Statssosialisme
Begrepet statssosialisme er i videre forstand brukt om en politikk som søker å gjennomføre sosiale og økonomiske reformer ved statsinngrep i kapitalismen og næringslivet, uten at samfunnets hittilværende økonomiske og sosiale organisasjon derved endres vesentlig. Rettsstatens binding av den offentlige makt til allmenne normer, dens vern mot vilkårlig maktutøving og det parlamentariske demokrati og dets representative og lovgivende forsamlinger vil være grunnleggende elementer i en sosialistisk statsforfatning.
I snevrere forstand betegnelse for den sosialpolitikk som ble gjennomført av Otto von Bismarck i Tyskland på slutten av 1800-tallet og som søkte å svekke den egentlige sosialisme ved å mildne kapitalismens verste ulemper for arbeiderklassen, særlig ved hjelp av sosiale reformer.
Bismarck tenkte seg tidlig lovtiltakene mot sosialistisk virksomhet supplert av lover til beskyttelse av arbeiderne. Lovene var begrenset til obligatorisk arbeiderforsikring mot 3 hovedtrusler mot arbeidskapasiteten. Det var lover om sykdomsforsikring i 1883, ulykkesforsikring i 1884 og 1886 og uførhet og alderdomsforsikring i 1889. Utgiftene ble delt av arbeider, arbeidskjøper og stat. En hovedhensikt med lovene var å pasifisere sosialistene. "Den (arbeider) som har alderspensjon, er mye mer tilfreds og lettere å behandle enn en som ikke har dette i utsikt." Tanken bak er ikke uvanlig: Materiell nød er årsaken til at folk blir sosialister. Dette kan forhindres ved å gi dem grunnleggende materiell sikkerhet. Dette var også en del av Bismarcks statsbyggende virksomhet. Staten skulle styrkes gjennom arbeidernes støtte. En statstro kollektivmentalitet var målet i Bismarcks autoritære paternalistiske stat. Begrunnelsen av sosialforsikringslovene med at de var god "anvendt kristendom" understreker at Bismarck videreførte arven fra det prøyssiske opplyste enevelde med offentlig ansvar for den allmenne velferd. Bismarcks politikk kom her lett i konflikt med den borgerlige 1800-tallsliberalismen. Uttrykket "statssosialisme" ble brukt anklagende mot ham. Han brød seg lite om slike betegnelser, men bekjempet ikke den industrielle kapitalisme. Bismarck anså tvert imot denne som uunngåelig, kom til å betrakte den som statens økonomiske ryggrad og var forsiktig med å antaste kapitaleiernes frie råderett og konkurranseevne med utlandet. Lovene både i 1878 og i 80-årene skulle sikre arbeidsfred og dermed økonomisk og politisk stabilitet.
Bismarck forsøkte med gulrot og kjepp å forsone arbeid og kapital og få arbeiderne til å slutte opp om hans tyske absolutistiske statsideal. Han mislyktes. Forsikringstiltakene nådde langt fra alle og tilfredsstilte knapt noen. Bismarck mistet interessen for denne type lovgivning i 1889, da den ikke hadde virket etter sin hensikt. Sosialreform var ikke på tale. Antisosialistlovene virket enda sterkere mot hensikten. De tyske venstrekrefter ble drevet under jorden, men utviklet et utstrakt skjult foreningssystem. Tilslutningen økte ved valgene i 1880-årene (SPD kunne stille til valg). Solidaritetsfølelsen blant arbeiderne ble styrket. Den voksende klassebevissthet skjerpet motsetningene til andre samfunnsklasser.