Starbuck
Starbuck er ei ubebodd øy i Kiribati. Øya er en atoll som ligger i Linjeøyene. Det finnes en stor koloni sotterner på øya.
| Starbuck | |||
|---|---|---|---|
 Kart over Starbuck | |||
| Geografi | |||
| Plassering | Stillehavet | ||
| Øygruppe | Linjeøyene | ||
| Areal | 16,2 km² | ||
| Lengde | 8,9 kilometer | ||
| Bredde | 3,5 kilometer | ||
| Administrasjon | |||
| Land | Kiribati | ||
| Demografi | |||
| Befolkning | ubebodd | ||
| Posisjon | |||
 Starbuck 5°38′30″S 155°52′40″V | |||
rediger
Navnet på øya tilskrives ofte hvalfangeren Valentine Starbuck på den britiske hvalfangstskuta «Aigle», som først skal ha fått øya i sikte i 1823.[1] Imidlertid ser det ut til at fetteren Obed Starbuck kom over øya tidligere samme år.
På engelsk benyttes også navnet Starbuck Island. I Kiribatis grunnlov listes øya som en del av statens territorium med navnet Starbuck.[2]
Geografi rediger
Starbuck er ei av de sørlige Linjeøyene. Den nærmeste naboøya er Malden.[3]
Øya er lav og tørr, med saltvannslaguner som i perioder kan tørke ut.[4] Den er omgitt av korallrev. På land er det lav vegetasjon.[4]
Starbuck har en stor bestand av sotterner (Onychoprion fuscatus).[4] I 1974 ble den anslått til 1,5 millioner hekkende par.[5]
Øya har en endemisk plante, Bidens kiribatiensis.[4]
Huskatt finnes på øya.[4] Polynesiarotte er en annen introdusert art som er observert.
Historie rediger
I februar 1819 rapporterte James Henderson på «Hercules» ei øy i Starbucks posisjon.[6].[1]
USA gjorde krav på øya i henhold til Guano Islands Act. Kommandørkaptein William Swinburne på korvetten HMS «Mutine» gjorde krav på øya for Storbritannia 23. desember 1866.[7] I 1870 fikk Houlder Brothers i London rett til å grave ut guano på Starbuck.[1]
Skuta «Seladon» av Stavanger, på veg fra Newcastle i Australia til Honolulu med en kullast, havarerte på Starbuck 7. august 1896.[8] Mannskapet på 16 dro fra Starbuck i to små båter for å finne en bebodd øy. Etter et langt opphold på atollen Niulakita, vendte 13 av dem hjem til Stavanger i september 1897. Hendelsen og ferden fikk stor oppmerksomhet i samtiden og er i ettertiden behandlet i romanform.[9]
I 1920-årene var guanovirksomheten ikke lenger lønnsom. Forsøk på å anlegge kokosnøttplantasje var ikke vellykket.[1]
I 1972 ble Starbuck, sammen med andre britiske besittelser i Linjeøyene, overført til kolonien Gilbert- og Elliceøyene.[1]
Øya ble erklært som naturreservat i 1975.[1]
Da Gilbertøyene ble selvstendig som Kiribati i 1979, fulgte Starbuck med som en del av den nye staten. USAs krav på Starbuck ble oppgitt ved Tarawa-traktaten undertegnet samme år som Kiribati ble selvstendig.[10][11]
Referanser rediger
- ^ a b c d e f Kenneth J. Panton: Historical Dictionary of the British Empire, Lanham, Maryland: Rowman & Littlefield, 2015, s. 506.
- ^ Schedule 2, The Constitution of Kiribati, WIPO.
- ^ «Southern Line Islands» Arkivert 6. februar 2018 hos Wayback Machine., National Geographic. Lest 8. februar 2018.
- ^ a b c d e «Starbuck Island», BirdLife International. Lest 8. februar 2018.
- ^ «Starbuck Island», BirdLife International. Lest 8. februar 2018.
- ^ H.E. Maude: «Post-Spanish Discoveries in the Central Pacific», The Journal of the Polynesian Society , årgang 70, nr. 1, 1961, s. 104.
- ^ Beatrice Orent og Pauline Reinsch: «Sovereignty over Islands in the Pacific», The American Journal of International Law, årgang 35, nr. 3, 1941, s. 446.
- ^ Edvard Hviding: «Norwegian Shipping and Landfall in the South Sea in the Age of Sail», i Kirsten A. Kjerland og Bjørn E. Bertelsen (red): Navigating colonial orders: Norwegian entrepreneurship in Africa and Oceania, Oxford/New York: Berghahn Books, 2015, s. 178-179.
- ^ Romanen er Halvor Pedersen: Seladon og hennes menn, Paul T. Dreyers forlag, 1981.
- ^ Treaty of Friendship between the United States of America and the Republic of Kiribati, Pacific Islands Treaty Series, Pacific Islands Legal Information Institute.
- ^ «Formerly Disputed Islands», U.S. Department of the Interior, Office of Insular Affairs. Lest 8. februar 2018.