Teodorico Pedrini
Teodorico Pedrini (født 30. juni 1671 i Fermo i Italia, død 10. desember 1746 i Beijing) var en katolsk prest, kinamisjonær, cembalist og komponist.
| Teodorico Pedrini | |||
|---|---|---|---|
 | |||
| Født | 30. juni 1671[1] Fermo | ||
| Død | 10. des. 1746[2][1] (75 år) Beijing | ||
| Beskjeftigelse | Komponist, misjonær, cembalist, katolsk prest (1698–) | ||
| Gravlagt | Zhalan | ||
| Medlem av | Vincentinerne Arcadian Academy | ||
Liv og virke rediger
Teodorico ble tonsurert i 1687 og mottok de lavere vielser (ordines minores) i 1690. Han tok doktorgrad i borgerlig rett og kirkerett i 1692 ved Universitetet i Fermo.
Deretter studerte han videre i Roma. Han ble presteviet påskenatt 29. mars 1698 i basilikaen San Giovanni in Laterano. Teodorico Pedrini ble også medlem av lasaristenes orden i 1698 og ble på grunn av sine musikalske ferdigheter sendt av paven til det kinesiske keiserhoff i 1703, ettersom den kinesiske Kangxi-keiseren hadde ytret ønske om å ha noen europeiske kunstnere og musikere i sine omgivelser i Den forbudte by i Beijing.
Meningen var at han skulle reise til Kina via Det indiske hav sammen med den pavelige legat erkebiskop Charles Thomas Maillard de Tournon. Men han rakk ikke skipet, og kom seg av sted med stor forsinkelse, og da måtte han reise vestover isteden. Han måtte tilbringe noe tid i Chile, Peru og Mexico; han fikk ikke skipsleilighet til Filippinene før i 1707.
Etter flere eventyrlige omveier kom pater Pedrini til Beijing den 5. februar 1711, åtte år etter sin avreise fra Europa. Samme dag ble han mottatt av Kangxi-keiseren. Keiseren satte ham til å gi musikkundervisning til sine barn.
Pedrini levde og virket til sin død i omgivelsene til tre keisere etter hverandre: Kangxi-kaiseren, så Yongzheng-keiseren og Qianlong-keiseren. Det tilhørte hans oppgaver å sørge for europeisk musikk ved hoffet, og underholde med sitt eget spill på cembalo. Han tegnet og bygde et orgel for jesuittkirken Beitang i Beijing.
Pedrini var en av de ganske få misjonærer som var enige i Pavestolens avvisende standpunkt i ritestriden om graden av aksept av konfuciansk tankegods i misjonsarbeidet. De fleste av jesuittene, som var de toneangivende i kirken i Kina, hadde et annet syn. Pater Pedrini var en viktig aktør i striden ved sine hyppige og grundige korrespondanse med Propaganda Fide i Roma.
I 1723 ervervet Pedrini en stor residens vest i Beijing, og snart etter kunne han der åpne en kirke dedisert til Vår Frue av de syv smerter (Xitang-kirken). Kirken som står der i dag (2009) er den annen gjenoppbygging etter to ødeleggelser.
Etter keiserens ønske fullførte han den lærebok i musikk som jesuittpateren Tomas Pereira (†1708) hadde begynt på. Dette var de første verk på kinesisk om vestlig musikkteori: «LülüZhengyi-Xubian» (1714), og det skulle senere inngå i det monumentale encyklopediske verket «Siku Quanshu» som ble ferdigpublisert i 1781.
Dessuten ledsaget han keiserne på flere av deres reiser rundt om i Kina, og underviste deres sønner.
Pedrini var den eneste komponist på 1700-tallet som det er overlevert europeiske komposisjoner foretatt i Kina. Ett av verkene er hans opus 3 «Dodici Sonate a Violino Solo col Basso del Nepridi».
Mot slutten av sitt liv forsonet Pedrini seg med jesuittene, men uten å oppgi sitt standpunkt i ritestriden. Pater Teodorico Pedrini døde uten noensinne å ha besøkt sitt fødeland igjen kl tre om natten til 10. desember 1746 i sin residens i Xitang. Hans begravelse på Propaganda Fides gravfelt i Beijing ble bekostet av Qianlong-keiseren personlig. Hans begravelsesstele var fremdeles på plass på midten av 1900-tallet, men er siden forsvunnet.
Diskografi rediger
- Concert baroque à la Cité interdite (Barokkonsert i Den forbudte by) med «Ensemble XVIII-21 Le Baroque Nomade» under ledelse av Jean-Christophe Frisch.
Litteratur rediger
- P. Allsop og J. Lindorff: «Teodorico Pedrini: The Music and Letters of an 18th-century Missionary in China», i Vincentian Heritage, 27:2 (2008)
- J. Baudouin: Il mandarino bianco, Milano, Rizzoli, 2000 - traduzione italiana dall’originale Le Mandarin blanc, Paris, 1999 - Prix du Roman Historique 1999[3], Rendez-vous de l'histoire de Blois (France)
- G. P. Brizzi (red.): L’Antica Università di Fermo, Fermo, 2001
- G. Di Fiore: La Legazione Mezzabarba in Cina (1720-1721), Napoli, 1989
- A.,-B. Duvigneau, CM: Teodorico Pedrini, Prete della missione, Musico alla corte imperiale di Pechino, Roma, 1946
- F. G. Galeffi og G. Tarsetti: «Teodorico Pedrini e la Missione di Cina in La Voce delle Marche», supplemento al n. 1 del 13 gennaio 2006
- F. G. Galeffi og G. Tarsetti: «Teodorico Pedrini nei documenti degli archivi dell’Archidiocesi di Fermo», i Quaderni dell’Archivio Storico Arcivescovile di Fermo, Anno XXII, n. 44 (dicembre 2007)
- G. Gild: «The Introduction of European Musical Theory during the Early Qing Dynasty. The achievements of Thomas Pereira and Theodorico Pedrini», i Monumenta Serica Monograph Series XXXV/2, Sankt Augustin, 1998
- M. Gimm: «Teodorico Pedrini», i Die Musik in Geschichte und Gegenwart, vol. 13, Kassel, 2005
- J. Lindorff: «Teodorico Pedrini», i The New Grove Dictionary of Music and Musicians, London, 2001
- Matteo Ripa: Giornale (1705–1724) , Vol I-II, Testo critico, note e appendice documentaria di Michele Fatica, Napoli, 1991-1996
- A. Sisto Rosso, OFM: Apostolic Legations to China of the eighteenth century], P. D. and Ione Perkins, South Pasadena, 1948
- E. Tassi: «Teodorico Pedrini Missionario fermano alla corte imperiale cinese», i Quaderni dell’Archivio Storico Arcivescovile di Fermo, Anno XX, n. 39 (giugno 2005)[4]
- S. Viani: Istoria delle cose operate nella China da Monsignor Gio. Ambrogio Mezzabarba Patriarca d’Alessandria, Legato Appostolico in quell’Impero, e di presente Vescovo di Lodi, Parigi, 1739[5]
- L. von Pastor: Storia dei Papi, Vol. XV, Dall’elezione di Clemente XI sino alla morte di Clemente XII (1700–1740), Roma, 1962
Referanser rediger
- ^ a b imslp.org, besøkt 9. oktober 2017[Hentet fra Wikidata]
- ^ Autorités BnF, BNF-ID 140015668[Hentet fra Wikidata]
- ^ «Arkivert kopi» (PDF). Arkivert fra originalen (PDF) 15. juli 2011. Besøkt 14. oktober 2008.
- ^ Quaderni dell’Archivio Storico Arcivescovile di Fermo Arkivert 18. mai 2005 hos Wayback Machine.'
- ^ [1][død lenke]