Televerkets forskningsinstitutt

Telegrafverkets forskningsinstitutt (TF), senere Televerkets forskingsinstitutt, ble etablert på slutten av 1967 under direktør dr. Nic Knudtzon. Siden 1946 hadde den teletekniske forskningen nesten utelukkende skjedd ved Forsvarets forskningsinstitutt (FFI), mens Telegrafverket ikke prioriterte egen forskning de første tiårene etter krigen. Det endret seg med digitaliseringen og styrkingen av den industripolitiske tekningen i siste halvdel av 1960-tallet, og TF fikk som sentral oppgave å tildele forsknings- og utviklingskontrakter til norsk elektronikkindustri. Instituttet tok tidlig fatt i forskningen på digital transmisjon og digitale datatjenester, inspirert av initiativtakernes forskningsopphold i USA. Blant de viktigste prosjektene TF drev fram, inngår både automatisk mobiltelefoni (NMT), digital mobiltelefoni (GSM), og bruk av satellittkommunikasjon i innenlands tale- og datasamband.

Per Øvregard var generaldirektør i Televerket da TF startet sin virksomhet i 1968.

Nic. Knudzon startet opp TF høsten 1967.

Isfjord Radio på Svalbard, med antenner for geostasjonær satellitt-kommunikasjon som TF-forsker Odd Gutteberg bidro til å utvikle her i 1974.

Bærbar mobiltelefon i skulderveske, fra Simonsen Elektro, 1981. Bedriften fikk utviklingskontrakt fra TF for å utvikle terminaler til NMT, men ble utkonkurrert av svenske Ericsson og finske Nokia.

En viktig hensikt med TF var å styrke Televerkets kompetanse som innkjøper av utstyr og systemer fra elektronikkprodusentene. Her overleverer STKs direktør Fredrik Thoresen (venstre) en digital telefonsentral til Televerkets generaldirektør Kjell Holler (høyre) i 1986.

Oddvar Hesjedal var direktør ved TF fra 1995, og fram til overflyttingen til Fornebu i 2001.

Berit Svendsen forsket på utviklingen av ISDN i TF på slutten av 1980-tallet, og var 2001-2003 øverste leder for forskningsavdelingen.

Instituttet holdt til på Kjeller hvor det samarbeidet nært med FFI. Det var seks ansatte ved starten i 1967 og 11 fra januar 1968. TF vokste til om lag 300 forskere på 1990-tallet. Televerkets forskningsinstitutt ble omdannet til Telenor FoU fra 2001, senere omdøpt til Telenor R&I.

Teleforskningens bakgrunn og forhistorie

Telegrafverket knyttet tidlig til seg telefaglig kompetanse for å foreta gode telefaglige valg ved utbyggingen av telegraf- og telefoninettet, og velge mest hensiktsmessig utstyr. Men Telegrafstyrets tekniske avdeling, ledet fra 1900 til 1931 av Sivert Rasmussen Abild, foretok ikke selv noen videre forskning - avdelingens mål for Telegrafvesenet var å ligge teknisk lang framme, men ikke i front. Mellomkrigstidens hovedoppgave var å støtte automatiseringen av telefonsentralene, og styrke de mangelfulle regionale og internasjonale linjeforbindelsene mellom landsdele og til utlandet. Det skjedde viktige nyvinninger med utvikling av fjernskriveren og radiorøret, og Norge lå langt framme i automatiseringen av nettet, men det norske fagmiljøet var ikke drivende for selve den tekniske utviklingen. Det var bare ett professorat i svakstrømsteknikk i hele landet fra 1923 og fram til krigen, og i kontrast til det svenske telegrafverkets omfattende egenutvikling av telemateriell, var det norske Telegrafverkets teknikere var praktisk orientert.

Det telefaglige miljøet ble betydelig styrket i London under andre verdenskrig, da en håndfull høyt kvalifiserte svakstrømsingeniører deltok i Forsvarets overkommandos teknisk-vitenskapelige utvalg (FOTU) som støttet britenes utvikling av militær radiokommunikasjon og radar. Etter krigen gikk enkelte inn i Telegrafverket eller Simrad, mens kjernemiljøet gikk inn i et nystartede radioteknisk forskningsmiljø i Forsvaret som i 1946 fikk navnet Forsvarets forskningsinstitutt (FFI). Det nye forskningsmiljøet vakte ingen synlig interesse fra verken NTH eller Universitetet i Oslo, men FFI ble etter hvert et stort forskningsinstitutt og landets ledende televitenskapelige miljø. Telegrafverket var fortsatt lite interesserte i å bygge opp spisskompetanse på dette nivået. Til tross for forsvarsminister Jens Christian Hauges ambisjon om at FFI også skulle drive industriutvikling, ble det de militære behov for samband, signaletterretning og kryptologi under den kalde krigen som ble drivende for FFIs teleforskning.

Utover 1950-tallet ble Forsvarets teletekniske virksomhet meget stor, knyttet til både signaletterretning, Loran-C og Forsvarets Fellessamband (FFSB), noe som holdt oppe en omfattende vitenskapelig forskning og utvikling ved FFI. Historikeren Harald Espeli har bedømt at Telegrafvesenets ledelse var for konservativ til å se mulighetene som lå i tilbudet om å stå for oppbyggingen av det militære nettet, samtidig som fagkonflikter med Forsvaret gjorde et tettere samarbeid mulig. Staten definerte heller ikke telenettet som noen prioritert oppgave i gjenoppbyggingen av infrastrukturen i etterkrigstiden. Forskere ved NTH tok i 1958 til orde for at Telegrafverket måtte utvikle et sivilt forskningsmiljø, men telegrafdirektør Rynning-Tønnessen uttalte internt at han nektet å la seg «rive med av den forskerpsykose som er allminnelig». Det som presset fram sterkere krav om et sivilt forskningsmiljø ved Televerket, var de stadig mer politiserte konfliktene omkring valg av leverandør til linje- og terminalutstyr for telefoni og kringkasting. De norske utstyrsprodusentene Nera og Simrad konkurrerte med svenske L M Ericsson og tyske produsenter om å levere til Telegrafverket, og i 1965 åpnet Regjeringen for å ta i bruk den amerikanske modellen med kombinerte forsknings- og utviklingskontrakter (FOU-kontrakter) som ledd i offentlige anskaffelser, for å støtte oppbyggingen av en norsk elektronikkindustri. Etaten var fortsatt nølende, Telegrafstyrets tekniske avdeling bygde riktignok ut Telegrafstyrets driftslaboratorium fra 1962, men det forble utstyrsindustrien selv som satte de tekniske spesifikasjonene for utstyr uten at Telegrafverket som kjøper stilte noen tung faglig motekspertise eller stilte særskilte krav til leverandørene.

Forskningssjef Helmer Dahl ved FFI stod sentralt i utviklingssamarbeidet med Nera og tok til orde for å få etablert sivil teleteknisk forskning under Telegrafverket gjennom et utvalgsarbeid initiert av industriminister Kjell Holler i 1961 («Elektronikkutvalget»). FFI-direktør Finn Lied foreslå i 1965 gjennom Hovedkomiteen for norsk forskning en samlokalisering av Telegrafverkets utviklingsmiljø med FFI på Kjeller utenfor Oslo. Også Jens Christian Hauge og Helmer Dahl var aktive påvirkere for å få etablert et forskningsinstitutt. Historikeren Lars Thue konkluderer at opprettelsen av forskningsmiljøet i stor grad ble presset fram fra Regjeringen og FFI. Det var misnøye med hvordan Telegrafvesenet vanskjøttet ansvaret for å stimulere norsk leverandørindustri, særlig Nera. Både Kjell Holler og Finn Lied hadde stor innflytelse i Arbeiderpartiet og satt fra 1968 i Telegrafverkets styre. Mer direkte ble modellen med FoU-kontrakter og statlige støttefond utløsende for vedtaket i 1967 om å opprette Televerkets forskningsinstitutt etter inspirasjon av FFI, for å støtte bruken av et statlig utviklingsfond for anskaffelsesforholdet mellom Televerket og utstyrsindustrien.

Digitalisering og grunnleggelsen av TF

På 1960-tallet foregikk det en rivende teknisk utvikling, først og fremst gjennom digitaliseringen av telenettene hvor overføring av informasjon via frekvensmodulerte svingninger ble avløst av pulskodemodulert overføring av binær-kodet informasjon. Televerket var også aktive i utviklingen av mobiltelefoni og åpnet i 1966 et av verdens første landsdekkende mobilnett, OLT. Norske teleingeniører holdt seg orientert om utviklingen av digital overføringsteknologi. FFI-ingeniøren Nic. Knudzons forskningsopphold ved MIT i 1948 - hvor han studerte under Norbert Wiener og som første nordmann ble gjort kjent med transistoren. Teleingeniørene Bjarne Hisdal og Bjørn Rørholt studerte samtidig fysikk og digitalteknikk ved Harvard University. I USA var AT&T Bell Laboratories en pådriver innen forskningen på pulskodemodulasjon, som Hisdal beskrev på norsk i 1950 uten at Telegrafvesenet tok beskrivelsen av de teletekniske bruksmulighetene på alvor. Nic Knudsson og datamaskinforskeren Bjørn Rørholt gikk etter studiene inn i FFI, hvor de arbeidet med praktisk utbygging av radiolinje-samband samtidig som de holdt seg oppdatert på dataområdet. Samtidig innledet Telegrafverket også et økende samarbeid med Norsk regnesentral, som i 1965 foretok de første norske overføringer av data mellom datamaskiner via telenettet i 1963 og 1965, ved hjelp av modem fra L M Ericsson.

Nic Knudzon ble i april 1967 tilsatt som den første sjef for Televerkets forskningsinstitutt. Det skjedde i en krisetid for etaten, som gikk gjennom ytre framskyndet omorganisering og fornyelse etter en rekke av tekniske problemer og tregheter i teletilbudet. I en periode i 1969 brøt telefonnettet sammen i Oslo, med ringvirkninger utover i landet. I januar 1968 ble telegrafdirektør Leif Larsen avløst av Per Øvregard som direktør for det nyorganiserte Televerket. Det var seks ansatte i 1967, 11 ved inngangen til 1968, og 20 ansatte (hvorav 11 forskere) ved inngangen til 1969. De første årene holdt TF til i leide lokaler i Forsvarets forskningsinstitutt, og fra romjulen 1973 i egne lokaler på Kjeller. Arbeidsprogrammet ble fastsatt av Telegrafstyret i desember 1967, og det ble satset på tre forskningsområder - datatransmisjon, pulskodemodulasjon, og svitsjng. Men etter et år var oppgavene utvidet til også å utforske satellittkommunikasjon, akustikk og «kretsteknikk, og det ble inngått et 3-5-årig forskningsprogram sammen med NTH i Trondheim om utvikling av dataprogramstyrte telefonsentraler.»

Halvor Bothner-By var blant forskerne som ble satt til å drive langsiktig teknologiforskning, og så i 1969 for seg at på

«lang sikt er det spørsmål om å skaffe kommunikasjon for et integrert offentlig informasjonssystem av enormt omfang, der abonnentene kan sende inn, hente ut eller få behandlet ønskede informasjoner innen teknikk og vitenskap, produksjon, handel og øvrig næringsliv, og annen menneskelig informasjonsvirksomhet, fra et nett av samarbeidende datasentraler».

Instituttsjef Knudzon så for seg at nummerskiven ble avløst av tastetelefoner, og en videre utvikling med bilde- og dataoverføring over telefon som en «hjemmenes datasentral», i tillegg til fjernsynsoverføring via satellitt hvor fjernsynsapparatene kan «gjøres store og flate som malerier». Alt sammen med stadig økende krav til overføringskapasitet i telenettet, hvor pulskodemodulasjon og bruk av «glassfiberrør» ville gjøre seg gjeldende.

Halvor Bothner-By ble forskningsleder for pulskodemodulasjon og digitalisering, mens Ole Petter Håkonsen ble forskningsleder for mobilteknologi og satellittkommunikasjon.

Bidrag til digitalisering, mobilnett og satellittkommunikasjon

TF fikk etter hvert en sentral rolle som Statens bindeledd til norsk industri og forskningsmiljøer som Det norske Veritas, ELAB og SINTEF, bundet sammen av ordningen med statlige forsknings- og utviklingskontrakter. Det næringspolitiske målet bak denne rollen var å styrke norsk tele- og elektronikkindustri. Et viktig utviklingstrinn basert på forskning sammen med NTH, var innføringen av datastyrte digitale telefonsentraler (DSM) fra 1972. Forskningsmessig var TF særlig aktivt i utviklingen av digital teknologi på 1970-tallet, anført av Halvor Bothner-By, men med den stadig mer omfattende utviklingen av digitalt utstyr ble også leverandørselskapenes egen forskning og utvikling viktigere. STK utviklet i 1968 sin egen norske forskningsavdeling for å øke sjansen til å få kontrakter fra Televerket.

Samtidig flyttet forskningen seg over til et videre felt, herunder de økonomiske sidene ved valg og innkjøp av telesystemer og utstyr. Forskningssjef Ole Petter Håkonsen var blant pionerene som bidro til å anse telenettet som et helhetlig, integrert system med alt det innebar av driftsutfordringer og muligheter. En viktig effekt av digitaliseringen var at telenettene måtte være i stand til å samvirke med hverandre, noe som gjorde utviklingen avhengig av teknisk standardisering. Nic. Knudzon så fra starten muligheter for fulldigitalisering av telenettet, hvor ikke bare overføringen, men også svitsjing og signalering var pulskodemodulert. Gjennom å delta i det internasjonale arbeidet med standardisering fikk TF en rolle og påvirkning i arbeidet med å forme utstyrstilbudene fra produsentene. I Norge tildelte TF studiekontrakter til utstyrs- og elektronikkindustrien for å utvikle løsninger for pulskodet transmisjon utover 1970-tallet. Men da overgangen til digitaliserte sentraler og svitsjer startet på 1980-tallet tok ikke TF noen viktig rolle, i stedet satset instituttet på arbeid med selve datatjenestene som skulle tilbys over nettet. Dessuten innledet TF på 70-tallet utforskning av muligheten for å gjøre dataoverføring via et separat, særlig tilpasset datanett i stedet for over telefoninettet, sammen med Norsk Data, Norsk Regnesentral, og de ledende elektronikkselskapene i Norge. TF bisto NORSAR i deres tilknytning til ARPANET - den første tilknytningen utenfor Nord-Amerika til det som etter hvert ble Internett. Et norsk linjesvitsjet, heldigitalt datanett ble åpnet for kommersiell bruk i 1974, mens et tilsvarende nordisk nett (Datex) ble etablert i 1981. Televerkets forskningsinstitutt videreførte utviklingarbeidet med å ta til orde for et integrert, fulldigitalt nett for både tale og datatjenester, men nådde ikke fram internt i Televerket.

Et samarbeidsprosjekt mellom de nordiske landene som startet i 1969, og hvor TF bidro aktivt, var utviklingen av spesifikasjonene for det automatiske, analoge mobilsystemet NMT (Nordisk Mobiltelefon. I 1980 hadde det gamle, manuelle mobilnettet OLT hele 29 130 abonnenter, og automatisering var derfor nærliggende. I perioden fra 1981 og fram til GSM ble lansert i 1993, var NMT enerådende både i de nordiske landene og noen andre europeiske land, så som Nederland og Sveits. NMT var verdens første mobilsystem som var designet for å håndtere internasjonal gjesting (tidligere betegnelse: roaming), samt å opprettholde samtalen når mobilterminalen beveget seg fra en radiocelle til en annen (handover). I 1980 fikk det norske selskapet Simonsen Elektro AS utviklingskontrakt på brukerterminaler (håndsett) til mobilnettet, etter tekniske spesifikasjoner utarbeidet på TF.

I 1982 var Televerket ved TF blant initiativtakerne til å starte arbeidet med spesifikasjoner for et felleseuropeisk mobilkommunikasjonssystem. Arbeidet ble organisert som et prosjekt i en egen gruppe - Groupe Spécial Mobile (GSM) - i CEPT (senere ETSI), med Thomas Haug fra Sverige som formann. Når det gjelder innsats og deltakelse i internasjonale prosjekter, er TFs GSM-aktivitet en av de største i instituttets historie. Ca. 15 forskere var i perioder direkte involverte i noen av de etter hvert tallrike arbeidsgruppene i GSM. Forskere fra TF ble valgt som gruppeformenn for aktivitetene rundt nettstruktur og –funksjonalitet, talekoding og SMS, og en forsker fra TF deltok i GSMs permanente kjerne i Paris.

TF satte også ut spesielle oppgaver til høyskole- og universitetsmiljøer; en av disse var ELAB i Trondheim. Etter oppdrag fra TF utviklet ELAB laboratorieutstyr som ble benyttet i en test i Paris i 1986 for å sammenlikne spektrumeffektiviteten til systemer basert på forskjellige teknologier. I denne testen ble ELABs utstyr best. Før testen ble gjennomført, hadde GSM besluttet at det videre arbeidet med GSM-standarden skulle baseres på den teknologien som kom best ut i Paris-testen. Tyskland og Frankrike gikk imidlertid imot dette og ville i stedet basere systemet på den bredbåndsløsningen som tysk og fransk industri langt på vei hadde realisert. Problemet var imidlertid at denne løsningen ikke ville kunne realiseres i Storbritannia fordi det ikke ville være plass til to operatører i det frekvensbåndet som var allokert for GSM. Floken måtte løses på politisk topplan mellom Storbritannia, Tyskland og Frankrike, og resultatet var at smalbåndsløsningen ble valgt, men at Frankrikes kandidat til modulasjonsmetode, GMSK, skulle legges til grunn i GSM-spesifikasjonene.

Videre engasjerte TF seg sterkt i samarbeidet om satellittkommunikasjon som resulterte i etablering av en felles-nordisk jordstasjon for Intelsat ved Tanumshede i Sverige i 1971. Televerkets forskningsinstitutt bidro til videre forskning og uttesting av satellitt for langdistanse datakommunikasjon for oljeinstallasjonene i Nordsjøen og bosetningen på Svalbard. Dette ble først løst ved å leie kapasitet hos Intelsat, men særlig Svalbard-samfunnet var vanskelig å dekke, og TF-forsker Odd Gutteberg ledet arbeidet med å prøve ut satellittkommunikasjon i områdene mot den nordlige grensen for satellittdekning. Den 14. juli 1974 foregikk den første samtalen fra Isfjord Radio via satellitt til Televerket i Oslo, via jordstasjonen i Tanumshede. Prosjektet fikk navnet Norsat, og Televerket bygde egen jordstasjon på Eik i Rogaland i 1976. Norge ble dermed det første europeiske landet som etablerte satellitt for innenlands kommunikasjon. Senere la liberalisering av TV-markedet grunnlaget for anskaffelsen av en norsk kommunikasjons-satellitt (Thor-1) i 1992, med påfølgende etablering av Telenor Satellite Broadcasting som drifter de geostasjonære fjernsyns- og kommunikasjonssatellittene i THOR-klassen.

Da Nic Knudzon forlot TF i 1991 bestod instituttet av 270 ansatte på Kjeller og i Tromsø, hvorav 210 var forskere med universitetsgrad.

Liberalisering og nye oppgaver

Fra 1980-tallet ble telemarkedet liberalisert med innføring av konkurranse, i fastnettet fra 1987 og i mobilnettet fra NetCom siden våren 1993. Televerket ble omgjort til aksjeselskap i 1995 med børsnotering fra 2000. Etter delprivatiseringen ble forskningen betydelig redusert i omfang og innretning - den tekniske forskningen ble overlatt til akademia og utstyrsprodusentene, mens TF konsentrerte seg mer om forskningen på tjenester, kundeadferd, markedsregulering, og andre ikke-tekniske aspekter av digital kommunikasjon. Innføringen av konkurranse gjorde kundeatferd, prismodeller, tjenester, organisasjon og markedsregulering til egne forskningsfelt som Televerket følte et behov for å utforske. I tillegg til at mer av det tekniske utviklingsarbeidet ble gjort hos de store globale utstyrsprodusentene, skjedde det også en intern forskyvning av kompetanse gjennom vekst i Telenors teknologiavdeling, som ikke var forskningsdrevet. I denne forbindelsen fikk også tekniske forskere i FT anledning til å ta med seg resultater og nyvinninger inn i egne selskaper. På denne måten ble selskaper som Opera Software (1995), Conax og AeroMobile stiftet av TF-forskere. I 1998 ble den øvrige programvareutviklingen skilt ut fra TF og samlet i en ny enhet, Telenor Telecom Software.

I 1993 ble den første norske nettsiden publisert av Televerkets forskningsinstitutt. Den ble innlemmet i Nasjonalmuseets samlinger i 2022.

Ved delprivatiseringen av Televerket i 1995 ble Statens ansvar for televitenkaplig forskningsforvaltning overført til Norges forskningsråd.

Instituttet flyttet fra Kjeller til Telenors nye hovedkvarter på Fornebu i november 2001, og fikk da nytt navn Telenor R&I. Berit Svendsen overtok ledelsen av den rene forskningen som bestod av 300 forskere i 2001, og ble redusert til om lag 230 forskere i 2009. TF ble gradvis nedbemannet og spesialisert med utbygging av lokale avdelinger i Trondheim basert på det omfattende samarbeidet med NTH, foruten den allerede eksisterende telemedisinske avdelingen i Tromsø. I en kortere periode var en egen forskningsavdeling for anvendt forskning og utvikling i Asia bemannet i Kuala Lumpur i Malaysia. I en viss grad ble reduksjonen av TF kompensert med mer formalisert samarbeid med universiteter og høyskoler. Televerket bidro direkte til oppbyggingen av et forskningssenter for teleøkonomi ved Norges Handelshøyskole i Bergen, samt det som ble Nasjonalt senter for telemedisin ved Universitetssykehuset i Nord-Norge.

Nyere forskningsfelt på 2000-tallet omfatter maskinlæring, kunstig intelligens, 5G og applikasjonstjenester.

Det foreligger ikke noen formell oppløsning av Televerkets forskningsinstitutt (TF), men som begrep kan instituttet sies å ha opphørt ved overflyttingen til Fornebu i 2001.

Direktører ved TF

• Telegrafverkets forskningsinstitutt
  • dr. Nic Knudtzon 1967 – mars 1992
• Televerkets forskningsinstitutt
  • dr. Karl Klingsheim april 1992 – mai 1995
• Telenor Research and Development
  • M.sc. Oddvar Hesjedal mai 1995 – 2001
  • M.sc. Berit Svendsen 2001-2003
• Telenor Research & Innovation
  • dr. Hans Christian Haugli 2003 - 2009
  • M.BA Morten Karlsen Sørby (Research Agenda: Dagfinn Myhre) 2009 - 2012
• Telenor Research
  • dr. Bjørn Taale Sandberg 2012 -

Kilder

• Collet J.P.;Lossius B.J.H. (1993). Visjon Forskning Virkelighet, Televerkets forskningsinstitutt 25 år. Televerkets forskningsinstitutt. ISBN 82-423-0268-5. 
• Espeli Harald (2005). Det statsdominerte teleregimet, Norsk telekommunikasjonshistorie bind 2. Gyldendal. ISBN 82-05-33444-7. 
• Thue Lars (2005). Nye forbindelser, Norsk telekommunikasjonshistorie bind 3. Gyldendal. ISBN 82-05-33445-5.