Sosial loffing
Sosial loffing er en form for rolleadferd som oppstår når mennesker arbeider i grupper. Sosial loffing ser ut til å være begrenset til situasjoner hvor gruppen utfører enkle oppgaver og hvor det er mulig å skjule unnasluntringen. Dette kalles Ringelmann-effekten. Ringelmanns arbeider fra 1913 viste at når den enkeltes innsats kan kamufleres så sluntrer folk unna.[1]
Det er typisk for Ringelmann-effekten at gruppen har utført enkle oppgaver av additiv art, for eksempel at flere personler løfter i flokk, roper høyt sammen eller konkurrerer i tautrekking. Det er også observert at folk med bind for øynene har hatt senket ytelse mens de har trodd de opptrådte i en gruppe. Dersom gruppen opplever at deres individuelle prestasjoner blir evaluert av utenforstående er det mindre sannsynlig at sosial loffing oppstår.[1]
I en gruppe som arbeider med oppgaver som krever alles makismale bidrag og hvor det blir synlig om individuell ytelse mangler, vil gruppemedlemmene heller ha en tendens til å hjelpe dem som yter mindre slik at gruppens totale ytelse øker. Dette er det motsatte av Ringelmann-effekten og kalles Köhler-effekten. Det ser ut til at forskjellen i prestasjon ikke må være for stor for at Köhler-effekten skal inntreffe. Det er ting som kan tyde på at Köhler-effekten oppstår når medlemmene opplever oppgaven som viktig og/eller er sterkt knyttet til gruppen eller oppgaven. Köhler sine arbeider ble publisert i 1926.[1]
I 1979 publiserte Latané, Williams og Harkins forskning basert på Ringelmanns forsøk. De viste at det er flere kilder til prosesstap i grupper og trakk frem motivasjonstap og koordinering som to sentrale faktorer. Lavere effektivitet oppstår både på grunn av tap av motivasjon og på grunn av dårlig koordinering og blir større jo større gruppen er. Koordinasjonstap har med gruppens evne til å kombinere og utnytte sine ressurser. Tap av motivasjon er knyttet til sosial loffing.[1]
Free-riding kan ligne på sosial loffing. Gratispassasjerproblemet og den kollektive handlings logikk har blitt diskutert i spesielle sammenhenger i årtusener. Free-riding er et gammelt fenomen og har blant annet blitt diskutert av filosofene Adam Smith, David Hume og John Stuart Mill.[2]
Referanser rediger
- ^ a b c d Endre Sjøvold: Teamet. Utvikling, effektivitet og endring i grupper, side 30-31. Universitetsforlaget, 2006. ISBN 978-82-15-00520-1.
- ^ http://plato.stanford.edu/entries/free-rider/ Hardin, Russell, "The Free Rider Problem", The Stanford Encyclopedia of Philosophy (Spring 2013 Edition), Edward N. Zalta (ed.). Konsultert 12. mars 2013.