Stoppested i evigheten

Stoppested i evigheten : En norsk Science-Fiction er en norsk sciencefictionroman utgitt i 1954 under forfatternavnet Harald Gammeng, et pseudonym for Niels Christian Brøgger.

Stoppested i evigheten
Forfatter(e)		Harald Gammeng
Sjanger		Roman; Science fiction
Utgitt		1954
Forlag		Aschehoug
Sider		174

Boken er sjangerhistorisk interessant som sannsynligvis den første norske romanen som ble forsøkt markedsført under etiketten «science fiction».

Handling

En fysiker, med uklar tilknytning til «den vitenskapelige avdeling innen Nato», har på sin «ensomt beliggende hytte ved Høgevarde på Norefjell» bygd et romskip. Historiens forteller blir gjennom sitt forhold til fysikerens datter Helen innviet i hemmeligheten og sammen med to andre invitert med på den planlagte romferden til Månen, Mars og Venus.

«Jeg antar du vil spørre meg om hvordan romskipet fungerte, hva slags drivstoff vi brukte, osv. Ja, hvordan vi i det hele tatt hadde tenkt oss å komme ut i rommet på en så liten, primitiv og uprøvd farkost. Jeg kan ikke svare deg på det. Du ville nemlig ikke forstå mitt svar, med mindre du var en av de tre-fire virkelig store nålevende fysikere.»

Ferden bringer de fem ikke bare til de planlagte destinasjonene, men også til Saturns måne Titan, Pluto og til slutt tvillingplanetene Debu og Lillith i et annet solsystem. Bortsett fra Månen, som ligger øde etter en atomkrig i prehistorisk tid (romfarerne aktiviserer ved et uhell en gjenglemt, a-våpenbevæpnet selvmordsrobot), møter de intelligente vesener på alle stoppesteder. Et universelt tankespråk gjør det mulig for de ekstraterrestiale å kommunisere med romfarerne, men også å manipulere dem.

«Hvordan kan De snakke norsk,» sa jeg nysgjerrig. «Jeg snakker universalspråket i solsystemet, og det lyder for Dem som norsk,» var svaret. «Det er som en hovednøkkel som åpner alle låser. For en engelskmann vil det lyde som engelsk, for en venaner som venansk.» «Men De tok jo feil av antediluviansk og anteviduansk,» innvendte jeg. «Det er De som tar feil. Det var i Deres hjerne forvekslingen foregikk, – jeg uttrykte begrepet entydig og riktig.» Han så igjen på armbåndsuret. «I morgen middag klokken to ser vi dere vel ombord. Ikke vet jeg hvorfor dere skal flakse sånn planløst hele solsystemet rundt, men det får bli deres egen sak! Jeg anbefaler meg. Mademoiselle!» Det siste med et kort bukk til Helen. Så forsvant han, Ja, han forsvant. Han gikk ikke, han bare simpelthen forduftet, ble borte, som om han aldri hadde vært der. Men papirarket på skrivebordet flagret svakt, som av et vindtrekk.

Romfarerne møter senere mer eksotiske vesener, men alle kan deles inn i to grupper: Enten betrakter de jordmennesker som usiviliserte plageånder som snarest må vises tilbake til sin hjemplanet. Eller så tilhører de utdøende raser med påtrengende behov for «avlskraftige» jordmenn og jordkvinner.

Kun fortelleren og Helen overlever eventyret. Like før de vender tilbake til Jorden, møter de Overvåkeren – en slags gudelignende departementsfunksjonær som kan fortelle at menneskeheten generelt betraktes som en universell kreftcelle som bør utryddes. Men det er ennå håp: «Vi har en bitteliten mulighet for en fruktbar cellemutasjon på jorden, om du og din kvinne utnytter de dype sjelelige erfaringer dere har fått på en romferd som fra først av så ganske unyttig ut.»

Fortelleren starter på sin nye misjon ved å videreformidle sine opplevelser til bokens forfatter.

Boken

Stoppested i Evigheten antas å være den første norske romanen markedsført med sjangernavnet «science fiction». Både forlag og forfatter var svært bevisst på dette punktet. I baksideteksten forsikret Aschehoug at «Boken er forsynt med et veiledende etterord, som forklarer hva science-fiction er». Forfatteren slår fast at «det kan være særlig godt bruk for noe slikt i Norge, hvor genren er lite kjent ennå». Han definerer sjangeren som 1) «grunnet på arbeidet til de store naturvitenskapelige banebrytere i vår tid» og 2) ren underholdning: Det vitenskapelige grunnlaget skal behandles «uansvarlig og morsomt, på eventyrlig vis».

Fortellerstilen er muntlig og tørrvittig. Smussomslaget reklamerer med "erotiske intriger", men erotikken begrenser seg til å fjerne lendekleder og sitere Hamsun. «Og så gjorde jeg det gode med henne, som Hamsun sier.» Fortellerperspektivet er ensidig mannlig. Mens de mannlige besteningsmedlemmene lokkes til sex med vakre amazoner og telepatiske blekkspruter forkledd som Rita Hayworth – og har stor glede av det, blir heltinnen gjengvoldtatt av onde aliens. «Foretrekker De en skjebne verre enn døden, som det heter – eller foretrekker De døden?»

Forfatteren «erkjenner sin gjeld» til et tyvetall navngitte forfattere. Her nevnes alle de store fra amerikansk science fictions «golden age», samt flere som senere er glemt. Han tilstår også at han «stundom har stjålet fra enkelte fremragende forfattere av science-fiction, akkurat som disse selv har stjålet både fra kolleger og eldre diktere, eventyrfortellere og vitenskapsmenn». Et eksempel på slikt tyveri er kapitlet Titan. Ideen og i stor grad handlingen er løftet direkte fra Ray Bradburys novelle «The Third Expedition», fra samlingen The Martian Chronicles, utgitt på norsk samme år som Stoppested i evigheten utkom.

Mottakelse

Romanen fikk en uvanlig positiv mottakelse i sin samtid. Henrik Haugstøls anmeldelse i Aftenposten 11. november 1954 var så overstrømmende at avisen selv dagen etter refererte til «den boken om ble så overdådig anmeldt i Aftenposten i går». I anmeldelsen het det blant annet:

...Harald Gammeng [...] har en likefrem overveldende fantasi som nesten tar pusten fra en, og det er over hans skildring en besettende spenning som ikke gir mulighet for noen pause under lesningen. Ikke bare det, sproget er så virtoust behandlet at man sitter i en uavbrutt glede over at det går an å få så megen velklang ut av ordene. Så er han vittig, underfundig og lett filosoferende uten et øyeblikk å bli påtrengende, alt er så behendig og morsomt laget og røber så megen kunnskab og en slik omfattende viden at man imponeres også av den grunn. Her har en intelligent og morsom mann med dyp respekt for sproget satt seg fore å lage en underholdningsroman av første klasse. Det er lykkes helt ut, og det ville ikke forbause om denne bok ble en best-seller også utenfor landets grenser...

Både Aftenposten og VG mente at mannen bak pseudonymet Harald Gammeng måtte være André Bjerke; VG vurderte også Torolf Elster, Hans Bergersen og nettopp Brøgger som mulige opphavsmenn. Bjerke avviste påstanden temmelig kontant. Aftenposten holdt likevel på at det måtte være ham mens VG endret seg til å gjette på Jacob Brinchmann.