Talefrihet er frihet til å uttale seg og å fremme egne synspunkter. Talefrihet omtales ofte sammen med pressefrihet, ytringsfrihet og informasjonsfrihet. Informasjonsfrihet er frihet til å høre det som blir sagt eller skrevet. [1]

I Norge dekker begrepet yttringsfrihet også talefrihet [2], men i forbindelse med FN og Den europeiske menneskerettighetsdomstol sikres full talefrihet eksplisitt ved at medlemmer ikke kan rettsforfølges for sine uttalelser også etter at det har fratrådt sitt verv. [3] [4]

Sensur begrenser talefriheten. I Norge er talefriheten begrenset av straffelovens §185 om Hatefulle Ytringer [5], som forbyr hån på bakgrunn av hudfarge, religion, homofil orientering eller nedsatt funksjonsevne. Tall fremlagt i 2019 viste at 4 av 10 lokalpolitikere var utsatt for hatefulle ytringer eller trusler. Det gav konsekvenser i form av endret adferd eller redsel, som igjen førte til begrenset talefrihet. [6]

Talefrihet er ikke en rettighet i alle sammenhenger. I mange fora er det kun tillitsvalgte eller aksjonærer som har talerett, og selv om man har talerett kan man ikke kreve å bli hørt eller forstått.

Liu Xiaobo mottok i 2010 Nobels fredspris for sin kamp for Kina skulle følge sin grunnlovs artikkel 35: ”Borgere i Folkerepublikken Kina skal nyte godt av talefrihet, pressefrihet, forsamlings- og møtefrihet, prosesjons- og demonstrasjonsfrihet.” [7]

Se også rediger

Referanser rediger