Sophie von Knorring

Sophie Margareta von Knorring, (født Zelow 28. september 1797, død 13. februar 1848), var en adelig svensk forfatter. Hun regnes som en pionér innenfor den realistiske romanen i Sverige. De fleste av hennes romaner er romantiske kjærlighetshistorier fra et aristokratisk miljø.

Sophie von Knorring
Født		Sofia Margareta Zelow 28. sep. 1797 Erska församling
Død		13. feb. 1848 (50 år) Skärvs församling
Beskjeftigelse		Skribent, tegner, kunstmaler
Ektefelle		Sebastian von Knorring
Nasjonalitet		Sverige
Språk		Svensk
Sophie von Knorring på Commons

Biografi

Hennes foreldre var den adelige majoren Christer Göran Zelow, kammerherre på det kongelige hoff, og Helena Sofia Gripenstedt. Hun ble født på herregården Gräfsnäs den 28. september 1797. Hun og hennes fire yngre søstre ble gitt en utdanning som var ansett som egnet for kvinnelig adel før ekteskapet og før de debuterte i den aristokratiske sosietet. De lærte tysk, engelsk, fransk, italiensk, musikk, maleri og dans av private lærere, og de fikk undervisning i religion, historie og litteratur av dikteren Arvid August Afzelius.

Fra 1810 bodde hun i Stockholm sammen med sin mor og sine søstre og debuterte i sosieteten i 1812-13-sesongen. Dette var en spesielt livlig sesong i Stockholms sosietet, og man regner med at dette har påvirket henne og hennes arbeid. Hun ble introdusert til Madame de Staël, som hun følte dyp beundring for. Hun så også Racine og Corneille bli fremført av det franske teaterkompani, som inkluderte den berømte Marguerite Georges, som hadde blitt utvist fra Russland. Hun så også tableau vivants og pantomimer utført av Henriette Hendel-Schütz, som gjorde stor suksess i Stockholm.

I 1814 ble hennes far ruinert, og familien levde under begrensede økonomiske omstendigheter. I 1820 giftet hun seg med oberst baron Sebastian von Knorring. Hennes ekteskap endret ikke hennes økonomiske situasjonen stort, for selv om hennes ektefelle var adelig så livnærte han seg bare på sin lønn. Hun fulgte sin ektefelle på hans beordringer, og fra 1834 bodde de permanent i Axevalla. Fra 1827 pådro hun seg tuberkulose, den gang kalt tæring. Selv om hun «länge bekämpade (den) framgångsrikt», ble hun tvunget til å tilbringe vintrene inne, og det var dette hun tilslutt døde av. Hun var i stand til å reise til utlandet et par ganger; hun besøkte København i 1838 og Tyskland og Østerrike i 1846.

Arbeid

Sophie von Knorring debuterte i 1834. Ettersom hun i sin første roman skildret flere privatpersoner, for eksempel sine egne tidligere elskede, ønsket hun i utgangspunktet å forbli anonym.

Hennes debut Cousinerna (Søskenbarna) behandler temaet kjærlighet versus plikt. Et gjentakende tema i hennes arbeid var tragedien å måtte gi opp forbudt kjærlighet, selv om dette også var noe som man nødvendig måtte gjøre tilslutt. Hennes kjærlighetshistorier fremstilte vanligvis lidenskapelig kjærlighetsforhold mellom en demonisk mannlig karakter og en dydig kvinnelig karakter. Kvinnen beseirer heroisk, men tragisk, sitt forbudte begjær med fornuft, religion og plikt, mens hun erkjenner at ingenting er mer vondt i livet enn å gi avkall på kjærligheten.

I romanen Förhoppningar (Forhåpninger) er helten i historien en seksten år gammel stesønn og hans tidligere stemor, enken Ottilia, en kontroversiell kombinasjon i det 19. århundre. Kritikeren Böök mente at «Hon smeker böjelserna samtidigt som hon extatiskt prisar plikten». Dette var et gjentakende tema i hennes arbeid. Von Knorring har selv uttalt at hennes egentlige element var «vardagsmänniskohjärtats djupaste hemligheter». I romanen Torparen (Bonden), hennes første roman som ikke foregår i et aristokratisk miljø, forsvarer hun at «det lägre folket» har rett til å få sine historier fortalt uten fordommer, fordi «de tänka, känna, handla, glädjas o lida alldeles såsom vi andra — fast under skiljaktiga former.» I løpet av 1830-årene og 40-årene ble hennes bøker oversatt til tysk, fransk, engelsk og dansk.

Sophie von Knorring var inspirert av Fredrika Bremer, selv om deres meninger om feminisme var forskjellige. Bremer har beskrevet von Knorring som en lettsindig, vittig og livlig aristokrat med en fortærende lidenskap, som bare bukket under for religion på hennes dødsseng. Hennes fremste profesjonelle rival, Emilie Flygare-Carlén, anklaget henne i romanen Kamrer Lassman for å være en forfører av ungdom og for å ha feil moral. Hun engasjerte seg offentlig i en analyse av ekteskapsbruddets psykologi, noe som gjorde henne til en målskive for Almqvist og von Braun. Hun hadde et varmt vennskap med Malla Silfverstolpe, som delte hennes syn på ekteskapet i debatter. I sine romaner skrev hun lidenskapelig om styrken av forbudt kjærlighet, men de endte alltid med at hennes karakterer på en tragisk måte forsaker kjærligheten til fordel for plikten. Hun avviser Almqvists tanker rundt ekteskapet og forsvarer ekteskapets som uoppløselig. På dette svarte Almqvist  i sin artikkel: «varför personer skriver emot vad de innerst med själens mest himmelska önskan omfatta.»

Hun døde av tæring 13. februar 1848.

Ettermæle

Sammen med Carl Jonas Love Almqvist, August Blanche, Fredrika Bremer og Emilie Flygare-Carlén dominerte Sophie von Knorring den svenske realistiske litteraturen på 1830-tallet og 1840-årene.

Verker

• Cousinerna (1834) (søskenbarna)
• Illusionerna (1836) (Illusjonene)
• Skizzer. Första samlingen (1841) (Skisser. Første samling)
• Förhoppningar (1843) (Forhåpninger)
• Torparen och hans omgifning (1843) (Bonden og hans omgivelser)
• Skizzer. Andra samlingen (1845) (Skisser. Andre samling)
• Bref til hemmet, under en sommarresa 1846 (1847) (Brev hjem, under en sommerreise i 1846)