Åpne hovedmenyen
Stortingsvalget 1888
8. juli 1888 - 16. mars 1889
114 mandater på valg, 58 trengs for flertall
Valgdeltakelse 70,43% av 128 368 stemmeberettigede
  Ole Anton Qvam Emil Stang Lars Oftedal
Partileder Ole Anton Qvam Emil Stang Lars Oftedal
Parti V H Moderate Venstre
Mandater
 37
Decrease2.svg47 
 49
Increase2.svg19 
 24
Increase2.svg24 
Sittende regjering Sverdrup
Ny regjering Stang I

‹ 1885 Norge 1891 ›

Stortingsvalget 1888 ble avholdt i Norge i 1888 som indirekte valg til det 38., 39. og 40. ordentlige storting.

ValgordningRediger

I hvert prestegjeld hadde sognepresten ansvar for å holde valgting som utpekte valgmenn.[1] Valgmennene møttes til valgmannsting. På landet hadde hvert av de atten amtene valgmannsting, og utpekte 2-5 av 75 stortingsrepresentanter. Kjøpstedenes valgmannsting utpekte én, to eller fire av 39 stortingsrepresentanter.

Menn over 25 år med eiendom eller inntekt av en viss størrelse var kvalifisert for stemmerett. For å være stemmeberettiget måtte de i tillegg avlegge ed til grunnloven ved innføring i manntall.[2] Allmenn stemmerett for menn innført i 1898. Kvinner hadde ikke stemmerett. 187 997 menn var stemmerettskvalifisert. 128 368 hadde stemmerett. Av disse stemte 90 416.

Valgtingene ble holdt i perioden 8. juli - 29. november 1888. 422 valgting i landdistriktene utpekte totalt 1 254 valgmenn. 39 valgting i byene utpekte totalt 520 valgmenn. Valgmannstingene ble holdt i perioden 1. august - 5. desember 1888. Valgtinget i Trondenes, Tromsø amt, ble underkjent, med omvalg 4. mars 1889 og nytt valgmannsting 16. mars 1889.[3] Det 38. ordentlige storting ble konstituert 1. februar 1889.[4]

PolitikkRediger

I Haugesund ble det for første gang gjennomført valgstreik i protest mot Bondeparagrafens konsekvens.

Programmer:

  • Venstres valgprogram[5]
  • De konservative Foreningers valgprogram[6]

Valget ga stor framgang for partiet Høyre. Venstre hadde splittet seg i Moderate Venstre og Rene Venstre, og mistet mange stemmer på grunn av det tilsynelatende kaoset. Moderate Venstre hadde utspring i kretsen rundt Johan Sverdrup, mens Rene Venstre var en mer radikal fløy. Sistnevnte gikk til valg under navnet Venstre. Moderate Venstre fikk ikke nok stemmer til å beholde flertallet, men regjeringen Sverdrup valgte likevel å sitte videre. Det førte til stor misnøye mot regjeringen. I 1889 fremmet Høyre et mistillitsforslag Johan Sverdrups regjering, men før det gikk til votering søkte regjeringen avskjed. Den hadde skjønt at den ikke ville overleve en slik votering. Emil Stang d.e. dannet deretter sitt første ministerium.[7]

ResultatRediger

Parti Prosent av stemmene (%) Endring i forhold til 1885 Mandat1 Endring i forhold til 1885
Høyre 38,1 +1,6 % 49 +19
Moderate Venstre 19,9 +19,9 % 24 +24
Venstre 42,0 -21,4 % 37 -47
Uavhengig 4
Total 100 114 0

I valgene før 1906 kunne man stemme på flere kandidater. Dessuten var kandidatene ikke alltid knyttet til et parti. Derfor blir fordelingen av stemmene mellom partiene noe skjønsmessig.

Valgmennenes partitilknytningRediger

Kilde: Stortinget og statsraadet[8]

Valgmandsting Høire Høire og moderate Venstre Antall valgmenn
Aalesund og Molde 11  2 2  2 13  
Arendal og Grimstad 15   15  
Bergen 51  5 51  5
Brevik 4   4  
Kristiania, Hønefos og Kongsvinger 146  7 2  7 148  11
Kristiansand 18  18  16 18  2
Kristiansund 2  14 15  15 17  1
Drammen 19   19  
Flekkefjord 3   3  
Fredrikhald 14  1 14  1
Fredrikstad 11   11  
Hamar, Lillehammer og Gjøvik 15  4  2 15  2
Hammerfest, Vardø og Vadsø 7  2 4  2 11  
Holmestrand 3   3  
Kongsberg 9  1 9  1
Kragerø 11  1 11  1
Larvik og Sandefjord 20  3  5 20  2
Moss og Drøbak 10   10  
Porsgrund 6   6  
Sarpsborg 3   3  
Skien 1  1 14  1 15  2
Stavanger og Haugesund 29 1 29
Tromsø og Bodø 4  4 10  2 14  2
Trondhjem og Levanger 40  6  4 40  2
Tønsberg 8   8  
Østerrisør 4  1 4  1
Sum byene 375 29 107 511  15
Andel i byene 73,4% 5,7% 20,9% 100%

1Valget i Haugesund skulle ha utpekt åtte valgmenn. Det møtte kun to velgere, så valgmannsplassene ble ubesatt.

Valgmandsting Høire Høire og moderate Moderate Venstre Antall valgmenn
Akershus amt 54  25 9  9 12  33 75  1
Nordre Bergenhus amt 18  8 38  38 17  40 73  6
Søndre Bergenhus amt 15  5 64  64 24  62 103  7
Bratsberg amt 12  8 8  8 41  13 61  2
Buskeruds amt 29  14 7  7 29  18 65  3
Kristians amt 16  11 17  17 43  28 76  
Finmarkens amt 17  3 8  2 '25  1
Hedemarkens amt 31  20 52  20 83  
Jarlsberg og Larviks amt 49  16 29  7 78  9
Lister og Mandals amt 14  14 28  28 22  40 64  2
Nedenes amt 24  15 19  19 13  36 56  2
Nordlands amt  4 77  9 77  5
Romsdals amt 13  2 31  31 58  27 102  6
Smaalenenes amt 41  16 30  8 71  8
Stavanger amt 67  62 7  59 74  3
Tromsø amt 14  14 22  13 36  1
Nordre Trondhjems amt 9  3 54  5 63  2
Søndre Trondhjems amt 36  13 11  11 29  20 76  4
Sum amtene 378 67 246 567 1258  58
Andel i amtene 30,0% 5,3% 19,6% 55,1% 100%

Se ogsåRediger

ReferanserRediger

  1. ^ Vilhelm Haffner (1949). Stortinget og statsrådet : med tillegg til Tallak Lindstøl: Stortinget og Statsraadet 1814-1914. B. 1 : Biografier med tillegg til Tallak Lindstøl: Stortinget og Statsraadet 1814-1914. Oslo: Aschehoug. s. 68. 
  2. ^ «Statistik vedkommende Valgthingene og Valgmandsthingene 1900» (PDF). Statistisk sentralbyrå. s. 1. 
  3. ^ «Statistik vedkommende Valgmandsvalgene og Storthingsvalgene 1888» (PDF). Statistisk sentralbyrå. 
  4. ^ Stortinget og statsraadet. Kristiania: Steen'ske bogtrykkeri. 1915. s. 472. 
  5. ^ «Venstres Valgprogram». Besøkt 27. oktober 2017. 
  6. ^ «De konservative Foreningers valgprogram». Besøkt 27. oktober 2017. 
  7. ^ Danielsen, Rolf (1964). «Stortingets kompetanse». Det Norste Storting gjennom 150 år. Tidsrommet 1870-1908. Oslo: Gyldendal. s. 272–273. 
  8. ^ Stortinget og statsraadet. Kristiania: Steen'ske bogtrykkeri. 1915. s. 472.