Sumerisk mytologi
Sumerisk mytologi er en betegnelse for den religion, gudeverden, ritualer og kosmologi som var rådende i den sumerske sivilisasjon, «sivilisasjonens vugge», og en av de eldste kulturene som er kjent, fra rundt 3000-tallet f.Kr. og fram til 1700-tallet f.Kr. da Babylonia avsluttet Sumer. Sumerisk mytologi påvirket mesopotamisk mytologi og religion som helhet og ble videreført og bevart i mytologiene til hurrittere, akkadiere, babylonere, assyrere, og en rekke andre kulturer.
Historie rediger
Kileskrift rediger
Sumeriske myter ble videreført i form av muntlig tradisjon inntil skriftspråk ble oppfunnet. Kanskje var sumererne de første overhodet som oppfant et skriftspråk. Deres skriftspråk bestod opprinnelig av billedtegn. Disse tegnene ble etterhvert utviklet til kileskriften. Tidlig kileskrift ble hovedsakelig benyttet for å føre opptegnelser av varer og likende, og det var ikke før i tidlig dynastisk tid at religiøse skrifter ble alminnelig i form av tempelhymner som priset gudene[1] og en form for «besvergelser» som ble kalt for nam-šub (forstavelse + «å kaste»).[2]
Templer rediger
- Se hovedartikkel, Sumerisk arkitektur
I de sumeriske bystatene var tempelkompleksene i begynnelsen små, opphøyd strukturer med ett rom. I tidlig dynastisk tid utviklet templene opphøyde terrasser og tallrike rom. Mot slutten av den sumeriske sivilisasjon hadde zigguratene, den sumeriske pyramide, blitt den foretrukne tempelstrukturen for de mesopotamiske religiøse sentre.[4] Templene tjente som kulturelle, religiøse og politiske hovedkvarter fram til rundt 2500 f.Kr. da det vokste fram militære konger kjent som Lu-gal («mann» + «stor»)[2] og etter dette tidspunktet ble den politiske og militære lederskapet konsentrert i egne palasskomplekser.[4]
Presteskapet rediger
Fram til Lu-gal’ene kom var de sumeriske bystatene styrt av et bortimot fullstendig teokratisk regjering kontrollert av uavhengige grupper av Énsi, eller yppersteprester. Disse var ansvarlig for å fortsette de muntlige og skriftlige kulturelle og religiøse tradisjonene til de enkelte bystater, og ble sett på som et medium mellom menneskene og resten av universet. Presteskapet bodde på full tid i tempelkompleksene og administrerte statens affærer, inkludert de store sumeriske vannings- og overrislingprosessene som sivilisasjonen var helt avhengig av for sin overlevelse.[5]
Skapelsesmyte og kosmologi rediger
Sumere så for seg universet som en innelukket kuppel omgitt av en opphavlige saltsjø. Under den terrestriske jorden, som dannet fundamentet for sokkelen, eksisterte en underverden og en ferskvannssjø kalt Apsu. Himmelhvelvingens gud var An og jorden var kalt Ki. Underverden ble først antatt å være en forlengelse av Ki, men senere utviklet konseptet om Kigal. Det opphavelige saltsjøen ble gitt navnet Nammu, som ble kjent som Tiamat i løpet av og under den sumeriske renessanse.
Den opphavelige forening mellom An og Ki frambrakte Enlil som ble leder av den sumeriske gudeverden. Etter at de andre gudene hadde forvist Enlil fra Dilmun («gudenes hjem») for å ha voldtatt Ninlil født hun et barn: Nanna, gud for månen. Nanna og Ningal avlet Inanna og Utu, solens gud.[6] Se også den sumeriske skapelsesmyte.
Guder og gudinner rediger
Sumerne praktiserte en polyteistisk religion med antropomorfistiske guddommer som representerte kosmiske og jordiske makter i deres verden. I henhold til denne mytologien skapte gudene opprinnelig menneskene for at de skulle være deres tjenere, men friga dem da de ble for besværlige å håndtere.
Flertallet av sumeriske guddommer tilhører en klassifikasjon kalt Anunna («Ans avkom») mens de syv guddommer, inkludert Enlil og Inanna, tilhørte en gruppe av dommere i underverden som ble kalt for Anunnaki («Ans avkom» + Ki).
De mest betydningsfulle guddommer var:
- An: Guden for himmelen eller himmelhvelving.
- Ki: Gudinne for jorden
- Enlil: Guden for luften (fra Lil = luft); en skytsguddom for byen Nippur.
- Enki: Guden for vann, fruktbarhet og kunnskap, skytsguddom for Eridu.
- Inanna: Gudinne for fysisk kjærlighet og kvinnelig fruktbarhet, skytsguddom for Uruk.
- Ninlil: Gudinne for luften og hustru av Enlil; en av skytsguddommen av Nippur.
- Ninurta: Guden for krig, jordbruk, en av de sumeriske vindguddommer, og skytsguddom for Girsu og en av skytsguddommene for Lagash.
- Utu: Guden for solen ved E'barbaratempelet i Sippar.
- Nanna: Guden for månen, en av skytsguddommene for Ur.
Arv rediger
Akkadiere rediger
Sumerne hadde gått igjennom språklige og kulturelle endringer med de semittiske akkadiske folkene i nordlige Mesopotamia i generasjoner før deres områder ble erobret av Sargon av Akkad i år 2340 f.Kr. Sumerisk mytologi og religiøs praksis ble hurtig integrert i akkadisk kultur,[7] antagelig en blanding av de opprinnelige akkadiske trossystemer som ellers har helt og holdent gått tapt i historien. Sumeriske guddommer utviklet akkadiske motstykker, og en del forble bortimot identiske inntil senere babyloniske og assyriske styre. Den sumeriske gudinnen Inanna, som eksempel, utviklet sin akkadiske motpart Ishtar; den sumeriske gud An utviklet sin motpart Anu; den sumeriske gud Enki ble Ea; de sumeriske gudene Ninurta og Enlil forble stort sett de samme i den akkadiske gudeverden.
Babylonere rediger
De amorittiske babylonere fikk overherredømme over sørlige Mesopotamia i løpet av midten av 1700-tallet f.Kr. I løpet av den gamlebabylonske tid ble de sumeriske og akkadiske språkene fortsatt brukt i den religiøse praksis. Steintavler viser at det ble produsert ordbøker med oversettelser til de gamle språkene. Det meste av den sumeriske mytologiske litteraturen som vi kjenner i dag kommer fra den gammelbabylonske tiden,[1] enten i form av avskrifter av sumeriske tekster (mest kjent er den babylonske versjonen av Gilgamesj-eposet) eller i form av sumerisk og akkadisk påvirkninger innenfor den babyloniske mytologiske litteraturen (mest kjent er mytesamlingen Enûma Eliš).
Hurrittere og hettittene rediger
Hurrittere adopterte den akkadiske guden Anu i deres gudeverden en gang ikke senere enn 1200 f.Kr. Andre akkadiske guddommer som ble tilpasset den hurrittiske gudeverden var Ayas, den hurrittiske motparten til Ea; Shaushka, motpart til Ishtar; og Ninlil[8] hvis myter hadde blitt kraftig utvidet under innflytelse av babylonerne. Tilsvarende med hettittene.
Paralleller rediger
En del fortellinger i sumerisk mytologi synes å være like med andre fortellinger i andre religioner i Midtøsten. Eksempelvis er Bibelens fortelling om Noahs Syndflod svært lik flere aspekter i den sumeriske oversvømmelsemyte. Den jødiske underverden Sheol er svært lik i beskrivelsen med den sumeriske og babylonske Kigal. Et antall fortellinger og guddommer har også greske paralleller. Samuel Noah Kramer, ekspert på sumerisk mytologi, har merket seg likheter mellom mange sumeriske og akkadiske ordtak med senere hebraiske ordtak, hvorav mange av dem i Salomos ordspråk.[9]
Se også rediger
Referanser rediger
- ^ a b «Sumerian Literature». Electronic Text Corpus of Sumerian Literature
- ^ a b Halloran, John A.: «The Sumerian Lexicon».
- ^ Woolley, C. Leonard: Ur Excavations, utgitt i 10 bind, 1927ff. Illustrasjonen er basert på bind V, fig. 1.4: «The Ziggurat and its Surroundings» (1939).
- ^ a b «Inside a Sumerian Temple» Arkivert 7. november 2009 hos Wayback Machine.. The Neal A. Maxwell Institute for Religious Scholarship at Brigham Young University.
- ^ Goldsmith, Edward: «Traditional Irrigation in Mesopotamia» Arkivert 8. juni 2009 hos Wayback Machine..
- ^ «Enlil and Ninlil». Electronic Text Corpus of Sumerian Literature.
- ^ «Mesopotamia: the Sumerians» Arkivert 18. juli 2009 hos Wayback Machine.. Washington State University
- ^ Siren, Christopher B.: «Hurrian Mythology REF 1.2».
- ^ Kramer, Samuel Noah (1952): From the Tablets of Sumer, side 133-135.
Litteratur rediger
- Gilgamesh og Atrahasis. Oversatt av Jens Braarvig, Tor Åge Bringsværd og Rolf Furuli. Bokklubben, 2001. (Verdens hellige skrifter; 7) ISBN 978-82-525-4106-9
- Inanna : himmelens og jordens dronning. Til norsk ved Terje Johanssen etter Diane Wolkstein og Noah Kramers bok. Gyldendal, 2000. ISBN 82-05-27096-1
- Sumeriske skrifter. Utvalg og innledende essay av Jens Braarvig; oversatt av Tor Åge Bringsværd mfl. Bokklubben, 2006. XXIII, 364 s. (Verdens hellige skrifter; 36). ISBN 978-82-525-6213-2
- Til Inanna : prinsesse Enheduannas dikt til gudinnen Inanna fra 2200-tallet før Kristus. Basert på Diane Wolksteins tekstredigering; gjendiktet fra sumerisk av Jens Braarvig og Erling Kittelsen. Aschehoug, 2004. ISBN 82-03-18893-1