Stirlingmotor
En stirlingmotor er en varmekraftmaskin som drives med utvendig forbrenning. Den ble oppfunnet av den skotske presten Robert Stirling i 1816.
Kort forklart virker stirlingmotoren ved at man skyver en innestengt mengde med gass mellom to kammer, et kammer hvor gassen varmes opp, og et annet kammer hvor gassen kjøles ned. Det er vanlig å bruke luft som gass, men helium og hydrogen er også benyttet. En varm gass vil utvide seg, og gassen vil trekke seg sammen når den avkjøles. Ved hjelp av stempler kan denne energien omdannes til mekanisk energi.
Sammenliknet med ottomotoren (bensinmotor) har stirlingmotoren en høyere virkningsgrad. Motoren er nærmest vibrasjonsfri og er svært stillegående. Siden motoren bruker ekstern oppvarming og skiller arbeidsgass fra både kjøling og oppvarming kan en bruke mange forskjellige varmekilder. Dette kan være solenergi, biobrensel eller spillvarme. Ulempene til motoren er at den trenger oppvarmingstid før den gir fullt energiutbytte, og at den ikke klarer å endre energiutbyttet hurtig. Motoren er derfor ikke egnet som bilmotor.
Eksterne lenker rediger
- «Stirling Engines - How They Work», fra Youtube