Den store nordiske krig

Store nordiske krig
	; Den svenske seieren ved Narva, 1700 av Gustaf Cederström, malt 1910
Dato	1700–1721
Sted	Europa
Resultat	Koalisjonsseier; freden i Nystad: Slutten på stormaktstiden i Sverige, begynnelse på frihetstiden; Tsar-Russland ny stormakt i Europa; Tsar-Russland tildelt Livland, Estland og Ingermanland, Preussen tildelt Svensk Pommern og Kurfyrste- dømmet Hannover fikk Bremen-Verden;
	Stridende parter
Sverige; Det osmanske riket 1710–1714; Polen-Litauen 1704–1709; Zaporizjzjiske kosakker 1707–1709	Tsar-Russland; Danmark-Norge 1700 og 1709–1719; Polen-Litauen; 1700–1704 og 1709-; Sachsen; 1700–1706 og 1710-; Preussen 1715-; Hannover 1715 -
	Kommandanter og ledere
Karl XII † ; Fredrik av Hessen-Kassel ; Fredrik IV †; Karl Fredrik ; Georg Vilhelm ; Ahmed III ; Stanisław Leszczyński; Ivan Mazepa	Peter den store; Frederik IV ; August den sterke; Grev Schulenburg ; Grev Steinau; Fredrik Vilhelm I ; Georg I
	Styrker
77 000 mann ved krigens utbrudd, 135 000 i 1707 + Det osmanske riket bidro med 100 000 - 200 000 ; 10 000 lüneburgere; 1 400 pirater	310 000 ved krigens utbrudd
	Tap
Rundt 200 000 svensker, hvorav 25 000 i kamp ; Ukjent antall osmanere	Drept i kamp/de største slagene:; 75 000 russere; 14 000-20 000 polakker og saksere; 8 000 dansker og nordmenn; Totalt tap: ukjent

Den store nordiske krig (dansk: Den Store Nordiske Krig, tysk: Großer Nordischer Krieg, svensk: Stora nordiska kriget ) var en serie med kriger som ble ført i Nord- og Øst-Europa fra 1700 til 1721 mellom på den ene siden Sverige og på den andre en stor og skiftende koalisjon bestående av Sachsen-Polen, Danmark-Norge (1700 og 1709-1720) og Tsar-Russland, samt fra 1715 også Preussen og Hannover. Krigen begynte med et koordinert angrep på Sverige fra koalisjonen i 1700 og ble avsluttet ved freden i Nystad i 1721. Norge ble krigsskueplass i 1716 og 1718, da svenskekongen Karl XII invaderte landet.^[1] Sverige mistet sin stormaktsstilling som følge av krigen, mens Tsar-Russland etablerte seg som en europeisk stormakt og den dominerende makt i Østersjøområdet.

Slag under den store nordiske krig

Pühhajoggi · Narva · Düna · Rauge · Errastfer · Hummelshof · Kliszów · Nöteborg · Dorpat · Pułtusk · Jakobstadt · Poznań · Punitz · Gemauerthof · Grodno · Fraustadt · Kalisz · Golovtsjin · Moljatitsji · Lesnaja · Poltava · Perevolotsjna · Helsingborg · Køge · Fladstrand · Gadebusch · Bender · Pälkäne · Storkyro · Hangöudd · Femern · Rügen · Stresow · 1. Norgesfelttoget · Akershus festning · Nordkleiva · Stralsund · Dynekilen · Strömstad · Fredriksten · Karolinernes dødsmarsj · Ösel · Russerherjingene · Stäket · Ledsund · Selånger

Bakgrunn rediger

Mellom 1560 og 1660 skapte Sverige et Østersjøimperium (perioden er kjent som Stormaktstiden) sentrert rundt Finskebukta, bestående av provinsene Karelen, Ingermanland, Estland og Livland. Under tredveårskrigen skaffet Sverige seg besittelser i Tyskland, bl.a. Vestpommern, Wismar, hertugdømmene Bremen og Verden. Samtidig erobret Sverige danske og norske provinser nord for Øresund, bl.a. den gamle danske provinsen Skåne. Disse erobringene skyldtes i stor grad den svenske armeens gode trening. Den svenske hær var langt mer profesjonell enn de fleste kontinentale arméer og kunne skyte betydelig bedre på grunn av sin våpentrening. Imidlertid klarte ikke Sverige å støtte og opprettholde hærens slagkraft når krigene ble langvarige, og omkostningene ved krigføringen ikke kunne belastes de okkuperte landene.

I 1617 hadde freden i Stolbovo til Sveriges fordel hindret Russlands tilgang til Østersjøen, og i første halvdel av 1600-tallet førte den interne striden i Russland til at landet ikke var i stand til å utfordre Sverige for å vinne tilbake disse områdene. Senere i århundret ble Russland styrket, særlig under Peter den store, som ønsket å vinne tilbake de tapte områdene og gjenetablere et russisk nærvær i Østersjøen. På slutten av 1690-tallet klarte eventyreren Johann Patkul å få i stand en allianse mellom Russland, Danmark og Sachsen, og i 1700 angrep de tre landene Sverige.

Norge rediger

Utdypende artikler: Beleiringen av Akershus festning, Det første slaget om Moss og Det andre slaget om Moss

Fra og med 1709 ble Norge i større grad påvirket av konflikten, og både i 1716 og 1718 ble Norge invadert av Karl XII. Konflikten og invasjonene førte til at befolkningen i Norge ble pålagt store økonomiske byrder. I perioden 1709–1720 økte skattetrykket, og mange menn ble utskrevet til militærtjeneste, enten som soldater i hæren eller matroser i den dansk-norske flåten. Mange unge menn jobbet på gårder eller som tjenestefolk. Utskrivningen av menn fikk dermed konsekvenser for gårdsdriften mange steder i Norge, siden det var færre til å utføre arbeidet. Det var en generell mangel på tjenestefolk, mange gårdsbruk ble liggende øde, og mange ugifte kvinner og eldre manglet forsørgere.^[2]

For Finnmark og Troms fikk krigen store indirekte følger. Russerne brente ned byene innerst i Bottenviken. De fór hardt frem, mennene ble systematisk drept, kvinnene og barna tatt med til fangenskap i Russland. Dette førte til en stor innvandring av finner og samer til Norge.

Norske soldater var utplassert nær grensen fra og med 1709. Mellom 1716 og 1719 ble mange danske og tyske soldater innkvartert rundt om på norsk side. Forholdet mellom bøndene og de fremmede soldatene var preget av flere konflikter. Soldatene ble anklaget for å spise for mye, drikke for mye, ikke betale for seg, og for å ødelegge bøndenes inventar og jorder.^[3] Det økte skattetrykket, utskrivningen og innkvarteringen av soldater, sammen med de mange ekstraskattene, førte til at befolkningen i Follo var under et sterkt økonomisk press.

Sverige invaderte Norge i 1716 i det første Norgesfelttoget. De svenske soldatene beslagla mat, penger og andre forsyninger fra lokalbefolkningen, blant annet i Vestby og Ås. Enkelte storgårder ble plyndret, men det var generelt få overgrep mot befolkningen.^[4] Mange bønder flyktet allikevel fra de svenske styrkene.

Det ble utplassert svenske avdelinger i Son for å bevokte forbindelseslinjene til Sverige. Oberstløytnanten Erik Rydningsvård hadde svensk kommando i Son og prøvde å samle inn mat, penger og andre forsyninger fra befolkningen. Mange bønder nektet å betale de svenske soldatene, og det førte til at okkupantene prøvde å ta til seg forsyningene med makt. Etterhvert begynte de få gjenværende bøndene å yte motstand mot den svenske okkupasjonen. Etter det mislykkede forsøket på å erobre Fredriksten festning i 1716 trakk svenskene seg ut. Karl XII invaderte Norge igjen i 1718.

Svenske seire rediger

Fra begynnelsen av den store nordiske krig led Sverige under kong Karl XIIs manglende evne til å se situasjonen fra annet enn sitt personlige synspunkt. Han var så besatt av trangen til å hevne seg på sine fiender at det overskygget alle andre vurderinger. Igjen og igjen under disse atten årene med krig unnlot han å utnytte mulighetene til å oppnå en fordelaktig fred for Sverige. Første del av krigen ga Sverige en rekke seire. Danmark ble beseiret sommeren 1700 under krigens første store slag, og det så grundig at landet ikke kunne delta i krigen på flere år. Deretter fulgte Russland, som led et knusende nederlag i slaget ved Narva i november.

Etter at han hadde oppnådd å oppløse den første koalisjonen mot ham ved freden i Travendal og seieren i Narva, så den svenske kansellipresidenten Bengt Gabrielsson Oxenstierna en gyllen mulighet til å få avsluttet krigen og etablere seg som Europas megler. Sjansen bød seg fordi andre europeiske land, særlig Frankrike og sjømaktene som stod på terskelen til den spanske arvefølgekrig, ønsket tilslutning fra Sverige. På denne tiden tilbød representantene for Polen-Litauen (som anså seg som nøytrale til tross for sin konges aktive deltagelse i den anti-svenske koalisjonen) å være meglere mellom den svenske kongen og August den sterke. Men Karl, som var oppsatt på å avsette August fra den polske tronen, holdt seg stolt borte og angrep Polen. Med dette endte Polens nøytralitet, og landet gikk inn i krigen på sin konges side. Fem år senere, den 24. september 1706, sluttet Karl XII likevel fred med Polen ved traktaten i Altranstädt. Men denne traktaten var ikke til fordel for Sverige, som ikke fikk noen kompensasjon for seks års krigføring, og som derfor led et politisk nederlag.

Russiske seire rediger

Mellom 1700 og 1707 ble to av Sveriges baltiske provinser, Estland og Ingermanland, erobret av tsaren, og en tredje, Livland, var lagt i ruiner. For å sikre sine besittelser grunnla Peter byen St. Petersburg i Ingermanland i 1703. Han begynte å bygge opp en marine og en moderne hær, basert hovedsakelig på infanteri trent i bruk av skytevåpen.

Men selv nå kunne Karl med et pennestrøk ha fått tilbake nesten alt han hadde tapt. I 1707 var Peter villig til å tilbakelevere alt bortsett fra St. Petersburg og Neva-linjen. Igjen ønsket Karl imidlertid å risikere alt for å redde en større del av sine tidligere baltiske besittelser. Året etter invaderte han Russland, men møtte kraftig motstand fra general Mensjikov og dro med hæren sin til Ukraina for vinteren. Der ble hans styrker svekket av det kalde klimaet og Peters bruk av den brente jords taktikk. Da han fortsatte kampanjen våren 1709, hadde Karl mistet en tredjedel av hæren, og han led et knusende nederlag for Peter i slaget ved Poltava. Etter slaget måtte han flykte til Det osmanske rike, hvor han tilbrakte fem år i eksil i Bender (Tighina i det nåværende Moldova). Peters seier kom overraskende på de europeiske stormaktene, og på én dag hadde Russland etablert seg som en av dem.

Dette svenske nederlaget avsluttet ikke krigen, men det avgjorde den. Danmark-Norge og Sachsen gikk inn i krigen igjen, og August den sterke gjenvant den polske tronen med hjelp av Boris Kurakin. Peter fortsatte sin kampanje i Østersjøområdet og bygget opp en mektig marine. I 1714 klarte Peters marine å erobre en del av den svenske marinen da Russland første gang seiret i et sjøslag ved Hangöudd, og dette førte til at Finskebukta ble stengt for svenske fartøyer og Finland forble okkupert av Russland gjennom resten av krigen.

Stralsunds fall rediger

Bare besluttsomheten til kansleren, grev Arvid Horn, gjorde at Sverige kunne fortsette krigen helt til Karl endelig returnerte fra Det osmanske rike. Kongen kom til den svenskkontrollerte byen Stralsund i november 1714. Sverige var da i krig med hele Nord-Europa, og Stralsund var dømt til å falle. Karl ble der til desember 1715 og flyktet bare få dager før Stralsund falt.

På dette tidspunktet ble Karl av mange ansett som gal, ettersom han ikke ville tenke på fred, og Sverige allerede hadde betalt en fryktelig pris for krigen, uten noe håp i sikte. Alle Sveriges baltiske og tyske besittelser var tapt.

Avslutning rediger

Trekongemøtet i Potsdam og Charlottenburg, 1709 av Samuel Theodor Gericke. Hensikten var fra dansk-norsk og saksisk side å få Preussen med i krigen mot Sverige. Fra venstre ses August den sterke, Frederik I av Preussen og Frederik IV av Danmark og Norge.

Selv om Karl etter hjemkomsten i 1715 tok personlig kontroll over krigføringen, oppnådde han lite. Året etter angrep han Norge og marsjerte gjennom store deler av Østlandet før han besatte Christiania og beleiret Akershus festning. Men den svenske hær måtte heve beleiringen og trekke seg tilbake etter at Tordenskiold ødela den svenske forsyningsflåten i Dynekilen. En ny svensk invasjon i 1718 kom ikke lenger enn til Halden, hvor Fredriksten festning ble beleiret. Her ble Karl XII drept om natten 11. desember 1718 mens han var i løpegraven foran festningen.

I mellomtiden hadde også Preussen og Hannover sluttet seg til koalisjonen mot Sverige i håp om landevinninger ved fredsslutningen, men samarbeidet ble svekket av rivalisering og av britisk intervensjon. Britene ville hindre et fullstendig svensk sammenbrudd for å sikre maktbalansen i Nord-Europa. De siste krigshandlingene var en serie russiske og danske herjinger langs den svenske kysten, bl.a. i Stockholms skjærgård. Sverige ble til slutt tvunget til forhandlingsbordet, hvor Storbritannia og Frankrike dikterte betingelsene. Ved fredsslutningen med Danmark på Frederiksborg slott i 1720 fikk Danmark beholde de gottorpske delene av Slesvig, som formelt ble annektert i 1721, men ellers ble alt som det hadde vært før krigen.

Den endelige avslutningen av den store nordiske krig var freden i Nystad i 1721. Sverige hadde mistet alle de oversjøiske besittelsene som landet hadde erobret i 1600-årene og var ikke lenger en europeisk stormakt. Russland vant Sveriges baltiske besittelser og var fra da den sterkeste makten i Øst-Europa. Sveriges utilfredshet med krigens resultat førte til Den russisk-svenske krig (1741–1743) og Gustav IIIs russiske krig.

Slag under den store nordiske krig rediger

Utdypende artikkel: Liste over slagene under den store nordiske krig

Slaget ved Poltava

Den russiske seiren ved Hangöudd 1714 av Maurice Baquoi, malt 1724

Den dansk-norske sjøhelten Peter Wessel

Alle datoene er i henhold til gregoriansk kalender.

Tidslinje rediger

1700 Krigsutbruddet, Karl XII setter i land tropper på Sjælland, slaget ved Narva
1701 Den svenske hær går inn i Livland, slaget ved Düna
1702 Polen-Litauen angripes, slaget ved Kliszów
1703 Grunnleggelsen av St. Petersburg. Russerne erobrer Narva
1704 Sverige og Polen slutter formell fred, Sachsen fortsetter kampen
1706 Svensk seier over sakserne ved Fraustadt, freden i Altranstädt, Sachsen trekker seg ut av krigen
1708 Karl XII begynner angrepet på Russland, slaget ved Lesnaja
1709 Slaget ved Poltava, Karl XII til Tyrkia, Danmark og Polen-Litauen atter inn i krigen
1710 Slaget ved Helsingborg. Store russiske erobringer i Baltikum
1712 De allierte fører krig i Nordtyskland, slaget ved Gadebusch
1713 Den svenske hær kapitulerer i Gottorp. Preussen med på alliert side
1714 Gottorp besettes, erobringen av Nord-Tyskland fortsetter
1715 De siste svensk-tyske besittelser erobres. Karl XII vender hjem
1716 Mislykket svensk angrep på Norge, Tordenskjolds seier i slaget i Dynekilen. Peter den store besøker Danmark
1717 To mislykkede danske offensiver mot Göteborg og Strömstad. Peter den store på storpolitisk besøk i Frankrike
1718 Svensk-russiske forhandlinger om separatfred på Ålandsøyene. Andre svenske offensiv mot Norge. Karl XII blir drept foran Fredriksten festning
1719 Russiske herjinger langs svenskekysten. Tordenskjold tar Marstrand
1720 Dansk-svensk fred på Fredensborg. Prøyssisk-svensk fred i Stockholm.
1721 Russisk-svensk fred i Nystad
1732 Formell polsk-svensk fred 11 år etter krigens avslutning

Se også rediger

Referanser rediger

^ Ola Teige. «De svenske invasjonene av Norge i 1716 og 1718 - Norgeshistorie». www.norgeshistorie.no. Besøkt 27. januar 2016.
^ Teige, Ola: «Da Sverige var arvefienden – Follo og den store nordiske krig 1709–1720», Follominne, nr. 43, 2005. Side 10-11.
^ Teige, 2005. side 12.
^ Teige, 2005. side 15.

Eksterne lenker rediger

[1] Ola Teige. «De svenske invasjonene av Norge i 1716 og 1718 - Norgeshistorie». www.norgeshistorie.no. Besøkt 27. januar 2016.

[2] Teige, Ola: «Da Sverige var arvefienden – Follo og den store nordiske krig 1709–1720», Follominne, nr. 43, 2005. Side 10-11.

[3] Teige, 2005. side 12.

[4] Teige, 2005. side 15.

[1]

[2]

[3]

[4]