Wikipedia

Tarahumara

Tarahumara er et urfolk i Mexico. De kaller seg selv rarámuri, som betyr «de som løper» eller «de lette på foten», og løping har en sentral plass i deres kultur. De er kjent for å kunne løpe ekstremt lange distanser (gjerne 160 km) like fort som verdens beste eliteløpere. Tarahumara er sannsynligvis en forspanskning av deres navn på seg selv. De holder til delstaten Chihuahua, i det isolerte og uveisomme Barranca del Cobre i Sierra Tarahumara nord i Mexico. Språket deres kalles også tarahumara.

Tarahumarakvinner ved Ararecosjøen i Sierra Tarahumara

Geografi og demografi rediger

Tarahumaraene holder til på ca. 65 000 km², som utgjør den sørvestre fjerdedelen av delstaten Chihuahua, i høyfjellet i Sierra Madre Occidental, fjellene mellom Stillehavet og den sentrale høysletta i Mexico. Deres del av fjellrekka kalles ofte Sierra Tarahumara, og ligger mellom 1500 og 2400 moh.

Tarahumaraene utgjør en gruppe på ca. 50–70 000 mennesker, hvorav 90 % bor i kommunene Bocoyna, Urique, Guachochi, Batopilas, Carichí, Balleza, Guadalupe y Calvo og Nonoava. Flertallet bor spredt utover i tradisjonelle

De fleste tarahumaraer er katolikker, men deres trosliv er sterkt preget av førkristne trosforestillinger.

Historie rediger

 
Tarahumaraer i Tuaripa, Chihuahua (1892).

Selv om forfedrene til dagens tarahumaraer må ha kommet over Beringstredet for 20 000 år siden, er de eldste sporene etter bosetting i Sierra Tarahumara datert 15 000 år tilbake. Det er snakk om pilspisser brukt til jakt på kjempedyrene som fantes på denne tida.

Den kulturen som møtte de spanske erobrerne på 1500- og 1600-tallet var preget av en blanding av jordbruk og jaktkultur. De dyrket mais, gresskar, chili og bomull. De var inndelt i grupper med sin egen dialekt og sin egen hersker, som hadde til oppgave å beskytte territoriet mot inntrengere og holde orden innad i stammen.

Deres religion var polyteistisk, de trodde på et liv etter døden og på gode og onde vesener. Blant de vennligsinnede vesenene var sola, månen, slangene og steinene som kontrollerte regnet og dyrene de jaktet på. Blant de ondsinnede vesenene var herrene i underverdenene, som forårsaket død og naturkatastrofer. Felles ritualer var en viktig del av kulturen, de dyrket sola og månen, og de feiret militære triumfer, jakt og innhøsting.

I 1606 støtte de spanske misjonærene for første gang på tarahumaraene. I løpet av 1600- og 1700-tallet trengte spanske misjonærer, handelsmenn og jordbrukere inn i området. På den ene siden oppsto det handel med spanjolene, men mange tarahumaraer ble også tvunget til å arbeide for spanjolene som gjeldsslaver i gruver og i plantasjejordbruk. Mange tarahumaraer trakk seg da tilbake til ulendte fjellområder for å unngå tvangsarbeid.

Da en misjonsstasjon ble anlagt i en tarahumara-landsby i 1632, framkalte det en oppstand blant tarahumaraene som endte i at to munker ble drept. Dette framkalte hevnaksjoner fra spanjolene.

Superatletiske langdistanseløpere rediger

Tarahumaraene har en enestående tradisjon for langdistanseløping, og i denne sammenheng er maraton en kort tur. De legger gjerne ut på turer på 160 km (4 maraton) gjennom det uveisomme juvlandskapet. De løper ikke bare for å besøke naboer/nabolandsbyer og utrette viktige ærender; løpingen er en sentral del av kulturen, og de arrangerer festivaler/konkurranser som både har seremonielle og kompetetive aspekter. En særegen tradisjon er en form for lag-løpe-konkurranse-ball-stafett; der en ball av tre blir sparket avgårde og laget løper etter, førstemann plukker opp ballen, legger den på foten og sparker den videre, mens resten av laget allerede har løpt forbi og førstemann plukker opp ballen osv. Et slikt løp kan vare fra noen timer til flere dager, uten pause. Selv om ryktene om Raramurienes fantastiske løpere har vært kjent i «vesten» i over hundre år, var det først 1992 at de deltok i et løp utenfor sitt isolerte hjemområde (Leadville, Colorado), og de knuste de beste av de beste amerikanske ultra-langdistanseløperne. I boken Born to run er tarahumaraenes kultur og løpstradisjon inngående beskrevet. Denne boken ble en amerikansk bestselger i 2009, hvilket det har medført økt interesse for tarahumaraene.

Litteratur rediger

  • Antonin Artaud: The Peyote Dance (transl. Helen Weaver; Farrar, Straus and Giroux, Inc., 1976)

Artauds besøk hos Tarahumaraene midt på 1930-tallet og hans erfaringer med den hallusinerende soppen peyote.

Nordmannen Carl Lumholtz' besøk hos tarahumaraene og andre stammer i Sierra Madre på 1890-tallet.

  • Jeff Biggers: In the Sierra Madre (University of Illinois Press, 2006)

En beretning om Biggers' opphold blant tarahumaraene sent på 1990-tallet.

Eksterne lenker rediger

Hentet fra «https://no.wikipedia.org/w/index.php?title=Tarahumara&oldid=23593600»