Sultanatet Darfur
Sultanatet Darfur var en førkolonial østafrikansk stat grunnlagt av furfolket i området Darfur vest i det som i dag er Sudan. Sultanatet var uavhengig fra 1603 til 24. oktober 1874.[1]
| Sultanatet Darfur | |||
|---|---|---|---|
| Sultanatet Darfur | |||
|
| |||
| Grunnlagt | 1603 | ||
| Opphørt | 1874 | ||
| Hovedstad | Al-Fashir (fra 1790) | ||
| Styreform | Absolutt monarki | ||
| Statsoverhode | Sultan | ||
| Offisielle språk | Fur, arabisk, andre | ||
| Religion | Sunniislam | ||
| Eksisterte | 1603–1874 | ||
Opphav rediger
Darfur består for det meste av tørre sletter som ikke kan opprettholde en stor befolkning. Det ene unntaket er området rundt Jabal Marrah, og det var fra baser i disse fjellene at en rekke grupper spredte seg og skaffet seg kontroll over regionen. Dajuene og tunjurene var de første folkegruppene som bygget opp en maktposisjon ifølge nedskrevet historie, og maktovergangen mellom dajuene og tunjurene skjedde gjennom giftermål.
Tunjurene begynte så å gifte seg med furene (fòòrà). Den berømte Sultan Daali ble født med en furkvinne til mor, og slik ble dynastiet ført nærmere folket det hersket over. Dali delte landet inn i provinser og etablerte en straffelov, som ble kalt Kitab Daali, "Daalis bok." Denne er fortsatt bevart, og på enkelte områder skiller den seg fra quransk lovgivning. Hans sønnesønn Sulayman har blitt kjent under sitt kallenavn på fur, Solong, som betyr "araberen" eller "den røde." Han var kjent som en stor kriger og en hengiven muslim, og det var Sulayman Solong, den første historiske herskeren, som grunna Keira-dynastiet og sultanatet Darfur.
Islam og blomstringstid rediger
Tunjurene innførte islam i Darfur via de muslimske rikene Kanem og Wadai, hvor de først hadde møtt på religionen. Sulaymans sønnesønn Ahmad Bukr gjorde islam til den offisielle statsreligionen, og han økte rikets velstand ved å oppfordre til innvandring fra Bornu og Baguirmi. Hans rike strekte seg øst for Nilen så langt som til Atbarah.
Borgerkrig (1722-86) rediger
Ahmad Bukrs død førte til en langvarig tronfølgerstrid. Før han døde hadde Bukr sagt at hver han hans mange sønner skulle herske etter tur. Da de først hadde blitt satt på tronen forsøkte hver av sønnene hans å gjøre sin egen sønn til arving, noe som førte til en borgerkrig som varte til AH 1200 (1785/86). På grunn av disse indre stridighetene ble Darfur mindre viktig og ble involvert i kriger mot Wadai og Sultanatet Sennar.
Muhammad II Tayrab rediger
En av de dyktigste herskerne i denne perioden var Muhammad Tayrab, en av Ahmad Bukrs sønner, som ledet en rekke seierrike felttog. I AH 1200 ledet han en hær mot funjene, men kom ikke lengre enn til Umm Durmān. Her ble han stoppet av Nilen, og han fant ingen måte han kunne få hæren til å krysse elva. Han var derimot ikke villig til å gi opp, og han ventet i Umm Durmān i flere måneder mens hæren ble stadig mer misfornøyd. Ifølge enkelte historier ble Tayrab forgiftet av sin kone etter misfornøyde hærføreres anmodning, og hæren vendte tilbake til Darfur. Tayrab hadde ønsket at sønnen skulle etterfølge ham, men i stedet overtok hans bror 'Abd ar-Rahman ar-Rashid tronen.
'Abd ar-Rahman den rettferdige rediger
'Abd ar-Rahman opprettet en ny hovedstad i al-Fashir ("hovedstaden") i 1790. Tidligere hadde hovedstaden blitt flyttet fra sted til sted og så vært på et sted kalt Kobb. Under 'Abd ar-Rahman, kalt ar-Rashid, "den rettferdige," ledet Napoléon Bonaparte et felttog i Egypt. I 1799 sendte 'Abd ar-Rahman et brev til den franske generalen hvor han gratulerte ham med seieren over mamelukkene. I Bonapartes svar anmodet han sultanen om å sende ham 2000 sterke svarte slaver over seksten år med den neste karavanen.
Muhammad al-Fadl rediger
'Abd ar-Rahmans sønn Muhammad al-Fadl ble i en periode kontrollert av den energiske evnukken Muhammad Kurra, men senere gjenvant han sin uavhengighet, og han kom til å styre fram til 1833, da han døde av spedalskhet. Han hadde beskjeftiget seg med underkastelsen av de delvis uavhengige arabiske stammene i landet, og da særlig rizayqatene, som han fikk drept flere tusen av. I 1821 mistet han provinsen Kurdufan til fordel for Muhammad Ali av Egypt, som planla å erobre Sudan. Keira-herskeren sendte en hær for å motså egypterne, men denne ble beseiret nær Barah 19. august 1821. Egypterne hadde planlagt å erobre hele Darfur, men deres vanskeligheter med å skaffe seg kontroll over Nilen tvang dem til å gi opp disse planene. Al-Fadl døde i 1838, og av hans førti sønner var det den tredje, Muhammad al-Husayn, som ble utnevnt til hans etterfølger. Al-Husayn ble beskrevet som en religiøs men gjerrig mann. I 1856 ble han blind, og hans søster Zamzam (Iiri Bassi) ble sultanatets de facto-hersker.
Erobringen rediger
I 1856 startet az-Zubayr Rahman Mansur, en handelsmann fra al-Ḫarṭūm, sin virksomhet i Sør-Darfur. Han bygde opp et nettverk med handelsstasjoner forsvart av godt utstyrte styrker, og han hadde snart en voksende stat under sin kontroll. Området kjent som Bahr el Ghazal hadde lenge vært kilden til varene Darfur ønsket å selge til Egypt og Nord-Afrika, særlig slaver og elfenben. De innfødte i Barh al-Ghazal betalte skatt til Darfur, og det var dette som var de viktigste varene darfurerne solgte til egyptiske handelsmenn langs veien til 'Asyut. Az-Zubayr snudde varestrømmen til al-Ḫarṭūm og Nilen.
Sultan al-Husayn døde i 1873, og sultanatet ble overtatt av hans yngste sønn Ibrahim, som fort ble involvert i en konflikt mot az-Zubayr. Etter å ha utkjempet tidligere konflikter med egypterne hadde az-Zubayr nå blitt deres allierte og sammen med dem besluttet han å erobre Darfur. Krigen som fulgte resulterte i at sultanatet ble ødelagt, og høsten 1874 døde Ibrahim i et slag. Hans onkel Hassab Allah forsøkte å holde landet uavhengig, men i 1875 ble han fanget av khedivens soldater og ført til al-Qāhira med sin familie.
Keira-dynastiet rediger
- Daali
- Kuuru
- Tunsam
- Sulayman Solong 1603-1637 eller c.1660-c.1680
- Musa Sulayman
- Ahmad Bukr Tidlig på 1700-tallet – c. 1730
- Muhammad Dawra
- Umar Lel fram til c.1752/3 (c.AH 1166)
- Abu'l Qasim
- Muhammad Tayrab fram til 1785/6 (AH 1200)
- 'Abd ar-Rahman ar-Rashid 1785/6 (AH 1200)-c. 1801
- Muhammad al-Fadl c.1801-1838
- Muhammad al-Husayn 1838-1873
- Ibrahim av Darfur 1873-1874
- Ali Dinar 1898-1916