Åpne hovedmenyen
Maleri av Anne Clausdatter på Borgestad gård
Maleri av sogneprest i Kviteseid Hans Povelsson Paus (1656–1715), i dag på Ask gods; der er også maleriet av ektefellen Susanne, som var Anne Clausdatters kusine

Stolt Anne er en vise skrevet av presten Hans Paus ca. 1700 som en hyllest til Anne ClausdatterBorgestad gård, datter av lagmannen Claus Andersen i Skien og gift med general Johan Arnold.

Anne hadde omfattende næringsinteresser i Telemark, drev Ulefos Brug, hadde store eiendommer og kjøpte store mengder tømmer. Hun ble beskrevet som uvanlig snill og som et ærlig menneske, og hjalp bøndene i Telemark med korn og andre varer. Dette gjorde henne folkekjær, og kommer til uttrykk i Paus' dikt. Det ble kjent over store deler av Telemark og ble sunget som folkevise. Anne gav Hans Paus en landeiendom, øya Bukkøy på 400 mål i Kviteseidvannet, i «bragelønn». Paus var sogneprest i Kviteseid og eide en rekke gårder der. Han var Annes firmenning, og var gift med Annes kusine Susanne, som i likhet med Anne var barnebarn av Borgestads første private eiere Christen Andersen og Anne Gundersdatter. Et maleri av Anne henger på Borgestad gård, mens malerier av Hans og Susanne i dag er på Ask gods.

Visen er den første som ble skrevet på telemål (dialekt i Telemark).

Folkeminnesamleren Magnus Brostrup Landstad tok med 12 vers av visen i samlingen Norske Folkeviser fra 1853. Henrik Ibsen, en slektning av Hans Paus, parafraserte åpningsversene i Stolt Anne i dramaet Fru Inger til Østeraad med Anne i fru Ingers person. Olav Dalgard skriver: «Som vi ser har Ibsen skrive av dei fyrste linone så temmeleg ordrett ... likskapen avgrensar seg til dei tvo typiske hovdingkvinnone, som sit på si borg og regjerar si bygd — og så tittelen: Fru Inger paa ØsteraadFru Anne på Borgestad».[1] Åpningslinjene i Fru Inger til Østeraad er tydelig inspirert av åpningsverset i Stolt Anne: «Fru Inger sidder på Østråt gård; hun er vel svøbt i skind. Hun er vel svøbt i fløjel og mård; hun fletter de røde guldperler i hår, – men har ikke fred i sit sind.»[2] Fru Inger til Østeraad utkom fire år etter Landstads Norske Folkeviser.

TekstRediger

Stolt Anne hon bur uppå Borrestad gar
hon er seg blant frugur dei blide,
hon sveiper seg både i silkje [silki] og mår,
um hennar gjeng segninn så vide.
Gud lat hennar liva evinneleg vel.
Hon fagnar sin herre den adel so god
ein høvding i Noriges rikje [riki].
han tener kongin te hest og te fot,
for ingjen så ville han vike.
Gud lat hennar liva evinneleg vel.
Hon lyser i stoga, hon pryder i gard,
hon heve så myki at gjera
med bonden, som uppe i fjøllo bur,
nær han til må ferdast.
Gud lat hennar liva evinneleg vel.
Hon hjølper på bonden, æ ingjen for stor
det må me i fjøllo berøma.
Hon æ fæ okkon ei nytug, blid mor
Gud sko hennar derfor beløna.
Gud lat hennar liva evinneleg vel.
Kjem du om Møno [morgenen]
hell mørkaste natt
hon helle seg alt mæ dæ sama
Hon skaggar kon konne, å kongjen sin skatt
Dæ tykkjest kon alti stor gama [glede]
Gud lat hennar liva evinneleg vel.
Hon tor fulla gjeva 'kon munngåt [øl] i skål
nær me koma trøytte og arme.
Hon skaffar 'kon konnit mæ reideleg mål
me turve kje syte og harme.
Gud lat hennar liva evinneleg vel.
So længje som me konne styre kons plog
so lengje som kjyri vil trivast,
og furu vil vekse uti 'kons skog
me hugnas mæ hennar at liva.
Gud lat hennar liva evinneleg vel.
Far vel, vene mor, fruga 'kons!
med frugur og jomfrugur balde,
far vel høge adel, Anne Arnoldt,
me ynskjer deg uti Guds valde!
Gud lat hennar liva evinneleg vel.

ReferanserRediger

  1. ^ Olav Dalgard (1930), «Studiar over Fru Inger til Østeraad», i Edda. Nordisk tidsskrift for litteraturforskning, årgang 17, bind 30, hefte 1, s. 1–47, her s. 21
  2. ^ «Stolt Anne på Borgestad», Varden, 18. juli 2016, s. 37

LitteraturRediger

  • Magnus Brostrup Landstad: Norske Folkeviser (1853)
  • Rikard Berge: Stout Anne paa Borresta, Bygdedikting fraa Telemarki 9, Skien 1918
  • Kjell Venås: Den fyrste morgonblånen. Tekster på norsk frå dansketida, 1990
  • J.L. Qvisling: Øvre Telemarkens historie i det 17de aarhundrede, Skien 1906, s. 18–33
  • H. N. Tvedten: Sagn fra Telemarken, 1891