Thebaiden (Statius)
Thebaiden (Thébaïde) er et episk dikt på tolv bøker, skrevet av den romerske poeten Publius Papinius Statius (død 96 e.Kr.) på latin i den latinske litteraturens sølvalder, på siste halvdel av første århundre. Statius var en samtidig av Valerius Flaccus og Silius Italicus, som også skrev episke verk.
Historie rediger
I henhold til siste vers i Thebaiden skrev Statius diktet i løpet av et dusin år i løpet av regimet til keiser Domitian (keiser fra år 81 til 96). Det er skrevet i heksameter, det vanligste versemål for gresk-romerske episke diktere. Thebaiden er påvirket av mange forfattere fra klassisk gresk litteratur; man finner spor av blant annet Antimakos fra Kolofon, Kallimakhos, Evripides og Apollonios Rhodios. Ettersom Thebaiden er et episk verk, spiller Homers verker en viktig rolle som modell. (Romerne så på Homer som opphavsmannen bak den episke sjangeren). Blant romerske forfattere har både Ovid og Seneca påvirket verket - Ovid først og fremst stilmessig. Statius erklærer imidlertid at hans fremste forbilde er Vergil, og at han lar seg inspirere av dennes storverk, Æneiden i så stor grad at han forsøkte å følge i Vergil fotspor:
- Vive, precor; nec tu divinam Aeneida tempta,
- sed longe sequere et vestiga semper adora.
- (Thebaiden, kapittel 12)
- «Måtte du (Thebaiden) leve – ikke for å konkurrere med den guddommelige/opphøyde Æneiden,
- men for å etterligne dens fotspor på avstand, med ærbødig respekt.»
Statius’ Thebaiden handler om de syv ledere og deres allierte i Argos’ angrep på byen Theben. Som forbildet Vergilius’ Æneiden diktet Statius tolv sanger (kapitler), og som forbildet er de delt i to halvparter. Hele den første halvparten forteller om forberedelsene, mens kampene blir viet den siste halvparten. Thebaiden fokuserer mye på striden mellom brødrene Eteokles og Polyneikes, sønner av kong Ødipus. Brødrene kunne ikke styre Theben sammen og besluttet derfor å dele styringen og være konger av byen i vekslende år. Når det episke diktet begynner er det Eteokles som er konge over byen, men hans styringstid er i ferd med å løpe ut. Polyniekes har i mellomtiden akkurat giftet seg med en av døtrene til Adrastos, konge av byen Argos, noe som også gjør ham til prins foruten å være konge, og han er ivrig etter å herske over to kongedømmer samtidig.
Brødrestriden i Thebaiden rediger
På mesterlig vis har Statius vevet temaet om brødrenes strid inn i Thebaiden. Han slipper stadig tallrike hentydninger til mytologiske brødre og søstre inn i fortellingen og speiler mange sekundære figurers lignende feil og vanskelige forhold inn mellom fortellingens hovedfigurer. På denne måten får de positive og negative elementene av søskenforhold (kjærligheten, rivaliseringen, sjalusien og tilsvarende) deres andel av oppmerksomhet i fortellingen og kommentarer fra poeten.
På samme måte som de fleste homeriske epikker før ham gjør Statius stor bruk av gudene som redskaper for handlingens forløp, og ettersom Theben er fruktbarhetsguden Baccus' by (Dionysos i gresk mytologi), gudens hjem foruten også sted for hans tempel, og ettersom Adrastos er guden Apollons prest, legger det ytterligere et lag av drama og konflikt som fremtrer ettersom disse to sentrale gudene går i krig med hverandre indirekte som de to motstående hærene møtes i slag.
Statius' kanoniske rangering rediger
Thebaiden ble populær i Statius' eget liv og i henhold til epikkens siste vers. Romerske skolebarn pugget passasjer fra diktet selv før det var blitt skrevet ferdig. Statius var en personlig favoritt av keiseren, og undervisningssystemets bruk av hans dikt kan bli sett på som en konsekvens av hans forhold til keiseren[1], men diktet forble et populært latinsk dikt i mange påfølgende århundrer, noe som viser at de ikke bare hadde ekte litterære kvaliteter, men også at det hadde en vedvarende interesse.
Statius selv ble ofte betraktet som Romas tredje mest betydningsfulle episke poet kun med Virgil foran seg, hvis dikt Æneiden er populær også den dag i dag, og Lucanus etter seg som skrev en episk fortelling om borgerkrigen mellom Julius Cæsar og Pompeius. Noen ser i dag likhetstrekk mellom Lucanus fokus på borgerkrig, og Statius fokus på «brødrekrig», og deres tidvis negative og mørke toner. Et annet likheltstrekk mellom disse to, er at deres verk mangler en klar hovedperson; handlingen kretser rundt flere karakterer.
Som i andre gresk-romerske episke verk, spiller gudenes inngripen en viktig rolle i Statius verk. Deres fremtoning er imidlertid forskjellig i forhold til hva hva som finnes hos eksempelvis Homer; det er som om Statius huler ut gudenes tradisjonelle allmakt og gjør dem mindre allmektige i henhold til skjebnens betydning (det som må skje, skjer, gudenes inngripen eller ei), samtidig som han lar allegorier og allegoriske skikkelser spille en mer framtredende rolle.
Påvirkning og betydning rediger
På slutten av 1100-tallet ble en fransk romance på vers, Le roman de Thèbes, Thebenromanen, skrevet av en ukjent forfatter, sannsynligvis ved hoffet til kong Henrik II av England. Her er Thebaiden omformet til høvisk epikk. I henhold til Charles Stanley Ross, som har oversatt Thebaiden til engelsk i nyere tid, er Thebenromanen et diktverk av ringere kvalitet; det er dog svært ulikt da mange av figurene er presentert som ærefulle menn. Statius, som forfatteren av det latinske diktverket, dannet det meste av dramaet og intrigene ved figurenes personlighetstrekk og feil, og likeledes trakk handlingens konflikter fra disse. I Thebenromanen er de fleste figurene selvopptatte, arrogante eller ugudelig, og deres død er gitt og bebudet fra deres svakheter.
Giovanni Boccaccio, en italiensk poet og forfatter fra 1300-tallet, best kjent for sitt verk Dekameronen, lånte også meget fra Thebaiden da han skrev sin Teseida (som igjen ble benyttet i stor grad av engelske Geoffrey Chaucer da hans skrev fortellingen En ridders fortelling i Canterbury-fortellingene). Av spesiell viktighet i Teseida er en scene hvor Hermes er sent til Mars' rike. Alle disse tre verkene, foruten også Edmund Spensers Faerie Queene, har lange tekster om de allegoriske figurer som er en del av krigen og som representerer krigens og voldens ulike vesener.
En av de viktigste grunnene til at Statius fortsatt huskes og leses i dag er på grunn av den store italienske poeten Dante Alighieri. På samme måte som Vergil er en figur i den første seksjonen av Dantes Guddommelige komedie, spiller også Statius en større rolle i samme verk. I Guddommelige komedie møter de litterære figurene «Vergil» og «Dante» den avdøde «Statius» i skjærsilden på det nivå som er reservert for de griske og eiesyke og hvor hans ånd har fullført hans soning for hans jordiske synder. Statius følger de to øvrige poetene gjennom resten av skjærsilden til høyden mot det hellige fjell. Gjennom Dante som medium møter Statius sin store forgjenger Vergil og kan ære ham i egen person. Dette møtet, selv om det skjer i fiktiv underverden i episk poesi, ville ha betydd mye for Statius som hadde benyttet de avsluttende linjene i Thebaiden til å prise Vergilius som en bedre poet og priset Æneiden som et bedre dikt.
Litteratur rediger
- Ross, Charles Stanley (2007): Seven Against Thebes: the Thebaid. The Johns Hopkins University Press; ISBN 0801886368
Referanser rediger
- ^ Encyclopædia Britannica 11. utgave. Oppslag Statius.