Sør-Georgia
Sør-Georgia (engelsk: South Georgia) er en øygruppe i Sør-Atlanteren som er en del av det britiske oversjøiske territoriet Sør-Georgia og Sør-Sandwichøyene. Argentina gjør krav på Sør-Georgia og resten av de britiske territoriene i Sør-Atlanteren. Sør-Georgia har et areal på 3 756 km² og er 170 km lang og 30 km bred. Øyas høyeste punkt er Mount Paget på 2 934 moh. I alt elleve fjelltopper er høyere enn 2 000 moh. 75 % av øya er dekket av snø og is. Det er mer enn 150 isbreer på øya, hvor Nordenskiöldbreen er den største. Øya har ingen fastboende, men har forskningspersonell knyttet til museumsdriften og forskningsstasjonene på Birdøya og King Edward Point.
| Sør-Georgia | |||
|---|---|---|---|
| South Georgia | |||
 Kart over Sør-Georgia | |||
| Geografi | |||
| Plassering | Sør-Atlanteren, 1390 km sørøst for Falklandsøyene | ||
| Øygruppe | Sør-Georgia | ||
| Antall øyer | 10 øyer og en rekke mindre øyer og holmer | ||
| Større øyer | Sør-Georgia, Albatrossholmen, Annenkovøya, Birdøya, Cooperøya, Pickersgilløyene, Prionholmen, Saddleøya, Trinityøya, Wallisøyene | ||
| Areal | 3 756 km² (inkl. småøyene) km² | ||
| Lengde | 160 kilometer | ||
| Bredde | 30 kilometer | ||
| Høyeste punkt | Mount Paget (2 934 m) | ||
| Administrasjon | |||
| Land |  Sør-Georgia og Sør-Sandwichøyene, som er et britisk oversjøisk territorium | ||
| Største bosetning | Grytviken (Ingen fastboende. To personer bor i Grytviken og bestyrer museet. Ni personer er tilknyttet BAS-stasjonen. Bemanningen på stasjonene øker til 18 om sommeren.) | ||
| Posisjon | |||
 Sør-Georgia 54°19′00″S 36°39′00″V | |||
Øya er en av de viktigste hekke- og yngleplassene i Antarktis. Blant annet yngler 2,5 millioner pelssel og 300 000 sydlig elefantsel på øya, og 2,7 millioner par gulltoppingviner og 400 000 par kongepingviner hekker der. Norske hvalfangere introduserte rein på øya, og Sør-Georgia var dermed lenge det eneste stedet i verden hvor man kunne se villrein sammen med pingviner. I 2012 startet imidlertid en nedslakting av reinstammen. Man antok at stammen bestod av 3500 individer, og det ble beregnet to år for å fjerne alle reinsdyrene[1]. Stammen var imidlertid betydelig større. Da jakten ble avsluttet i februar 2014, hadde man felt vel 6600 dyr.
Sør-Georgia ble oppdaget av Antoine de la Roché i april 1675, fartøyet hans var kommet ut av kurs på en seilas fra Lima i Peru til England. Øya ble sett på ny av spanjolen Gregorio Jerez i 1756. James Cook kom til Sør-Georgia 14. januar 1776 og var den første som gikk i land på øya.
Den norske hvalfangeren Carl Anton Larsen etablerte Grytviken som den første landstasjonen for moderne hvalfangst i Antarktis 16. november 1904. Flere hvalfangststasjoner ble etablert i de påfølgende årene og virksomhetene var dominert av nordmenn. I desember 1965 forlot de siste hvalfangerne øya.
3. april 1982 ble øya angrepet av argentinske styrker og ble etter kort tid overgitt. Den argentinske okkupasjonen ble avsluttet 25. april samme år.
Geografi rediger
Sør-Georgia ligger sør for den antarktiske konvergensen på mellom 53,58º og 54,53º sørlig breddegrad og 35,57º og 38,01º vestlig lengdegrad. Sør-Georgias sørlige breddegrad tilsvarer Kiels nordlige breddegrad og det er like langt fra Sør-Georgia til Sydpolen som fra Hamburg til Nordpolen. Det er 1 390 km til Falklandsøyene som ligger i nord-nordvest, 2 150 km til Kapp Horn og 4 800 km til Kapp det gode håp.
Sør-Georgia har med de små omkringliggende øyene et areal på 3 756 km², et areal tilnærmet like stort som Alta kommune og som utgjør 96 % av Sør-Georgia og Sør-Sandwichøyenes areal (3 903 km²). Selve øya Sør-Georgia har et areal på 3 528 km². Øya er 170 km lang og fra 2 til 40 km bred. Øya har to fjellkjeder, Allardyce Range og Salvesen Range. Det høyeste fjellet er Mount Paget på 2 934 moh som ble besteget for første gang i 1964. I alt elleve fjelltopper er høyere enn 2 000 meter. Fjellkjedene og den bratte sørkysten skjermer nordkysten for vind og lavtrykk som kommer fra Drakestredet i vest og Antarktis i sør.[2] Noen av øyene og holmene rundt Sør-Georgia er Albatrossøya, Annenkovøya, Birdøya, Cooperøya, Pickersgilløyene, Welcome Islands og Willisøyene. I tillegg regnes de avsidesliggende klippene Shag Rocks (med Black Rock) og Clerke Rocks som en del av øygruppen.
Store deler av øyas kyststripe er vanskelig tilgjengelig for ilandstigning.
Om sommeren er 75 % av øya er dekket av snø og is[2] og i sørvest ligger snøen permanent på 200 meter, i nordøst på 400 meter. Om vinteren er hele øya snødekt. Det er totalt mer enn 150 isbreer på øya, hvor Nordenskjöldbreen er den største.
Havdybden rundt Sør-Georgia er opptil 4 000 meter.[2]
Seks landstasjoner og en oppankringshavn ble etablert på øya under hvalfangertiden, alle på øyas nordøstkyst.
Landstasjonene rediger
Grytviken rediger
Grytviken var den første landstasjonen for moderne hvalfangst i Antarktis. Carl Anton Larsen ankret opp i Cumberland Bay 16. november 1904 og begynte å reise en landstasjon for hvalfangst. Kapital var skaffet til veie i Argentina via selskapet Compañía Argentina de Pesca. Julaften samme år startet produksjonen. Den formelle lisensen for hvalfangstdrift ble tildelt 1. januar 1906. Grytviken var i over 50 år en base for industriell hvalfangst. Compañia Argetina de Pesca drev Grytviken frem til 1960, da stedet ble solgt til Albion Star South Georgia. Hvalfangsten ble stadig mer effektiv, med den konsekvens at hvalbestanden gikk kraftig tilbake. Albion Star la ned sin virksomhet i Grytviken i 1962 og leide ut stedet til japanske Kokusai Gyogyo Kabushike fra 1963 til 1965. Grytviken ble forlatt 4. desember 1965, etter å ha vært i kontinuerlig drift siden 1904, med unntak av sesongen 1962-63[3]. I 1979 ble Grytviken solgt til det skotske selskapet Chr. Salvesen & Co. I 1992 ble stedet overdratt til britiske myndigheter.
Bestyrerboligen i Grytviken ble i 1992 omgjort til et hvalfangstmuseum, men ble senere utvidet til å dekke flere områder, slik som øyas oppdagelse, dens naturhistorie, polarforskeren Ernest Schakletons grav, og Falklandskrigen. I 2003 startet en større sanering av bygningsmassen. I regi av britiske myndigheter ble det ryddet store mengder asbest og falleferdige bygningsstrukturer. 15 informasjonsskilt er satt opp for å forklare hva man ser og hva som en gang var.
Det ligger i dag en forskningsstasjon drevet av British Antarctic Survey en km fra Grytviken på King Edward Point (norsk: Sauodden).
Med støtte fra Norge har det blitt gjennomført en rekke tiltak for å ivareta bygninger og øvrige kulturminner.
Husvik rediger
Husvik ble etablert 24. desember 1907 av A/S Tønsbergs Hvalfangeri. Virksomheten i Husvik ble nedlagt i 1931. I de 24 årene det var drift i Husvik ble 16 200 hval fanget og 900 000 fat hvalolje og 380 000 sekker guano produsert.[3]
I 1945 ble fangsten til Husvik gjenopptatt, og med etablering av et stort kjøttfryseanlegg i 1957 startet den første norske kjøttproduksjonen i Antarktis. Kjøttproduksjonen ble kortvarig og i 1960 overtok Albion Star stedet. Stasjonen ble delvis demontert og kjøttfryseanlegget flyttet til Grytviken[3]. I 1979 ble Husvik solgt til det skotske selskapet Chr. Salvesen & Co. I 1992 ble overdratt til britiske myndigheter.
Husvik har sitt navn etter Husvik i Slagen i Vestfold, hvor den første bestyreren Søren Berntsen kom fra.
En gruppe håndverkere fra Vestfold gjorde i 2006 og i 2008 større reparasjoner på bestyrervillaen.
Leith Harbour rediger
Leith Harbour ble etablert av Christian Salvesen & Co 13. september 1909. Hvalfangstvirksomheten i Leith Harbour var i drift frem til 1965, med unntak av årene 1932-33, 1940-41 og 1942-45.[4] Selskapet bak Leith Harbour kjøpte etter hvert opp alle de øvrige anleggene på øya[3].
Christian Salvesen & Co eide Leith Harbour frem til overdragelsen til den britiske stat i 1992.
Ocean Harbour rediger
I New Fortuna Bay ble Ocean Harbour etablert av Hvalfangstselskapet Ocean A/S fra Larvik på initiativ fra Lauritz E. Larsen, som var Carl Anton Larsens fem år eldre bror. Han hadde arbeidet som underbestyrer i Grytviken og fikk lisens for å etablere en landstasjon i New Fortuna Bay fra 1. oktober 1909[3]. Lisensen var gyldig fra 10. oktober 1909 til 1920, da stasjonen ble slått sammen med Strømnes.[5] Ocean Harbour ble overdratt til britiske myndigheter i 1924.
Prince Olav Harbour rediger
Prince Olav Harbour ble etablert av det sørafrikanske selskapet Southern Whaling & Sealing Co i 1911. Prince Olav Harbour ligger i en bukt ved innseilingen til Possession Bay og var den nordligste landstasjonen på øya. Området hvor Prince Olav Harbour ligger ble i 1907 vurdert av Tønsbergs Hvalfangeri, men de valgte i stedet å etablere en stasjon i Strømnesfjorden, da stedet var for værutsatt. Frem til 1919 var Prince Olav Harbour havn for flytende kokerier og først i 1919 var landstasjonen ferdigbygd. Samme år ble stedet solgt til Unilever. Unilever solgte stedet videre til Christian Salvesen & Co i 1934. Hvalfangststasjonen var i drift frem til 1931 og stedet ble overdratt til britiske myndigheter i 1935, men Christian Salvesen & Co fikk flyttet hus og utstyr til Leith og Strømnes.[6]
Nordmannen Einar Abrahamsen var eneste bestyrer i Prince Olav Harbour fra oppstarten i 1920 til nedleggelsen i 1934.
Strømnes rediger
Strømnes ble etablert av Sandefjords Hvalfangerselskab i 1906 i Strømnesfjorden. I de første årene var det kun flytende kokerier på grunn av manglende leierettigheter for landfast virksomhet. I 1908 ble det påstartet bygging av anlegg på land og Strømnes var ferdig utbygd i 1914-15.[3]
Det var til Strømnes Ernest Shackleton og hans mannskap på fem tok seg frem til i mai 1916, 16 måneder etter polarskipet «Endurance»s forlis. De hadde seilt fra Elefantøya som ligger 1 300 km sør i en seks meter lang livbåt. De ankom King Haakon Bay på den andre siden av Sør-Georiga 8. mai. 36 timer senere ankom de Strømnes. Dagen etter dro de tilbake til Elefantøya for å redde resten av mannskapet.[7]
Hvalfangstvirksomheten i Strømnes opphørte i 1931, og stasjonen ble etter den tid benyttet som reparasjonsbase for hvalfangstbåtene frem til 1961.[7]
Godthul rediger
Godthul ble etablert i 1908 av Bryde & Dahls Hvalfangerselskap A/S. Godthul var det eneste stedet på Sør-Georgia hvor man kun fanget til flytende kokerier. Men det ble bygd en kai, et par skur og et vannverk. Godthul fikk sitt navn etter en bukt på øya Veierland i Vestfold. Driften i Godthul ble avviklet i 1929.[7]
Biologi rediger
Sør-Georgia har store hekkende bestander av fugler, og mange av disse utgjør en betydelig del av verdensbestanden. I tillegg finnes det fugler som er endemiske for øya, som sørgeorgiapiplerken og sørgeorgiaspissand. På øya vokser ca. 50 forskjellige frøplanter, noe som er langt fra den rikdommen arktisk flora kan oppvise. I havet rundt øya finnes det 20 blekksprutarter og 120 fiskearter.
Fugler rediger
På Sør-Georgia er det 30 millioner fugler som hekker, fordelt på 31 arter hvorav 27 er sjøfugler. Det er observert 81 fuglearter.
Sør-Georgia har om lag halvparten av verdensbestanden av gulltoppingvin, gråhodealbatross, nordkjempepetrell, hvithakepetrell og antarktishvalfugl, hvor bestanden av antarktishvalfugl på Sør-Georgia er 22 millioner. Det meste av verdensbestanden av sørgeorgiaskarv (Phalacrocorax georgianus) lever her. Sørgeorgiapiplerken er endemisk for øya og finnes kun i rottefrie områder. Bestanden er på 3-4 000. Sørgeorgiaspissand er en underart av spisshaleand og er også endemisk for øya og bestanden er på kun 1 000.[8]
Hekkebestanden av verdens største sjøfugl, vandrealbatrossen, er på 4 000 par og utgjør 15 % av verdensbestanden. Gråhodealbatrossens hekkebestand på øya er 80 000 par og utgjør 46 % av verdensbestanden. I tillegg hekker gråalbatross (5–8 000 par) og svartbrynalbatross (100 000 par).[8]
Snøpetrellen holder til i fjellene på Sør-Georgia på over 1 000 meters høyde. Nord- og sørkjempepetrellene holder til rundt de store sel- og pingvinkoloniene og livnærer seg på døde dyr. Kjempepetrellene teller henholdsvis 3 000 og 5 000 par.
De ti største bestandene av hekkefugler på øya er:
| Norsk navn | Vitenskapelig navn | Antall |
|---|---|---|
| Antarktishvalfugl | Pachyptila desolata | 22 000 000 |
| Smalnebbdykkpetrell | Pelecanoides urinatrix | 3 000 000 |
| Gulltoppingvin | Eudyptes chrysolophus | 2 700 000 |
| Hvithakepetrell | Procellaria aequinoctialis | 2 000 000 |
| oseanstormsvale | Oceanites oceanicus | 600 000 |
| Kongepingvin | Aptenodytes patagonicus | 400 000 |
| Bøylepingvin | Pygoscelis papua | 105 000 |
| Svartbrynalbatross | Thalassarche melanophris | 100 000 |
| Gråhodealbatross | Thalassarche chrysostoma | 80 000 |
| Blåpetrell | Halobaena caerulea | 70 000 |
Pingviner rediger
På Sør-Georgia hekker det 400 000 kongepingvinpar og øya er den viktigste hekkeplassen for arten i verden. Den største kolonien er på 39 000 par og kolonien på Salisbury Plain er på 27 000 par. Bestanden av kongepingvin har økt med 5 % hvert eneste år de siste 80 årene.[8]
På Birdøya og i bukta Elsehul hekker 2,7 millioner gulltoppingviner. Bestanden av gulltoppingvin er redusert med 50 % de siste 25 årene.[8]
Sør på øya hekker 105 000 par bøylepingviner og 6 000 par ringpingviner.
Seler rediger
I oktober hvert år kommer halvparten av verdens 600 000 sydlige sjøelefanter hit for å yngle. Sjøelefanten kan bli opptil 6 meter lang og veie 4 000 kg. Sjøelefanten ble utsatt for omfattende jaktvirksomhet på grunn av oljen i fettet og omkring 1870 var det nesten ikke sjøelefant igjen på øya.[9]
Den antarktiske pelsselen (Arctocephalus gazella) var nær ved å bli utryddet på begynnelsen av 1900-tallet på grunn av overbeskatning og bestanden på øya var nede i 100 individer. På 1960-tallet økte bestanden med 16 % i året og i 1976 hadde bestanden økt til 100 000. Bestanden fortsetter å øke og er nå passert 2,5 millioner. 95 % av verdensbestanden holder til på øya. Den største tettheten av antarktisk pelssel er på Birdøya hvor det er en sel for hver sjette kvadratmeter, totalt 65 000.[10]
Introduserte pattedyr rediger
Sør-Georgia hadde opprinnelig ikke landbaserte pattedyr, men under både sel- og hvalfangstperioden ble det gjort forsøk på å introdusere dyr. Noen dyr ble introdusert som husdyr, mens andre ble forsøkt satt ut i naturen. Blant dyrene som ble introdusert er hester, rein, storfe, sau, geit, griser, fjærkre, gjess, katter, hunder, rødrev og til og med en ape. Kun reinsdyrene har overlevd, i tillegg er brunrotte og husmus utilsiktet introdusert som følge av skipsanløp.[11]
De første ti reinsdyrene ble satt ut av Lauritz Larsen på oppdrag fra Carl Anton Larsen. Hovedmålet var å ha naturlig tilgang til kjøtt. De første ti reinsdyrene var tamrein kjøpt fra en bonde i Valdres i 1911 og satt ut ved Ocean Harbour på Barffhalvøya. I 1912 ble det satt ut fem reinsdyr i Leith Harbour og økte etter kort tid til 20, men alle ble tatt av et snøskred på begynnelsen av 1920-tallet. I 1925 ble det hentet syv reinsdyr fra Hardangervidda til Husvik. På det meste antok man at det var 3 000 rein på øya. I 2012 antok man at reinstammen utgjorde 2 300 dyr, hvorav 500 var ved Strømnesfjorden og 1 800 i området rundt Grytviken og Cumberland Bay. De to reinstammene er atskilt av fjell. Rein spiser vanligvis mose og lav, men det er det lite av på Sør-Georgia, slik at kostholdet er lagt om til gress. Reinsdyrene i Cumberland Bay er vesentlig mindre av vekst enn reinsdyr på Hardangervidda, noe som kan tyde på at det er for mange dyr. Reinsdyrene i Strømnesfjorden er større enn de i Cumberland Bay.[12] I 2013 startet en nedslakting av reinstammen på øygruppen. Det ble antatt at stammen bestod av 3500 individer og det ble beregnet to år for å fjerne alle reinsdyrene[13]. Stammen var imidlertid betydelig større. Da jakten ble avsluttet i februar 2014, hadde man felt vel 6600 dyr. I 2013 ble arbeidet ble utført av seks personer fra Statens naturoppsyn (SNO) og 11 reindriftsutøvere (ni fra Finnmark og to fra Nord-Sverige). Reindriftspersonellet samlet og slaktet 929 dyr det første året, mens 2567 dyr ble felt av fire skyttere fra Statens naturoppsyn. I 2014 ble den resterende delen av stammen - 3140 dyr - felt av seks skyttere fra Statens naturoppsyn.
Sør-Georgia var det eneste stedet i verden hvor man kunne se villrein sammen med pingviner. I 2001 ble 59 sørgeorgiske reinsdyrkalver derav 26 hunndyr, hentet til Falklandsøyene for å bevare genetiske ressurser og for å etablere kommersiell reindrift. I 2003 fødte reinflokken de første kalvene.[11][14]
Husmus finnes i Shallop Cove i Queen Maud Bay på øyas nordvestside. Husmusa har utviklet et tykt fettlag, noe som tyder på at den tilpasser seg det kalde klimaet.[11]
Brunrotta ble utilsiktet introdusert på slutten av 1700-tallet i forbindelse med skipsanløp og finnes i dag på store deler av øya, men konsentrasjonen er størst i de nedlagte hvalfangststasjonene. Det er ingen rovdyr på Sør-Georgia ut over sørhavsjo (Stercorarius antarcticus), slik at tilveksten av rotter begrenses av mattilgangen. Fuglereder på bakken er et lett bytte for rottene og mange av fuglene har forsvunnet fra rotteområdene og flyttet til rottefrie områder.[11]
I regi av South Georgia Heritage Trust ble det i 2011 igangsatt en storstilt aksjon for å bli kvitt rottene. Ved bruk av flere helikopter og store mannskaper ble det spredd pellets over alle områder der rotter var påvist. Etter 2015 da siste spredning foregikk ser det ut til at det var vellykket.
Klima rediger
Dagtemperaturen ved sjøen kommer vanligvis ikke over 2 °C om vinteren (august) og 10 °C om sommeren (januar). Minimumstemperaturen om vinteren er normalt -4 °C og kommer sjeldent under -10 °C. Laveste målte temperatur er -19,4 °C i Grytviken.[15] Årlig nedbør er ca. 1500 mm og det meste kommer i form av sludd eller snø. Om sommeren er 75 % av øya er dekket av snø og is[2] og i sørvest ligger snøen permanent på 200 meter, i nordøst på 400 meter. Om vinteren er hele øya snødekt. Det er totalt mer enn 150 isbreer på øya, hvor Nordenskiöldbreen er den største.
Ved fønvind kommer vinden opp vestsiden av fjellene og ned på østsiden, hvor vinden blir varmere og tørrere. Dette kan føre til temperaturer opp til 20 °C om sommeren. Den varmeste målte temperaturen er på 23,5 °C i Grytviken[15]
Farvannet rundt Sør-Georgia er kaldt året rundt på grunn av havstrømmer fra Antarktis. Farvannene er som regel fri for pakkis om vinteren, men tynn is kan samle seg i beskyttede bukter. Isfjell forekommer hyppig.
Sjøtemperaturen synker til 0 °C i slutten av august og stiger til 4 °C i begynnelsen av april.
Klimatabell for Sør-Georgia
| Måned | Jan | Feb | Mar | Apr | Mai | Jun | Jul | Aug | Sep | Okt | Nov | Des | År |
|---|---|---|---|---|---|---|---|---|---|---|---|---|---|
| Dagstemperatur °C | 9 | 10 | 8 | 6 | 4 | 2 | 2 | 2 | 4 | 6 | 8 | 9 | 5,7 |
| Nattemperatur °C | 2 | 3 | 1 | 0 | -2 | -3 | -4 | -4 | -2 | -1 | 0 | 1 | -0,7 |
| Soltimer pr dag | 6 | 5 | 4 | 3 | 1 | 0 | 1 | 2 | 4 | 5 | 6 | 6 | 3,4 |
| Regndager i måneden | 14 | 15 | 15 | 15 | 15 | 13 | 14 | 12 | 10 | 13 | 13 | 14 | 15,6 |
| Vanntemperatur °C | 6 | 6 | 6 | 6 | 5 | 4 | 3 | 3 | 3 | 3 | 4 | 5 | 4,5 |
Historie rediger
Sør-Georgia oppdages rediger
Sør-Georgia antas først å ha blitt sett i 1675 av londonkjøpmannen Antoine de la Roché. Øya ble på nytt sett av spanjolen Gregorio Jerez på handelsskipet «León» som kom fra Saint-Malo 28. eller 29. juni 1756.[16]
James Cook kom frem til Annenkovøya utenfor Sør-Georgia 14. januar 1775 og tre dager senere ankret han utenfor en bukt som fikk navnet Possession Bay. Cook og hans mannskap gikk i land og kartla øya og tok den i besittelse på vegne av Storbritannia. Øya ble navngitt Isle of Georgia etter Storbritannias daværende konge Georg III.
James Cook trodde først han hadde oppdaget det antarktiske kontinent, men etter å ha rundet sørspissen av øya gjenkjente de Annenkovøya. Det ble klart at de hadde kommet til en øy og øyas sørspiss ble navngitt Cape Disappointment.
Ville klipper hevet seg med sine høye topper til de forsvant i skyene, og dalene lå dekket av evig sne. Ikke et tre eller en busk var å se, nei, ikke engang stor nok til å lage en tannpirker. Jeg landet på tre forskjellige steder, heiste flagget og tok landet i besittelse i Hans Majestets navn under avfyring av en geværsalve.
James Cooks dagbok[17]
Sel- og hvalfangst rediger
Den første selfangeren som antas å ha kommet til Sør-Georgia var engelskmannen Thomas Delano, som reiste ut fra London i 1786[18]. I perioden som fulgte ble selfangsten dominert av amerikanere fra østkysten av Nord-Amerika. Ut over 1800-tallet var det flere oppgangs- og nedgangstider på øya. Overbeskatning av selbestanden førte til nedgangstider og når bestanden tok seg opp kom selfangerne tilbake. I 1881 ble den første fangstbegrensningen i Antarktis innført av de britiske myndighetene på Falklandsøyene da de la begrensninger på selfangsten på øya[18]. Selbestanden var sterkt truet og i 1886 rapporterte fangstskuta «Express» at de hadde kun sett én sel på hele øya. En tysk ekspedisjon i 1928 rapporterte om det samme.[18] I dag er bestanden av sel på over tre millioner individer.
Den tyske vitenskapsmannen Georg Forster var med på Cooks jordomseiling og spådde i 1775 at hvis Nordishavet en gang ble tomt for hval, kunne hvalfangerne fange så mange de ønsket i Sørishavet. Meldingen om særdeles store mengder hval førte i første omgang ikke til særlig interesse for hvalfangst. Først i 1890-årene ble de første hvalfangstekspedisjonene til Antarktis utrustet, finansiert av blant annet Robert Kinnes fra Dundee i Skottland («Dundee-ekspedisjonen»), Christen Christensen fra Sandefjord med to «Jason»-ekspedisjoner og Svend Foyn fra Tønsberg med «Antarctic» («Svend Foyn-ekspedisjonen»). De to «Jason»-ekspedisjonene ble utført i 1892–93 og 1893–94 med Carl Anton Larsen som kaptein.[19]
Etablering av landstasjoner rediger
Etter hjemkomsten fra den andre «Jason»-ekspedisjonen kontaktet Carl Anton Larsen engelske myndigheter med tanke på å sette opp en landstasjon på øya. Etter ti år klarte han å realisere planene.[20] Med hjelp fra det argentinske hvalfangstselskapet Compañia Argetina de Pesca etablerte Larsen den første landstasjonen i Antarktis i Grytviken i 1904. Med seg hadde han 60 vestfoldinger. I løpet av tre måneder ble 165 tonn hvalolje produsert, og i det første driftsåret fanget selskapets eneste skute 183 hval. I 1908 besto Grytviken av 17 bygninger og 160 arbeidere. Senere ble landstasjonene Strømnes (1906), Husvik (1907), Leith Harbour (1909), Ocean Harbour (1909) og Prince Olav Harbour (1911) etablert, samt oppankringshavnen Godthul (1908). Hvalfangstvirksomheten på Sør-Georgia var hovedsakelig drevet med norsk arbeidskraft og med norsk, britisk, sørafrikansk og argentinsk kapital.
I 1925–26-sesongen ble det av de fem landstasjonene (Ocean Harbour ble nedlagt i 1920), ett fabrikkskip og 23 hvalfangstskuter fanget og bearbeidet 1855 blåhval, 5709 finnhval, 236 knølhval, 13 seihval og 12 spermhval. Den totale fangsten på 7825 hvaler var en rekordsesong i antall hvaler og 404 457 fat med olje ble produsert. Året etter tok det samme antall skip 3689 blåhval, 1144 finnhval, ingen knølhval, 365 seihval og 17 spermhval. I antall var fangsten lavere enn foregående sesong, men oljeproduksjonen nådde en ny rekord med 417 292 fat med olje.[21]
Av den totale hvalfangsten i Antarktis, stod landstasjonene for 10 %.[21]
Grytviken var lengst i drift, fra 1904 til 1965. Godthul var i drift fra 1908 til 1917 og igjen fra 1922 til 1929. Ocean Harbour var i drift fra 1909 til 1920. Leith Harbour startet opp i 1909, stengte for ett år i 1933 og under andre verdenskrig og avviklet driften i 1964. I Husvik var det drift fra 1907 til 1931 og fra 1945 til 1960, med unntak av 1957–58-sesongen. Strømnes ble etablert uten landfast virksomhet i 1906 og to år senere startet byggingen av landstasjonen. Hvalfangstvirksomheten i Strømnes opphørte i 1931 og stedet fungerte som reparasjonshavn frem til 1961. Prince Olav Harbour var i drift fra 1907 til 1934, hvor landstasjonen først var ferdigbygd i 1919.
Ernest Shackleton rediger
Ernest Shackleton ville gjenerobre Englands posisjon som verdens polarnasjon etter at Robert Scott tapte kappløpet til Sydpolen mot Roald Amundsen. Hans Endurance-ekspedisjon skulle krysse hele det antarktiske kontinent på nesten 3 000 km fra Weddellhavet til Rosshavet. På vei ned til Weddellhavet ankom Ernest Shackletons «Endurance» Grytviken 5. november 1914. De ble værende i fire uker og fikk supplert materialer, brensel og hunder fra Hudson's Bay Company. De dro fra Grytviken 5. desember.[22]
Ernest Shackleton etter sitt besøk på øya i 1914[23]
Fartøyet ble imidlertid skrudd ned av isen. Deler av ekspedisjonen klarte gjennom en seilas på 1 300 km, i en liten båt på 22 fot, fra Elefantøya å nå Sør-Georgia. En stor fjellkjede deler øya og hvalfangststasjonene lå på nordkysten. Høye bølger og undervannsrev gjorde at de ikke kunne gå til land og det var for risikabelt å prøve å runde øya. Om natten blåste det opp til storm og orkan neste morgen med ti meter høye bølger. Nok en natt ble tilbrakt i livbåten. Ut på ettermiddagen neste dag, 10. mai 1916 kl 17.00 gikk de i land i King Haakon Bay etter å ha vært på en 17-dagers lang seilas fra Elefantøya. Åtte dager etter ilandstigningen startet Ernest Shackleton, Tom Crean og Frank Worsley kryssingen av øya, noe ingen hadde gjort før dem. De tre andre ble igjen på stranda.[24] Soveposene ble lagt igjen for å spare vekt og i mangel av ryggsekk ble proviant og utstyr puttet i lommene. Isbrodder ble laget ved å skru skruene fra livbåten inn i støvlene. Etter å gått i et døgn satte de seg ned for å hvile, og de hadde utsikt over Fortuna Bay. De visste ikke hvor de var, men mente å dra kjensel på noen av fjellene lengre øst etter besøket på øya i november 1914. De hørte en svak revelje i det fjerne og konstaterte at den tilhørte en hvalfangststasjon. Noen timer og et fjellpass senere så de ned på den norske hvalfangststasjonen Strømnes. Fjellturen tok 36 timer i det som i ettertid viste seg å være den eneste finværsperioden på flere uker. I Strømnes kom de i kontakt med stasjonsbestyreren og en båt ble umiddelbart sendt rundt øya for å hente de tre som hadde blitt igjen. Tre dager senere seilte Shackleton av gårde for å hente mannskapet på Elefantøya.
Ernest Shackleton besøkte Sør-Georgia i alt tre ganger og alle besøkene var et resultat av at hans opprinnelige plan hadde feilet. Den første gangen la han om kursen fra Falklandsøyene til Sør-Georgia for å unngå tyske krigsskip. Det andre besøket var i 1916 med livbåten «James Caird» etter forliset av «Endurance». Tredje gang var med skipet «Quest» i 1922 som var i dårlig forfatning med en dødssyk Ernest Shackleton ombord.[25]
Økonomiske nedgangstider rediger
Hvalskytter Petter Sørlle fikk i 1922 patent på en opphalingsslipp i akterenden på flytende hvalkokerierier hvor hvalen kunne trekkes direkte fra sjøen og inn på dekket for videre bearbeidelse. Opphalingsslippen ble først brukt i Antarktis på «Lancing» i sesongen 1925–26. Oppfinnelsen økte fangstresultatene til det mangedobbelte og var en viktig forutsetning for ekspansjonen av pelagisk hvalfangst etter 1927, som da ble uavhengig av britiske konsesjoner, lisenser og eksportavgift.[26] De fleste landstasjonene ble i de påfølgende årene stengt; Godthul i 1929, Prince Olav Harbour, Husvik og Strømnes i 1931. Kun Grytviken og Leith Harbour overlevde.
Andre verdenskrig rediger
Hvalen ble en ettertraktet vare under andre verdenskrig, både på grunn av oljen og at deler av hvalen kunne brukes til å lage eksplosiver. De fleste av de britiske og norske fabrikkskipene og hvalfangstskutene ble ødelagt av tyske krigsskip som opererte i antarktiske farvann. Mange av de gjenværende hvalfangstfartøyene ble rekvirert til å tjenestegjøre, blant annet som minesveipere, under alliert kommando. Under krigen var det kun virksomhet i Grytviken og Leith Harbour, i Grytviken hele krigstiden, mens i Leith Harbour kun i sesongene 1940–41 og 1942–43.[27]
De britiske magistratene (W. Barlas og A.I. Fleuret) var til stede for å lede forsvaret av øya under hele krigen. Den britiske marinen utrustet handelsfartøyet «Queen of Bermuda» til å patruljere havområdene rundt Sør-Georgia og Antarktis. To feltbatterier ble anlagt ved innseilingen til Cumberland Bay (Grytviken) og Strømnesfjorden (Leith Harbour). Feltbatteriene ble bemannet av frivillige norske hvalfangere.
HMS «Ajax» og HMS «Exeter», som var involvert i kamphandlinger ved Río de la Plata mot det tyske lommeslagskipet «Admiral Graf Spee», hadde besøkt Sør-Georgia før utbruddet av andre verdenskrig og hvor de tok de første flyfotoene av øya med Westland Walrus. Flyfotoene ble tatt for kartlegging av øya og studier av øyas isbreer. Etter kamphandlingene ved Río de la Plata fikk HMS «Exeter» store skader og ble reparert på Sør-Georgia. De skadde soldatene fikk sykehusbehandling.[27]
Etterkrigstiden rediger
Etter andre verdenskrig ble hvalfangsten gjenopptatt på grunn av Etterkrigs-Europas behov for oljeprodukter. Fangsten av hval overgikk hva som var bærekraftig og 2. desember 1946 ble Den internasjonale hvalfangstkommisjonen (IWC) etablert. Men heller ikke IWC klarte å begrense hvalfangsten.
I 1963 ble de to siste gjenværende landsstasjonene, Grytviken og Leith Harbour overtatt av japanske selskaper. I 1965 opphørte all hvalfangst fra Sør-Georgia. Fra 1904 til 1965 ble 175 000 hval slaktet og kokt på Sør-Georgia, mot 1,5 millioner for hele Antarktis (1904–1978).[28]
Hvalfangerne var først og fremst på Sør-Georgia for å arbeide og tjene penger. Flere av landstasjonene hadde bibliotek, kino og fotballbane. Grytviken hadde i tillegg kirke og hoppbakke.[29]
Argentinsk okkupasjon rediger
Innledningen til Falklandskrigen startet i Leith Harbour 19. mars 1982. Christian Salvesen Ltd hadde gitt den argentinske skraphandleren Constantino Davidoff i oppdrag å rydde opp skrapmetaller fra Husvik, Strømnes og Leith Harbour for 115 000 pund. Til oppdraget hadde Davidoff med seg 41 arbeidere som ble fraktet til Leith Harbour av det argentinske marineskipet ARA «Bahía Buen Suceso». Skipet rapporterte ikke sin ankomst til den britiske garnisonen i Grytviken. Argentinske soldater ble satt i land og det argentinske flagget heist. Deretter startet Davidoff og hans menn oppdraget med oppryddingen.[27]
2. april invaderte argentinske styrker Falklandsøyene og dagen etter seilte ARA «Bahía Buen Suceso» og ARA «Guerrico» til Grytviken og satte i land 200 soldater. Britenes styrke i Grytviken utgjorde 22 soldater. Det argentinske angrepet varte i to timer og ble avsluttet da britene overga seg. Alle britiske soldater og vitenskapsmenn ble deretter tatt som krigsfanger.[30]
Britene igangsatte Operasjon Paraquet under ledelse av major Guy Sheridan. En stor britisk marinestyrke ble samlet på Ascension hvor de seilte sammen til Sør-Georgia. HMS «Antrim», RFA «Tidespring» og HMS «Endurance» ankom øya 20. april. Marinesoldater fra Special Boat Squadron ble ilandsatt for oppklaringsoppdrag dagen etter. Neste dag krasjet to britiske helikoptre på Fortunabreen under værforhold med dårlig sikt og sterk vind.[27]
23. april fikk britene inn en ubåt på sonaren og videre operasjoner ble innstilt og RFA «Tidespring» ble sendt lengre til havs for å unngå sammenstøt. 24. april regrupperte de britiske styrkene seg med mål å angripe ubåten. Tidlig om morgenen 25. april ble den argentinske ubåten ARA «Santa Fe» sett av et helikopter fra HMS «Antrim», som angrep ubåten med en synkemine. Ytterligere angrep ble utført av et helikopter fra HMS «Brilliant» som avfyrte en torpedo og HMS «Endurance» og HMS «Plymouth» som avfyrte flere sjømålsmissiler, hvor en sjømålsmissil traff. Ubåten fikk store skader og seilte inn til King Edward Points brygge hvor den ble forlatt.
En militærstyrke på 75 menn ble samlet sammen på HMS «Antrim» og fløyet inn til Hestesletten utenfor King Edward Point med ildstøtte fra HMS «Antrim» og HMS «Plymouth». Den argentinske garnisonen overga seg uten kamp og 137 soldater ble tatt til fange på ettermiddagen 25. april. Den lille argentinske garnisonen i Leith Harbour overga seg til HMS «Plymouth» og HMS «Endurance» neste dag.[27]
Etter Falklandskrigen ble bevilgningene til British Antarctic Survey økt med 60 %.
Næringsliv rediger
Fiskerivirksomhet rediger
Etter problemer med tyvfiske besluttet øygruppens myndigheter i 1993 å utvide den økonomiske sonen til 200 nautiske mil. I forbindelse med utvidelsen av den økonomiske sonen ble det innført en bevarings- og forvaltningsplan for å styre tilgangen til områdets fiskeressurser. Alle fartøyer som ønsker å fiske i den økonomiske sonen må ha lisens fra det britiske Fiskeridirektoratet. Antall tildelte lisenser og fangstkvote fastsettes årlig av Kommisjonen for bevaring av marine levende ressurser i Antarktis (CCAMLR). Hovedartene som det er tillatt å fiske er patagonisk tannfisk, antarktisk isfisk, krill og krabber.[31]
Turisme rediger
De fleste turistene som besøker Sør-Georgia kommer med cruiseskip, men noen kommer også med egne båter. Det er ingen ordinær offentlig transport til øya. Totalt er det 30 cruiseskip med 2 000 passasjerer som besøker Sør-Georgia hvert år[2]. De mest besøkte stedene er Grytviken, Strømnes og Salisbury Plain.
Det er ikke nødvendig med visum for å besøke øya, men alle besøkende, uavhengig av nasjonalitet, må søke om ilandstigningstillatelse 60 dager i forkant. Ilandstigningsavgiften er på £110 pr person (2014).[32]
Økonomi rediger
Myndighetenes totale inntekter for Sør-Georgia og Sør-Sandwichøyene var i 2012 på £5,4 millioner hvorav 3 millioner kom fra salg av fiskekvoter på patagonisk tannsfisk. Andre viktige inntektskilder var havneavgifter fra skip og besøkende, og salg av frimerker og minnemynter. De totale utgiftene for 2012 var £5,5 millioner hvorav over 3 millioner gikk til fiskerioppsyn. Andre store utgiftsposter var lønninger og administrasjon, avskrivninger, helsetjenester, forskning og bevaringsprosjekter,.[33]
Samfunn rediger
Religion rediger
Byggingen av Grytviken kirke ble påstartet 24. november 1913 og finansiert av Carl Anton Larsen. Kirken var prefabrikkert av Strømmen Trævarefabrik og ble innviet 1. juledag samme år. Det var hyppige utskiftninger av prestene, mye på grunn av ensomhet og øyas avsidesliggende belligenhet. Jobben gikk ofte til teologistudenter.
Carl Anton Larsen bekostet i de første årene også driften av kirken. Deretter var det en periode uten fast prest, inntil hvalfangstselskapene inngikk et spleiselag i 1925. I en lang periode var kirken uten fast prest og i 1928 overtok Den norske Sjømannsmisjonen driften. Tre år senere kom hvalfangstnæringen i en økonomisk krise og hele prestegjerningen på øya ble avviklet. Kirken var sporadisk i bruk av hvalfangere frem til 1960-årene. På 1950-tallet ble det etablert en diakontjeneste og langfredag 1960 ble den siste offisielle norske gudstjenesten avholdt i Grytviken kirke.
Etter nedleggelse av hvalfangstvirksomheten og fraflytting begynte kirken å forfalle. Fra 1983 har britiske ingeniørtropper stasjonert på øya utført nødvendige reparasjoner av kirken for å hindre totalt forfall. På 1990-tallet ble kirken pusset opp med midler fra Øyas Venner og Tunsberg bispedømme. Daværende fungerende biskop i Tunsberg bispedømme Magne Storeli gjenvigslet kirken 16. januar 1999.
Det var opprinnelig syv gravlunder på Sør-Georgia med totalt 200 graver. 80 % av de gravlagte er nordmenn og 80 % av nordmennene kom fra Vestfold. Den yngste var 14 år og den eldste 72 år. Av de gravlagte var alle menn.[29] De fem gravlundene som fortsatt eksisterer ligger i Grytviken, Husvik, Leith Harbour, Strømnes og Prince Olav Harbour.
Grytviken gravlund ligger 1 km fra hvalfangststasjonen og består av 64 graver, hvorav 10 er umerkede. Jord fra Norge ble påkastet gravene og planter som tunrapp og løvetann ble dermed innført fra Norge og vokser i dag rundt gravlunden. Gravlunden i Husvik ligger 2 km fra stasjonen og har 34 graver. I Leith Harbour er det flere gravlunder, hvor den første ble dekket av et jordskred i 1917. Den nest eldste ligger inne i bebyggelsen og har et fåtall graver. Den siste gravlunden inneholder 57 graver. Gravlundene i Strømnes og Prince Olav Harbour ligger et par hundre meter fra stasjonene og inneholder henholdsvis 13 og seks graver. I Ocean Harbour er det 7-8 umerkede graver og i Godthul er det to graver som ikke lenger er synlige. Alle gravlundene er orientert etter nordisk tradisjon hvor gravene ligger vendt øst-vest.[34]
Forskning rediger
Den britiske forskningsorganisasjonen British Antarctic Survey driver to forskningsstasjoner på Sør-Georgia, King Edward Point rett utenfor Grytviken og på Birdøya utenfor øyas nordspiss.[35]
Forskningsstasjonen på Birdøya forsker på sjøfugler og sel innenfor områder som bestandutvikling, mattilgang og formering. Innsamlet data overleveres til Kommisjonen for bevaring av marine levende ressurser i Antarktis som utarbeider retningslinjer for utnytting av ressursene i Antarktis. Forskningsstasjonen på Birdøya samarbeider med flere universiteter. University of Texas har sendt vitenskapelig personell ned til øya for å forske på dyrenes fysiologi og University of Birmingham har utført forskningsoppdrag på øya etter støtte fra Antarctic Funding Initiative. Den britiske seileren Ellen MacArthur har besøkt øya i forbindelse med sitt engasjement med BirdLife Internationals kampanje for albatrossens beskyttelse.[36] Den første forskningsstasjonen i Jordan Cove på Birdøya ble oppført 24. november 1958 av myndighetene på Falklandsøyene. I desember 1962 oppførte United States Antarctic Research Program to hytter som senere ble overtatt av British Antarctic Survey, hvor den ene hytten ble kjent som Lönnberg House etter den svenske biologen Einar Lönnberg. I oktober 1981 ble det oppført en ny forskningsstasjon som kunne ha en besetning på inntil åtte personer. Det var ytterligere utvidelser av forskningsstasjonen i perioden 1995-97. En ny forskningsstasjon stod klar i juni 2005 og den gamle stasjonen ble revet. Forskningsstasjonen ved øya har vært i periodisk drift mellom 1957 og 1982 og helårlig siden 22. september 1982.[37]
22. mars 2001 åpnet kommissæren for Sør-Georgia og Sør-Sandwichøyene fiskeriforskningsstasjonen i King Edward Point. Forskningsstasjonen ble åpnet på samme tid som den britiske garnisonen på stedet ble lagt ned. Sist gang det ble drevet biologisk forskning i King Edward Point var før utbruddet av Falklandskrigen. Forskerne jobber på oppdrag fra de lokale myndighetene for å bistå i forvaltningen av de betydelige fiskeressursene rundt øya. Forskningsstasjonen består av to separate bygg, James Cook Laboratory og Everson House. Forskningsstasjonen er helårlig bemannet av tre vitenskapsmenn og seks personer i hjelpeapparatet, inkludert lege og basesjef. Bemanningen ved forskningsstasjonen øker i sommermånedene.[38]
Postvesen rediger
Det første postkontoret på Sør-Georgia åpnet i Grytviken 22. desember 1909, fem år etter etableringen av landstasjonen. Frem til 1944 ble frimerker fra Falklandsøyene benyttet, men med eget stempel.[39]
På grunn av øyas avsidesliggenhet ble de mest vanlige frimerkevalørene ved flere tilfeller utsolgt, blant annet da den tyske antarktisekspedisjonen under ledelse av Wilhelm Filchner besøkte øya i oktober 1911. For å løse problemet fikk postmesteren produsert et frankeringsstempel som var i bruk til nye forsyninger av frimerker ankom. Det har også blitt produsert provisoriske frimerker ved å dele frimerker med høyere valør i to eller overstemple med ny valør. Brev med slike frankeringer er ettertraktede samlerobjekter.
De første sørgeorgiske frimerkene var en serie på åtte merker først utgitt på Falklandsøyene i 1938 og i 1944 overtrykt Dependency of South Georgia.[40]
Sør-Georgia og Sør-Sandwichøyene har en egen frimerkekomite som har tilhold på Falklandsøyene. Komiteen er ansvarlig for utforming og har som mål å ha få årlige utgivelser. Normalt er det to årlige utgivelser og som regel er det motiver med lokal tilknytning.[40]
Øyas eneste postkontor ligger ved administrasjonssenteret på King Edward Point.
Tidslinje rediger
- 1675 – Antoine de la Roché oppdager Sør-Georgia etter å ha kommet ut av kurs på en seilas fra Lima i Peru til England.
- 1756 – Spanjolen Gregorio Jerez ser Sør-Georgia.
- 1776 – James Cook kom til Sør-Georgia 14. januar 1776 og var den første som gikk i land på øya.
- 1904 – Den norske hvalfangeren Carl Anton Larsen etablerte Grytviken som den første landstasjonen for moderne hvalfangst i Antarktis 16. november
- 1906 – Strømnes ble etablert av Sandefjords Hvalfangerselskab.
- 1907 – Husvik ble etablert 24. desember av Tønsbergs Hvalfangeri.
- 1908 – Godthul ble etablert av Bryde & Dahls Hvalfangerselskap.
- 1909 – Leith Harbour ble etablert av Christian Salvesen & Co 13. september.
- 1909 – Ocean Harbour ble etablert av Hvalfangstselskapet Ocean A/S fra Larvik 1. oktober.
- 1911 – Prince Olav Harbour ble etablert av det sørafrikanske selskapet Southern Whaling & Sealing Co.
- 1911 – 11 tamrein fra Valdres settes ut i Ocean Harbour.
- 1914 – Ernest Shackleton besøkte Grytviken på vei til Antarktis.
- 1916 – Ernest Shackleton ankom øya etter å ha seilt 130 km i en 6 meter lang livbåt fra Elefantøya i Antarktis.
- 1929 – Driften i Godthul ble avviklet.
- 1931 – Prince Olav Harbour ble avviklet og hvalfangsvirksomheten i Strømnes legges ned.
- 1958 – Den første forskningsstasjonen på Birdøya ble oppført 24. november.
- 1960 – Husvik ble delvis demontert og viktig utstyr flyttet til Grytviken.
- 1965 – Leith Harbour legges ned.
- 1965 – I desember forlot de siste hvalfangerne øya da Grytviken ble forlatt 4. desember.
- 1982 – Sør-Georgia ble angrepet av argentinske styrker 3. april og overgitt samme dag.
- 1982 – Britene gjenerobrer Sør-Georgia 25. april.
- 1992 – South Georgia Whaling Museum ble etablert.
- 2003 – Mange av de falleferdige og sammenraste bygningene i Grytviken ble jevnet med jorden.
Referanser rediger
- ^ «Norske reindriftssamer reiser 1500 mil for å slakte rein». NRK. 27. juni 2012. Besøkt 27. juni 2012.
- ^ a b c d e «The Island». Government of South Georgia and the South Sandwich Islands. Arkivert fra originalen 12. april 2008. Besøkt 9. april 2008.
- ^ a b c d e f «Landsstasjonene». Hvalfangstmuseet. Arkivert fra originalen 16. mai 2007. Besøkt 13. mai 2014.
- ^ Arild Pettersen (1999). Syd Georgia - eventyrernes øy. Tønsberg. s. 251.
- ^ Arild Pettersen (1999). Syd Georgia - eventyrernes øy. Tønsberg. s. 98.
- ^ Arild Pettersen (1999). Syd Georgia - eventyrernes øy. Tønsberg. s. 252.
- ^ a b c Tom Schandy (2001). Syd Georgia - kongenes øy. s. 32.
- ^ a b c d «Terrestrial Wildlife». South Georgia Heritage Trust. Arkivert fra originalen 24. februar 2014. Besøkt 13. mai 2014.
- ^ Tom Schandy (2001). Syd Georgia - kongenes øy. Tønsberg. s. 70.
- ^ «Bird Island Research Station». British Antarctic Survey. Arkivert fra originalen 29. mai 2013. Besøkt 13. mai 2014.
- ^ a b c d «Habitat Restoration - natives under threat». South Georgia Heritage Trust. Arkivert fra originalen 28. februar 2014. Besøkt 13. mai 2014.
- ^ Tom Schandy (2001). Syd Georgia - kongenes øy. Tønsberg. s. 74.
- ^ «Norske reindriftssamer reiser 1500 mil for å slakte rein». NRK. 27. juni 2012. Besøkt 27. juni 2012.
- ^ Bell, Cameron M.; Dieterich, Robert A. (1. mars 2010). «Translocation of reindeer from South Georgia to the Falkland Islands». Rangifer. 1 (engelsk). 30: 1–9. ISSN 1890-6729. doi:10.7557/2.30.1.247. Besøkt 17. juli 2018.
- ^ a b «Extreme temperatures around the world». Maximiliano Herrera's Human Rights Site. Besøkt 5. oktober 2008.
- ^ «Historia de las Relaciones Exteriores de la Argentina - Georgias del Sur». Universidad del CEMA. Arkivert fra originalen 29. juni 2012. Besøkt 18. april 2008.
- ^ «Syd Georgia oppdages». Hvalfangsmuseet. Arkivert fra originalen 16. mai 2007. Besøkt 13. mai 2014.
- ^ a b c Aasheim, s. 58
- ^ Jan Erik Ringstad. «Fangst og næringsvirksomhet». Hvalfangsmuseet. Arkivert fra originalen 24. september 2015. Besøkt 13. mai 2014.
- ^ Aasheim, s. 68
- ^ a b Rubin, s. 275
- ^ Aasheim, s. 106-109
- ^ Aasheim, s. 71
- ^ Aasheim, s. 123
- ^ Aasheim, s. 108
- ^ «Petter Sørlle». Polarhistorie.no. Arkivert fra originalen 14. september 2014. Besøkt 2. juni 2008.
- ^ a b c d e «War and Conflict». South Georgia Heritage Trust. Besøkt 14. mai 2014.
- ^ Aasheim, s. 73
- ^ a b Aasheim, s. 64
- ^ Rubin, s. 278
- ^ Foreign & Commonwealth Office: Country Profile, South Georgia and South Sandwich Islands Arkivert versjon av original (archive.org)] Besøkt 13. mai 2014
- ^ «Foreign travel advice, South Georgia and the South Sandwich Islands». gov.uk. Besøkt 13. mai 2014.
- ^ South Georgia and South Sandwich Islands: Public Financial Report 2012 v.2 (pdf) Arkivert 14. mai 2014 hos Wayback Machine. Besøkt 13. mai 2014
- ^ Wildisland: The Cemeteries of South Georgia (av Pat Lurcock) Besøkt 13. mai 2014
- ^ «Research Stations in Antarctica» (engelsk). British Antarctic Survey. Besøkt 13. mai 2014.
- ^ «Bird Island Research Station» (engelsk). British Antarctic Survey. Arkivert fra originalen 7. juni 2011. Besøkt 13. mai 2014.
- ^ «Bird Island Research Station - History» (engelsk). British Antarctic Survey. Besøkt 13. mai 2014.
- ^ «King Edward Point Research Station» (engelsk). British Antarctic Survey. Arkivert fra originalen 15. september 2013. Besøkt 13. mai 2014.
- ^ «Stamps - First Post Office» (engelsk). Government of South Georgia and South Sandwich Islands. Arkivert fra originalen 9. februar 2014. Besøkt 13. mai 2014.
- ^ a b «South Georgia» (engelsk). Falkland Islands Philatelic Bureau. Arkivert fra originalen 13. mai 2014. Besøkt 13. mai 2014.
Litteratur rediger
Kilder til artikkelen:
- Hansen, Svend Einar (1999): Hvalfangerkirken. Genesis forlag. ISBN 82-476-0109-5
- Pettersen, Arild (1999): Syd Georgia – Eventyrernes øy. Færder forlag. ISBN 82-7911-015-1
- Rubin, Jeff: Antarctica (2000). Lonely Planet. ISBN 0-86442-772-7
- Schandy, Tom (2001): Syd Georgia – Kongenes øy. Kulturhistorisk forlag. ISBN 82-92069-10-0
- Aasheim, Stein P. og Nævra, Arne (2007): Antarktis, NRK Aktivum, Oslo
Videre lesing:
- Headland, Robert K. (1984): The Island of South Georgia. Cambridge University Press, 1984. ISBN 0-521-25274-1
Eksterne lenker rediger
- (en) South Georgia – kategori av bilder, video eller lyd på Commons
- (en) Government of South Georgia & the South Sandwich Islands Besøkt 26. juli 2017
- (en) South Georgia Heritage Trust
- Hvalfangstmuseets sider om Sør-Georgia
