Sollicitudi Rei Socialis

encyklika

Sollicitudo rei socialis er en encyklika utsendt av pave Johannes Paul II 30. desember 1987, for å markere 20års-dagen for encyklikaen Populorum Progressio, og oppdatere kirkens sosiallære. Encyklikaen var delt i 7 avsnitt.

AvsnittRediger

I og IIRediger

Paven slår fast at utviklingsarbeidet som startet etter Populorum Progressio ikke går like raskt som samfunnsutviklingen. Det er en "alvorlig plikt" for de utviklede landene å hjelpe de mindre utviklede. Det finnes (i 1987) flere utviklingsland enn utviklede land, og det er en økonomisk utfordring å sikre rettferdig fordeling. Den skjeve fordelingen er ikke de fattiges feil, fastslår paven. "Utvikling er det nye navnet til fred."

IIIRediger

Analfabetisme og mangel på utdanning vanskeliggjør nasjonsbygging og gjør mennesker utsatt for økonomisk, sosial og religiøs undertrykkelse, med rasisme som en særlig hatefull form. Fattigdom finnes i mange former. Mangel på menneskerettigheter, religionsfrihet, forsamlingsfrihet eller organisasjonsfrihet gjør mennesker like fattige som når de mangler materielle verdier. Økonomiske og sosiale mekanismer fungerer nesten alltid slik, særlig når de manipuleres, at de er til gunst for noen få - og slike mekanismer må fordømmes.

Befolkningsvekst gjør at arbeidsstyrken vokser, men arbeidsledigheten vokser enda mer. Lån som gis for å få fart på økonomien skaper en avhengighet mellom rike og fattige land, og fattige må eksportere overskuddet sitt for å betjene gjeld. En mekanisme som var ment for å hjelpe utvikling er i stedet blitt en brems.

I en verden delt i to blokker føler alle blokkenes innflytelse. Blokkdeling kombinert med atomvåpen er foruroligende, og farger verden. Dette er en av flere grunner til at kirken er kritisk til doktriner som liberal kapitalisme og Marxistisk kollektivisme, skriver paven. Lederskap kan bare rettferdiggjøres av mulighet og villighet til et felles beste, og kamp mellom blokkene forhindrer dette.

Mange fødsler i sør og få i nord skaper demografiske utfordringer som vanskeliggjør utvikling. At stater systematisk jobber for å redusere antall fødsler er likevel alarmerende, og legger en ny type press på kvinner som i fattige land tenderer mot rasisme og eugenikk. Økt kjennskap til menneskerettighetene bidrar positivt. Et tegn på respekten for liv, tross abort og eutanasi, er en økt tilslutning til fred og en økt økologisk bekymring.

IVRediger

Fremgang, en tanke fra opplysningstiden, er blitt en naiv mekanistisk optimisme, og blir erstattet av utvikling og en velbegrunnet nervøsitet for menneskets skjebne. Vitenskap og datateknologi skulle fri oss fra alt slaveri, men uten en moralsk forståelse i bunnen kan det brukes for å undertrykke mennesker. Det vi eier må underordnes selve mennesket.

Skaperverket er noe mennesket skal bruke, og lignelsen om talentene [1] viser at de som ikke sår og høster vil miste selv det lille de har. Studerer man denne teksten, skriver paven, gjør den at vi må i forplikte oss til å jobbe sammen og utvikle hele mennesket og alle folkeslag. Den katolske kirke må invitere alle kristne brødre, og andre, til å samarbeide om utvikling.

Når moralske og åndelige behov ikke respekteres vil overflod av ressurser føles utilfredsstillende. Moralsk karakter er også nødvendig for å behandle andre levende vesner med respekt. Mennesket hersker ikke over jorden ubegrenset, og forbudet i skapelseshistorien om å ikke spise fra treet viser at vi er underlagt biologiske og moralske lover og kan ikke ignorere naturens fornybarhet.

VRediger

Det trengs politisk vilje for å endre feilslåtte mekanismer, men viljen har ikke vært tilstrekkelig. Det er derfor nødvendig å fokusere på de moralske årsakene som hindrer utviklingsmålene. En verden delt i blokker med fastsatte ideologier kan bare være et resultat av synd, og summen av krefter som motarbeider et universelt felles beste er et hinder som er vanskelig å komme over.

De som har makt må være solidariske og føle et ansvar over de som er svakere. De som er svake må, i samme ånd, gjøre sitt beste og ikke bare være passive eller destruktive i møte med samfunnet. Solidaritet er en kristen dyd og en vei til fred. Økonomisk, militær og politisk imperialisme må ofres for å få til samarbeid mellom individer og nasjoner.

VIRediger

Kirken foreslår ikke økonomiske eller politiske systemer, og har ingen preferanser så lenge respekten for mennesket ivaretas. Kirkens vei er ikke et tredje alternativ til liberal kapitalisme og Marxisme, og er ikke ideologi men teologi og moral. Verdens rikdom tilhører alle, og selv om privat eiedomsrett er gyldig og nødvendig så er det bare rettferdig i form av å være en sosial funksjon som sikrer fordeling av verdier. Det er behov for internasjonale organisasjoner som sikrer rammene for handel og internasjonal rett. Fattige land blir offer for svingninger i vekslingsrater og renter som skaper ubalanse i deres gjeldssituasjon.

VIIRediger

Mennesker vil være frie, og utvikling og frihet skjer gjennom solidaritet og tjeneste for hverandre. Pessimisme og uvirksomhet kan ikke rettferdiggjøres. Hver og en må bidra i fredsarbeid og å vokte naturen og verden rundt oss.

EffektRediger

Sollicitudo rei socialis pekte på noen negative konsekvenser av globalisering som ble lagt merke til. [2][3] Encyklikaen var den første med fokus på økologi, og har slik bidratt til å øke bevisstheten om miljøvern.

KildeRediger

ReferanserRediger