Stålstikk
Stålstikk, også kalt siderografi, av gresk sideros, «jern», og grafein, «risse», eller på fransk taille dure, betegner en grafisk dyptrykksteknikk der motivet som skal trykkes, risses inn i en stålplate ved hjelp av en svært hard stikkel. Stålstikk er også betegnelse på avtrykket fra den graverte platen. Metoden oppstod like før 1820 da moderne metallurgi frambrakte passende stålplater og risseverktøy, og den ble særlig tatt i bruk for trykking av frimerker og pengesedler.
.jpg)
_detail.jpg)
Stålstikk er i prinsippet det samme som kobberstikk, men gir enda finere linjer.
Historikk, teknikk m.m. rediger
Stålstikket ble oppfunnet av amerikaneren Jacob Perkins (1766–1849) og første gang tatt i bruk for seddeltrykk i 1809. Teknikken ble videreutviklet for kunsttrykk etter at Perkins i flyttet til London i 1818 og i 1820 slo seg sammen med Charles Heath. Stålstikket spredte seg snart til Tyskland, Frankrike og andre land, men ble særlig populært i England. Teknikken kan ses som en videreutvikling av jernetsningen som Albrecht Dürer og andre benyttet århundrer tidligere.
Stikkelen eller radernålen som brukes, må være nesten like hard som diamant for å fungere over tid, mens platen er av mykt, dekarbonisert stål, det vil si uten karbonrester, som siden herdes i svak syre før trykkingen. Avtrykket kan også overføres til nye plater og stålvalser i spesielle pressmaskiner. Metoden gjør det mulig å lage trykk med fine, sirlige linjer og små punkter og i svært store opplag uten at trykkvaliteten forandrer seg vesentlig.
Ståltrykk er en videreutvikling av det egentlige stålstikket. Trykkplatene til penger og tildels også frimerker blir nå fremstilt maskinelt, mens en del frimerker fortsatt er fremstilt av stålstikk som blir risset for hånd.
Stålstikkere, det vil si gravører som lager stålstikk, er en fåtallig gruppe i Norge, men omfatter også frimerkekunstnere som ikke står tilbake for andre lands.