Sozzini

familie

Sozzini, Sozini, Socini eller Socin er en italiensk adelsslekt som stammer fra bystaten Siena i Toscana, der familien var bankierer, kjøpmenn, jurister og akademikere. Familien har blitt beskrevet som «det mest kjente juristdynastiet i renessansen».[1] Flere medlemmer av familien var kjent som fritenkere og humanister i renessansen. Blant kjente medlemmer av familien er teologen Fausto Sozzini, som socinianismen er oppkalt etter, fritenkeren Celso Sozzini, juristen Mariano Sozzini og renessansehumanisten Lelio Sozini.

Minneplakett over Lelio Sozini og Fausto Sozzini i Sozinipalasset i Siena.

Grenen fra BaselRediger

En gren av Sozzini-familien forlot Siena rundt 1413 som følge av stridighetene mellom ghibellinerne og guelferne, og slo seg ned i Bellinzona, som da var underlagt Milano. Sozzini-familien ble forvist fra Bellinzona i 1555 sammen med andre protestanter (ca. 150 til sammen), etter at de hadde nektet å gi avkall på den nye troen. Familien kom da som religionsflyktninger til Basel, der de etterhvert tok i bruk skrivemåten Socin.[2]

 
Våpen

I Basel var familien velstående kjøpmenn og borgere, og Socin ble en av Basels ledende patrisierfamilier. Flere slektsmedlemmer var medlemmer av regjeringen og Emanuel Socin (1628–1717) ble borgermester.[3] Familien mottok en adelsstadfesting av den tysk-romerske keiseren mens de bodde i Bellinzona i 1551.[4]

VåpenRediger

I sølv en opprett svart løve med rød tunge og klør, i øvre høyre hjørne (noen ganger over potene, andre ganger mellom) en rød kule. Som hjelmtegn samme figur.[5] Familiens våpen er kjent siden tidlig på 1300-tallet, da det ble brukt av bl.a. notaren Ser Mino Sozzi (død 1340), og har blitt ført sammenhengende frem til vår tid av både linjene i Italia og Basel.[6]

ReferanserRediger

  1. ^ Paul F. Grendler, "Siena and the Sozzini," in The Universities of the Italian Renaissance, JHU Press, 2011, ISBN 1421404230, p. 461
  2. ^ http://www.altbasel.ch/dossier/august-socin.html
  3. ^ Archiv für Geschichte des Buchwesens: AGB, Walter de Gruyter, 1999, p. 337
  4. ^ Markus Lutz, Baslerisches Bürger-Buch: Enthaltend alle gegenwärtig in der Stadt Basel eingebürgte Geschlechter, nebst der Anzeige ihres Ursprungs, Bürgerrechts-Aufnahme, so wie ihrer ersten Ansiedler und beachtenswerthen Personen, welche aus denselben zum Dienste des Staats, der Kirche und der Wissenschaften, hervorgegangen sind: nach alphabetischer Ordnung mit eingestreuten historischen Notizen und lythographischen Wappen-Tafeln, 1819, p. 308.
  5. ^ Wappenbuch der Stadt Basel, B. Meyer-Kraus, 1880.
  6. ^ The Theological Review Vol. 16 p. 297, 1879

Eksterne lenkerRediger