Syukuro Manabe

Syukuro Manabe (født 1931 i Shingu) er en japansk-amerikansk meteorolog og klimaforsker. I 2021 ble han tildelt Nobelprisen i fysikk sammen med Klaus Hasselmann og Giorgio Parisi.[11]

Syukuro Manabe
Crafoord Prize EM1B0732 (42329290061).jpg
Født21. sep. 1931[1][2]Rediger på Wikidata (91 år)
ShinritsuRediger på Wikidata
Beskjeftigelse GeoviterRediger på Wikidata
Utdannet ved Universitetet i Tokyo, Ehime Prefectural Mishima High SchoolRediger på Wikidata
Doktorgrads-
veileder
Shigekata ShōnoRediger på Wikidata
Nasjonalitet Japan (–1975), USA (1975–)Rediger på Wikidata
Medlem av Academia Europaea (1994–), National Academy of Sciences, Royal Society of CanadaRediger på Wikidata
Utmerkelser
12 oppføringer
Carl-Gustaf Rossby-medaljen (1992)[3], Volvo miljøpris (1997)[4], Blue Planet Prize (1992)[5], William Bowie Medal (2010)[6][7], Benjamin Franklin-medaljen (2015)[8], BBVA Foundation Frontiers of Knowledge Award (2016), Crafoord Prize in Geosciences (2018), Roger Revelle Medal (1993), Milutin Milankovic Medal (1998), Nobelprisen i fysikk (2021)[9], Crafoordprisen (2018)[1], Asahi-prisen (1995)[10]Rediger på Wikidata
ArbeidsstedNational Oceanic and Atmospheric Administration, Princeton UniversityRediger på Wikidata
FagfeltMeteorologi, klimatologi
Doktorgrads-
studenter
Isaac Held, Kenneth BowmanRediger på Wikidata
Kjent forGlobal klimamodellRediger på Wikidata

Nobel prize medal.svg
Nobelprisen i fysikk
2021

KarriereRediger

Han studerte ved universitetet i Tokyo og tok doktorgrad i 1958. Han begynte deretter som forsker hos US Weather Bureau, fra 1970 endret til National Oceanic and Atmospheric Administration (NOAA), i USA. Fra 1968 foreleste han ved Princeton University samtidig som han forsket. I 1990 var han medforfatter til FNs klimapanels første hovedrapport. I 1997 reiste han tilbake til Japan for å lede «forskningsprogrammet for global oppvarming» i Yokohama. [12][13]

Vitenskapelige resultaterRediger

Mens han var ved NOAAs samarbeidet han med Joseph Smagorinsky om å utvikle tredimensjonale modeller for Jordens atmosfære.[14] I første fase utviklet Manabe sammen med Wetherald i 1967 en endimensjonal enkeltkolonnemodell over atmosfæren i med likevekt mellom stråling og konveksjon, og med positiv tilbakevirkning fra endringer i vanndampinnholdet.[15] Med denne modellen fant de at responsen på økende innhold av karbondioksid ville være at temperaturen øker ved Jordens overflate, men avtar i stratosfæren. Utviklingen av den strålingskonvektive modellen var et avgjørende skritt mot å kunne modellere atmosfærens generelle sirkulasjon (Manabe et al. 1965). De brukte modellen til å simulere for første gang den tredimensjonale virkningen av økt karbondioksid på temperatur og på det hydrologiske kretsløpet (Manabe og Wetherald, 1975). I 1969 fikk Manabe og Bryan publisert den første simuleringen av klimaet ved en sammensatt atmosfære-hav-modell, der modellen for atmosfærens generelle sirkulasjon er kombinert med en tilsvarende for verdenshavene. Gjennom 1990-årene og tidlig på 2000-tallet fikk Manabes forskningsgruppe publisert banebrytende artikler der de brukte atmosfære-hav-modeller for å undersøke klimavirkningen av endrede klimagasskonsentrasjoner på ulik tidsskala (Stouffer et al., 1989; Manabe et al., 1991 & 1992). De brukte også modellene til å studere historiske klimaendringer, og fant for eksempel betydningen av endret ferskvanntilførsel til det nordlige Atlanterhavet som en mulig årsak til de raske klimaendringene som er påvist i paleoklimatiske prøver (Manabe and Stouffer, 1995 & 2000).[16][17] Han har også bidratt til å vise at klimaet på jorden kan ha mer enn en stabil tilstand[18], og at skiftningen mellom disse tilstandene kan skje ved at iskappene smelter. [19]

PriserRediger

Manabe er tildelt en rekke priser, og var første vinner av Blue Planet Prize, en internasjonal japansk pris til miljøforskere opprettet i forbindelse med Rio-konferansen.

I 2021 ble Manabe tildelt Nobelprisen i fysikk. Han fikk prisen for sine «nyskapende bidrag til vår forståelse av komplekse systemer», og for «fysisk modellering av jordens klima, tallfesting av variabilitet og å pålitelig forutsi global oppvarming».[20]

ReferanserRediger

  1. ^ a b www.crafoordprize.se[Hentet fra Wikidata]
  2. ^ scholar.princeton.edu[Hentet fra Wikidata]
  3. ^ www.ametsoc.org[Hentet fra Wikidata]
  4. ^ www.environment-prize.com[Hentet fra Wikidata]
  5. ^ www.blueplanetprize.org[Hentet fra Wikidata]
  6. ^ Syukuro Manabe receives 2010 William Bowie Medal[Hentet fra Wikidata]
  7. ^ honors.agu.org[Hentet fra Wikidata]
  8. ^ www.fi.edu[Hentet fra Wikidata]
  9. ^ nobelprize.org, www.nobelprize.org, besøkt 5. oktober 2021[Hentet fra Wikidata]
  10. ^ www.asahi.com[Hentet fra Wikidata]
  11. ^ «The Nobel Prize in Physics 2021» (engelsk). Nobelstiftelsen. Besøkt 6. oktober 2021. 
  12. ^ Triendl, Robert (30. mai 2002). «Chance to make a difference in Japan». Nature. 6888 (engelsk). 417: 7–7. ISSN 1476-4687. doi:10.1038/nj6888-07a. Besøkt 5. oktober 2021. 
  13. ^ «Curriculum Vitae». 16. februar 2018. Besøkt 05.10.2021. 
  14. ^ Gent, Peter R. (1. september 2020). «Modeling the future of Earth's climate». Physics Today. AIP Publishing. 73 (9): 54–55. Bibcode:2020PhT....73i..54G. doi:10.1063/pt.3.4571. 
  15. ^ «In Retrospect (Nature): Highlights a Classic 1967 Paper by Manabe and Wetherald». 18. mai 2017. Besøkt 6. oktober 2021. 
  16. ^ Manabe, S. and A. J. Broccili. 2020. Beyond Global Warming: How Numerical Models Revealed the Secrets of Climate Change. Princeton, NJ: Princeton University Press.
  17. ^ Stouffer, Ronald J.; Manabe, Syukuro (1. august 1999). «Response of a Coupled Ocean–Atmosphere Model to Increasing Atmospheric Carbon Dioxide: Sensitivity to the Rate of Increase». Journal of Climate. 12 (8): 2224–2237. Bibcode:1999JCli...12.2224S. doi:10.1175/1520-0442(1999)012<2224:ROACOA>2.0.CO;2. 
  18. ^ Manabe, Syukuro (1988). «Two Stable Equilibria of a Coupled Ocean-Atmosphere Model» (pdf). J. Climate. 1: 841–866. doi:10.1175/1520-0442(1988)001<0841:TSEOAC>2.0.CO;2. Besøkt 18. oktober 2021. 
  19. ^ Manabe, Syukuro (1995). «Simulation of abrupt climate change induced by freshwater input to the North Atlantic Ocean» (pdf). Nature. 378: 165–167. doi:10.1038/378165a0. Besøkt 18. oktober 2021. 
  20. ^ «The Nobel Prize in Physics 2021». NobelPrize.org (engelsk). Besøkt 5. oktober 2021. 

Eksterne lenkerRediger