Åpne hovedmenyen

Solobservatoriet på Harestua

Koordinater: 60°12′36″N 10°45′1″Ø

Solobservatoriet på Harestua.

Solobservatoriet på Harestua ligger sør i Gunnarshaugen øst for Harestua, Lunner kommune i Oppland. Det ligger i skogsterreng på ca. 580 moh. og er Norges største astronomiske anlegg. Observatoriet ble åpnet i 1954 og ble frem til 1986 brukt til forskning spesielt på radiostråling fra solen. Det er utstyrt med et av verdens største solteleskop i et 20 meter høyt tårn (12 meter over og 8 meter under bakken). Solobservatoriet har også en rekke andre teleskop som blir brukt til hobbyastronomi. Fra 1987 har Solobservatoriet vært et kurs- og opplysningssenter for skoleverket og annet publikum, og siden august 2008 har Tycho Brahe Instituttet A/S drevet Solobservatoriet.

HistorikkRediger

 
«Satellitthuset» ved Solobservatoriet på Harestua.

Bakgrunn og lokaliseringRediger

Det gamle Astronomiske observatorium i Oslo, som ligger bak Nasjonalbiblioteket, ble tatt i bruk i 1833. På grunn av at byen vokste raskt, ble det alt i 1890-årene klart at stedet ikke lenger var egnet for astronomiske observasjoner, og i 1918, da Svein Rosseland ble professor i astronomi og bestyrer av observatoriet, hadde det ikke vært utført observasjoner av vitenskapelig verdi på flere tiår. Etter å ha grunnlagt Institutt for teoretisk astrofysikk i 1934 for midler skjenket av the Rockefeller Foundation, argumenterte han for at det skulle bygges et nytt observatorium. Det ble besluttet at man skulle satse på et solobservatorium, og dette måtte ligge så nær Oslo som mulig uten at lyset fra byen virket forstyrrende på observasjoner av svake himmellegemer når det var mørkt. Undersøkelser av astronomisk sikt ble foretatt over store deler av Østlandet, men da disse resulterte i små forskjeller i siktbarhet kunne valget derfor gjøres ut fra mer praktiske hensyn, og Gunnarshaugen ble valgt. Mulighetene til å reise økonomiske midler av større omfang var derimot begrensede, og en tomt på ca. 10 hektar ble derfor leid av Lunner Almenning mot en symbolsk avgift på 50 kr per år. Leietiden ble satt til 99 år.

Bygging av anleggetRediger

I 1949 ble det anlagt vei fram til tomta, og året etter startet arbeidet med oppføringen av observatoriet. En tyskerbrakke som sto på Storo ble demontert og flyttet til observatorietomta, hvor den ble gjenreist. Et tysk radaranlegg som var etterlatt på Lista flystasjon hadde blitt kjøpt inn høsten 1948 og ble flyttet til Harestua i 1949. Dette anlegget besto av to Würzburg parabolantenner med en diameter på 7,5 m, som kunne manøvreres langs horisont- og i vertikalplanet på samme måte som en kanon. Antennemateriellet ble ombygd til instituttets formål under ledelse av sivilingeniør Gunnar Eriksen. I 1950 startet også arbeidet med observatoriets radioavdeling, hvor den ene parabolantennen fra Lista ble modifisert for å gjøre det enklere å følge solens bevegelse over himmelen. En madrass-antenne ble montert på understellet til den andre radaren. På «radiohaugen» tett inntil parabolantennen, ble det også satt opp en observasjonshytte med forskjellige måleinstrumenter.

Arbeidet med selve soltårnet startet våren 1952. Dette skulle inneholde et tårnteleskop og en spektrograf, og ble tegnet av Riksarkitekten ved arkitekt Bjørnstjerne Albert Bjørnson Langen. De mekaniske delene ble konstruert og montert av Christian Michelsens institutt i Bergen. Her ble også instrumentene til tårnteleskopet laget. De optiske delene måtte imidlertid bestilles fra utlandet. Instrumentene ble montert under ledelse av observatør Rolf Brahde, og parabolantennen ble satt i prøvedrift sommeren 1953. Soltårnet stod ferdig høsten samme år, og den 31. mai 1954 ble Solobservatoriet på Harestua offisielt åpnet.

Utvidelser av anleggetRediger

I 1956 gikk instituttet til innkjøp av en Coudé-refraktor (et linseteleskop) fra Carl Zeiss AG i Tyskland. Dette ga instituttet mulighet til å supplere de detaljerte solbildene fra tårnteleskopet og spektrografen med oversiktsbilder av solen. Dette teleskopet ble plassert i en egen bygning, «kikkerttårnet», konstruert av sivilingeniør Gunnar Hagen.

I 1963 ble madrass-antennen på radiohaugen erstattet av en Kennedy-antenne, en parabolantenne levert fra firmaet D. S. Kennedy i USA. Denne hadde en diameter på 9 m.

AktiviteterRediger

Observatoriet skulle i første rekke innhente informasjon om solaktiviteten. Dette ble gjort ved hjelp av optisk astronomi, der solen ble studert med teleskopet og spektrografen, mens de to radioantennene ble brukt til radioastronomi.

I begynnelsen ble hovedfagsstudenter fra universitetet brukt i arbeidet ved observatoriet. Disse var på vakt en uke av gangen, og jobbet som assistenter i soltårnet og på «radiohaugen». Etter hvert inngikk imidlertid instituttet en avtale med US Air Force gjennom organisasjonen Air Research and Development Command, noe som sikret finansiering av driften ved observatoriet.

I 1959 inngikk professor Rosseland og instituttet en avtale med US Air Force om utplasseringen av et satellittkamera på Harestua. Dette inngikk i amerikanernes planer om et nett av observasjonsposter rundt jorden som til en hver tid skulle holde rede på hvor deres satellitter befant seg. Avtalen ble gjort gjennom NORADs Space Detection and Tracking System (SPADATS), og systemet på Harestua ble således et ledd i en verdensomspennende kjede bestående av totalt tolv satellittstasjoner. Professor Rosseland hadde som betingelse at ingenting skulle hemmeligstemples, og universitetet ga tillatelse til å bruke deler av observatorietomta til dette formålet. Kameraet ble montert vinteren 1960, i en spesialkonstruert bygning kalt «satellitthuset». Etableringen av satellittstasjonen gjorde at aktiviteten ved observatoriet økte betraktelig. Det ble nå ansatt en stasjonssjef og en prosjektleder, var det fem heltidsansatte. I tillegg til satellittkameraet fikk stasjonen et nøyaktig elektronisk ur og en fjernskriver for å kunne sende resultater til Smithsonian Institution i Cambridge, Massachusetts, USA. Værforholdene på Gunnarshaugen var imidlertid for ustabile til permanent drift, og i 1968 ble satellittstasjonen lagt ned. Satellittkameraet ble demontert, og «satellitthuset» ble tømt innhold. Dette gjorde at det ble en ledig plass for «Bull-kikkerten», et Cassegrain-teleskop fra ZEISS-Jena, som hadde blitt donert til universitetet av kommandør Johan Andreas Bull i Horten.

Utover 1970-tallet gjorde datateknologien at store mengder data kunne nå samles inn og bearbeides ved observatoriet. Aktiviteten var på sitt høyeste i perioden fra 1960 til 1980, men ettersom instituttet gradvis prioriterte deltakelse ved internasjonale prosjekter, ble driften av observatoriet på Harestua nedprioritert.

I 1986 ble observatoriet nedlagt som vitenskapelig forskningsstasjon. Antennene fra Lista ble demontert, og overtatt av Forsvarsmuseet, og fra 1987 ble anlegget tatt i bruk som kurs- og opplysningssenter for skoleklasser og andre interesserte, under ledelse av astrofysiker Knut Jørgen Røed Ødegaard. Observatoriet ble etter hvert løst fra instituttet, og lagt direkte under Det matematisk-naturvitenskapelige fakultet. Universitetet avviklet virksomheten ved observatoriet i 2008, og anlegget bar etter hvert preg av mangelfullt vedlikehold. Faren for riving var overhengende, da redningen kom ved Tycho Brahe Instituttet AS som overtok driften av anlegget [1]

Vitenskapelig aktivitet og resultaterRediger

  • Ved solformørkelsen 30. juni 1954 bisto solobservatoriet med kontrollmålinger, og bidro til forståelsen av hvordan radiostråling fordeler seg over solskiven
  • Nøyaktig fastlegging av sterke urosentra på solen
  • Posisjonering av to radiostjerner i stjernebildene Cassiopeia og Svanen
  • Inngående studier av solflekkers fysikk og utvikling
  • Fotografering og posisjonsbestemmelse av kunstige satellitter
  • Fra 1994 inngikk observatoriet et samarbeid med Norsk institutt for luftforskning (NILU) om overvåkning av luftforurensning

FredningRediger

Solobservatoriet er Norges største astronomiske anlegg, og regnes som et av landets viktigste tekniske/vitenskapelige kulturminner. Samtidig er observatoriet landets eneste av sitt slag, og ble i 2014 foreslått fredet etter kulturminneloven [2][3]. Anlegget ble fredet av Riksantikvaren 11. august 2016.[4][5]

ReferanserRediger

LitteraturRediger

  • Brahde, Rolf 1998. «Solobservatoriet på Harestua». Upublisert arkivmateriale med bidrag av Gunnar Eriksen.
  • Eriksen, Gunnar 1997. «Solobservatoriet», i Ekeberg, M. (red.) Harestuas historie - en artikkelsamling. Harestua vel. s. 212-216.

Eksterne lenkerRediger