirket av komponister fra det europeiske fastland, selv om det enkelte steder i cembaloverkene kan spores påvirkning fra Domenico Scarlatti. Orgelverkene står derimot nærmere den engelske tradisjonen etter Purcell og Blow. Til tider viser de en heftig kromatikk med mye dissonans og en irregulær form og frasering, noe som hinter om at verkene kan være inspirert av de improviserte framføringene han var så berømt for. Han skrev også fløytesoloer og italienske kantater.
På 1700-tallet hadde de fleste engelske komponister tatt i bruk en italiensk, händelaktig rokokkostil, og tilvendt denne lette og ukompliserte musikken, avfeide det engelske musikkpublikumet snart Roseingrave røffe harmonikk og uhemmede moduleringer som intellektuell og gammelmodig.
Innspillinger rediger
- Keyboard Music by Thomas Roseingrave. Suites, Voluntaries and Fugues. Paul Nicholson, cembalo og kammerorgel. Hyperion Records London 1992, CDA66564
Verk i utvalg rediger
Referanser rediger
- ^ Gemeinsame Normdatei, GND-ID 128779195, besøkt 14. oktober 2015[Hentet fra Wikidata]
- ^ a b Autorités BnF, data.bnf.fr, besøkt 10. oktober 2015[Hentet fra Wikidata]
- ^ Trove, Trove person-ID 839893, besøkt 9. oktober 2017[Hentet fra Wikidata]
- ^ KANTO, KANTO ID 000194077[Hentet fra Wikidata]
- ^ International Music Score Library Project, IMSLP-identifikator Category:Roseingrave,_Thomas, besøkt 9. oktober 2017[Hentet fra Wikidata]
- ^ Social Networks and Archival Context, SNAC Ark-ID w6gh9mr2, besøkt 9. oktober 2017[Hentet fra Wikidata]
Litteratur rediger
- Constant Lambert: «Thomas Roseingrave», i Proceedings of the Musical Association, bind 58 nr. 1 (1931), s. 67–83.
- Stanley Sadie (red.): The New Grove Dictionary of Music & Musicians (London: Macmillan, 1980).
- William H. Grindle: Irish Cathedral Music (Belfast: Institute of Irish Studies, 1989).
- Peter Holman: «Purcell and Roseingrave: A New Autograph», i Curtis Price (red.): Purcell Studies (Cambridge: C.U.P., 1995).
- Kerry Houston: «Roseingrave family», i H. White & B. Boydell: The Encyclopaedia of Music in Ireland (Dublin: UCD Press, 2013).