Thomas Olivier
Thomas Olivier (også Thomas Oliver, Oliver der Sachse, Oliver von Paderborn, Oliver von Köln, født ca. 1170 sannsynligvis i Westfalen eller i det nærliggende Friesland, død den 11. september 1227 i Otranto) var 1223-1225 biskop av Paderborn inntil pave Honorius III utpekte ham i 1225 til kardinal. Han var den første biskop fra Paderborn som ble kardinal.
| Thomas Olivier | |||
|---|---|---|---|
| Født | 1170-årene[1] Det tysk-romerske rike | ||
| Død | 11. sep. 1227[1] Otranto[2] | ||
| Beskjeftigelse | Teolog, historiker, katolsk prest, katolsk biskop (Paderborn erkebispedømme, 1223–1225) | ||
| Embete |
| ||
| Nasjonalitet | Det tysk-romerske rike | ||
| Våpenskjold | |||
 | |||
Liv og virke rediger
Bakgrunn rediger
Han stammet sannsynligvis fra Westfalen eller fra Frisland. Fra 1196 tilhørte han Paderbornkatedralens domkapitel og fungerre som Paderborn katedralskoles domscholaster. Fra 1202 arbeider han også som domscholaster i Köln.[3] I 1205 ble han kansler for erkebiskopen av Köln, Bruno.
Deltagelse i det femte korstog rediger
I 1207 oppholdt han seg kortvarig i Paris for å studere, og agiterte her for korstog mot albigenserne.
Årene 1209-1213 bodde han i erkebispedømmet Köln, hvor han av pave Innocens III ble kalt til det 5. korstog. Våren 1214 begynte han i Rheinland å agitere for korstog, likeså i Holland og i Friesland, hvor han klarte å finne tusenvis av frivillige som erklærte seg villige til å delta i korstoget. I Köln begynte korsfarerne å utruste sin flåte.
I 1217 begynte korsfarerhæren reisen mot Det hellige land. Oliver tilsluttet seg sannsynligvis en del av krigsførernes hær, med hvem han reiste ad Rhinen og Rhône til Marseille, hvorfra utskipningen fant sted.
Oliver selv forteller om korstoget i sin krønike Historia Damiatina.[4] I Det hellige land fremhevet han især at han etter at kong Andreas II av Ungarn avbrøt korstoget i 1218 og vendte tilbake til Europa, ble med en nylig inntrufne frisiske styrke ikke var kommet med hovedstyrken, men som var kommet seilende rundt den iberiske halvøy, fortsatte korstoget og angrep Damietta i Egypt. I august 1218 var de frisiske korsfarere fremgangsrike, idet de lyktes med hjelp av etter Olivers råd og anvisning spesialmodifiserte fartøy å erobre Damiettas tårn midt i Nilen. Han virket sannsynligvis som sekretær for den pavelige legat kardinal Pelagius, som var korsfarenes åndelige leder.
Thomas Olivier skrev i sin Historia Damiatina: «Før erobringen av Damietta fikk vi kjennskap til en bok skrevet på arabisk hvori fortatteren sier at han verken var jøde, kristen eller sarasener». Denne bok ble tolket å ga forutsagt Saladins tidligere erobring av Jerusalem og den forestående kristne erobring av Damietta. Videre skriver han at boken forutsa «at en viss konge for de kristne Nubianorum [det afrikanske kristne fellesskap) skulle ødelegge byen mekka og fjerne de falske profeten Muhammeds spredte ben, og en del andre ting som ennå ikke er skjedd.» Ifølge historikeren Ahmed Sheir[5] «nevnte dette anonyme skriv en kong David, sønn av Prestekongen Johannes, aom sendte sine representanter for å få befridd de kristne fanger som var blitt tatt i Egypt under korsfarernes beleiring av Damietta, og så ble de sendt som gaver til den abbasidiske kalifen i Bagdad.» Dette er den første gang det nevnes en kong David som etterkommer av den legendariske nestorianske hersker som skulle en gang slå seg sammen med den vestlige kristenhet i et felles fremstøt for å ødeligge islam.
Kong David-historien vokste straks til veldige proporsjoner og utløste en slik entusiasme blant korsfarerne at de ble ansporet til et overilet og prematurt angrep mot Kairo under Nildeltaets oversvømmelsessesong - et særdeles ugunstig angrepstidspunkt som resulterte i deres fullstendige nederlag og muslimenes seier.
Etter at korsfarerne var blitt beseiret og måtte trekke seg tilbake fra Egypt i september 1221, forble Oliver inntil september eller oktober 1222 i Akko. Fra denne periode er to brev fra ham blitt bevart, det ene til sultan al-Kamil av Egypt, det annet til de lokale islamske lærde, hvor han forsøker i tidens polemiske stil å overbevise dem om den muslimske tros avskyelighet og akseptere kristendommen.
Tilbake i Tyskland preket han fra 1223 for en fornyet start på den femte korstog under keiser Fredrik II.
Biskop og kardinal rediger
Etter biskop Bernhard IIIs død i Paderborn den 28. mars 1223 ble Oliver valgt til biskop i Paderborn. Valget var ikke uten kontroverser, og den rivaliserende kandidat, Henrik van Brakel, mottok regaliaerne av konge og erkebiskopen av Mainz, men Oliver stod på den romerske kuries rettigheter.[6] Den 7. april 1225 ble han endelig bekreftet som biskop av Paderborn av pave Honorius III.
Imidlertid følte han seg ikke sikker i denne stilling. Han oppholdt seg uansett ikke i sitt bispedømme, men fremfor alt i pavens nære omgivelser. Og paven opphøyde ham i september 1225 til kardinalbiskop av Sabina og erklærte bispestolen i Paderborn som vakant.
Død rediger
I 1227 sluttet han seg som pavelig legat til den korsfarerhær som keiser Fredrik II holdt på å samle sammen i Sør-Europa. Før han kunne slå følge med den til Outremer (de oversjøiske områder helt øst i Middelhavet), døde han den 11. september 1227 i Otranto som et offer for en pest som var brutt ut blant hærmennene.
Referanser rediger
- ^ a b Gemeinsame Normdatei, besøkt 9. april 2014[Hentet fra Wikidata]
- ^ Gemeinsame Normdatei, besøkt 30. desember 2014[Hentet fra Wikidata]
- ^ "Gymnasium Theodorianum Paderborn 799-1612-1987" (375 Jahre Schulgebäude am Kamp; Fachschaft Geschichte des Gymnasium Theodorianum in Paderborn, Paderborn 1987)
- ^ Oliver of Paderborn: Historia Damiatina (The Capture of Damietta), Translated by John J. Gavigan, University of Pennsylvania Press, 1948.
- ^ Ahmed Mohamed Sheir, “From a Christian Saviour to a Mongol Ruler: The influence of Prester John's Glamour on the Muslim-Crusader Conflict in the Levant, 1140s–1250s,” Rivista dell’Istituto di Storia dell’Europa Mediterranea, number 3 n. s., December 2018.
- ^ zur umstrittenen Bischofswahl vgl. Brandt/Hengst 1984: 117
Litteratur rediger
- (de) Hermann Hoogeweg: «Oliver von Paderborn». I Allgemeine Deutsche Biographie (ADB). Bind 24, Duncker & Humblot, Leipzig 1887, s. 305–308.
- Erich Weise: Der Kölner Domscholaster Oliver und die Anfänge des Deutschen Ordens in Preußen. I: Hans Reykers (Bearb.): Im Schatten von St. Gereon. Erich Kuphal zum 1. Juli 1960. Verlag der Löwe, Köln 1960, s. 385–394.
- Hans Jürgen Brandt, Karl Hengst: Die Bischöfe und Erzbischöfe von Paderborn (Veröffentlichungen zur Geschichte der mitteldeutschen Kirchenprovinz; Bd. 1). Verlag Bonifatius-Druckerei, Paderborn 1984, ISBN 3-87088-381-2, S. 117–120.
- Anna Dorothea von den Brincken: Islam und Oriens Christianus in den Schriften des Kölner Domscholastikers Olivier († 1227): i: Zimmermann, Albert, Kraemer-Ruegenberg, Ingrid Vuillemin-, Gudrun. Orientalische Kultur Europäisches Mittelalter, de Gruyter Berlin, 1985; S. 86ff.
- (de) Wolfgang Giese: «Oliver von Paderborn.» I Neue Deutsche Biographie (NDB). Bind 19, Duncker & Humblot, Berlin 1999, ISBN 3-428-00200-8, s. 522 f. (digitalisering).