Sveiser (fjøsrøkter)

Andre betydninger: Se sveiser (metall)

Sveiser er en eldre yrkesbenevnelse for en mannlig fjøs-røkter. Sveiserens jobb var å ta vare på storfe og andre husdyr, og å utnytte melken, gjennom å konservere den på best mulig måte. Det gjorde de gjennom å yste ost, kinne smør og produsere andre melkeprodukter.

De første sveiserne kom til Norge fra Sveits på begynnelsen av 1800-tallet, noe som er årsaken til yrkestittelen sveitser som siden ble til «sveiser».[1] I Sveits var dette et mannsyrke. Sveitserne bragte blant annet med seg kunnskapen om ysting av sveitserost, som her til lands trolig startet ved Tønsberg omkring 1815.[2] Fra midten på 1800-tallet og framover ble det stadig mer og mer vanlig å ha en sveiser (om enn ikke fra Sveits) ansatt på større gårder som drev med melkeproduksjon. Yrkestittelen sveiser ble også brukt om mannlige fjøsrøktere uavhengig av meieriproduksjon.[3][4][5] Utover på 1950- og 1960-tallet forsvant så de siste sveiserne fra norske fjøs, samtidig med at norske gårdsbruk fikk stadig færre ansatte ut over gårdbrukeren og hans kjernefamilie.

Tradisjonelt var fjøsstell og melkestell kvinnearbeid, og den som hadde ansvar for dette arbeidet, på gården og setra, kaltes budeie.

Sveiseren er skildret litterært av blant annet Kjell Aukrust og Alf Prøysen.[6][7]

Se ogsåRediger

ReferanserRediger

  1. ^ (no) sveiser_-_røkter i Store norske leksikon
  2. ^ Sveitserosten - i Norge siden 1815; tine.no
  3. ^ Slettan, Dagfinn (1978). Dreng og taus i Verdal. Universitetsforlaget. s. 86. ISBN 8200017168. 
  4. ^ Erik Andreas Kjøs (2014). «Et år på en Løtengård». Lautin. Historielaget. s. 137. 
  5. ^ Harsson, Margit (2000). Stein : en storgård på Ringerike. M. Harsson. s. 220. ISBN 8299548101. 
  6. ^ Aukrust, Kjell (1998). Simen, Bonden og Bror min. [Oslo]: Cappelen. ISBN 8202176506. 
  7. ^ Prøysen, Alf (1969). Trost i taklampa. Oslo: Tiden.