Åpne hovedmenyen
Maleri av Anne Clausdatter på Borgestad gård
Sogneprest Hans Paus (1656–1715) skrev visen «Stolt Anne»

Stolt Anne er en vise skrevet av presten Hans Paus ca. 1700 som en hyllest til Anne ClausdatterBorgestad gård, datter av lagmannen Claus Andersen i Skien og gift med general Johan Arnold.

Anne hadde omfattende næringsinteresser i Telemark, drev Ulefos Brug, hadde store eiendommer og kjøpte store mengder tømmer. Hun ble beskrevet som uvanlig snill og som et ærlig menneske, og hjalp bøndene i Telemark med korn og andre varer. Dette gjorde henne folkekjær, og kommer til uttrykk i Paus' dikt. Det ble kjent over store deler av Telemark og ble sunget som folkevise. Anne gav Hans Paus en landeiendom, øya Bukkøy på 400 mål i Kviteseidvannet, i «bragelønn». Paus var sogneprest i Kviteseid og eide en rekke gårder der. Han var Annes firmenning, og var gift med Annes kusine Susanne, som i likhet med Anne var barnebarn av Borgestads første private eiere Christen Andersen og Anne Gundersdatter.

Visen er den første som ble skrevet på telemål (dialekt i Telemark).

Folkeminnesamleren Magnus Brostrup Landstad tok med 12 vers av visen i samlingen Norske Folkeviser fra 1853. Henrik Ibsen, en slektning av Hans Paus, parafraserte åpningsversene i Stolt Anne i dramaet Fru Inger til Østeraad med Anne i fru Ingers person («Fru Inger har solgt sig til Danskens Drot – Hun skikker sit Folk i Fremmedes Vold som Vederlag –»).[1]

TekstRediger

Stolt Anne ho bur uppaa Borrestad gar
ho er seg blant frugur dei blide.
Ho sveiper seg baade i silke aa maar,
om henne gjeng segnin saa vide.
Gud laat hennar live evindeleg væl.
Ho fagnar sin Herre den adel so god
ein høvding i Norriges Rikje.
Ho tener kons konge te hest og te fot,
for ingjen saa vilde han virke.
Gud laat o.s.v.
Ho hjelper paa bonden, æ ingjen for stor
de maa me i fjødde berøma.
Ho æ fæ okkon ei dyktig bli mor
Gud sko hennar derfor berøma
Gud laat o.s.v.
Kjem du om Møno [morgenen]
hell mørkaste natt
ho helle seg alt mæ dæ sama
Ho skaggar kon konne, aa kongjen sin skat
Dæ tykkjest kon alti stor gama [glede]
Gud laat o.s.v.
Ho tor fulla gjeva kon mundgot i skaal
naar me koma trøytte aa arme.
Ho skaffar kon konne mæ reieleg maal
me turve kje syte aa banne.
Gud laat o.s.v.
So længje som me konne styre kons plog
saa lengje som kjyri vi trivast,
aa furu vi vexa uti kons skog
me hugnas mæ hennar allmenn liva,
Gud laat hennar live evindeleg væl.

ReferanserRediger

  1. ^ Olav Dalgard (1930), «Studiar over Fru Inger til Østeraad», i Edda. Nordisk tidsskrift for litteraturforskning (red. Francis Bull), årgang 17, bind 30, hefte 1, s. 1–47, her s. 21

LitteraturRediger

  • Magnus Brostrup Landstad: Norske Folkeviser (1853)
  • Rikard Berge: Stout Anne paa Borresta, Bygdedikting fraa Telemarki 9, Skien 1918
  • Kjell Venås: Den fyrste morgonblånen. Tekster på norsk frå dansketida, 1990
  • J.L. Qvisling: Øvre Telemarkens historie i det 17de aarhundrede, Skien 1906, s. 18–33
  • H. N. Tvedten: Sagn fra Telemarken, 1891