Sollia kirke
Sollia kirke er en langkirke i barokk stil fra 1738 i Sollia i Stor-Elvdal kommune i Innlandet.
| Sollia kirke | |||
|---|---|---|---|
 | |||
| Område | Stor-Elvdal | ||
| Bispedømme | Hamar bispedømme | ||
| Byggeår | 1738 | ||
| Kirkegård | Det er kirkegård ved kirken | ||
| Arkitektur | |||
| Arkitekt | Jon Jonsen | ||
| Teknikk | Tømret | ||
| Byggemateriale | Tre | ||
| Kirkerommet | |||
| Plasser | 85 | ||
| Beliggenhet | |||
 Sollia kirke 61°46′49″N 10°24′02″Ø | |||
| Sollia kirke på Commons | |||
Byggverket er i tømmer og har 85 plasser.
Historie rediger
Den kongelige resolusjon av 23. februar 1720 innførte kirkeplikt to ganger i året. For innbyggerne i Setningsdalen var det lang vei over fjellet til Ringebu, og ved et tilfelle frøs et reisefølge ihjel. Engebret Jonsen Sollien søkte kongen i Danmark om tillatelse til å bygge kirke. Mye tyder på at biskop Hersled selv har utformet byggesøknaden som bøndene i Setningdalen sendte rundt årsskiftet 1731/32.
Søknaden ble innvilget av kongen 29. oktober 1732, men innbyggerne i Sollia fikk ingen penger til å bygge. Engebret Jonsen Sollien ga bort tomt, og bygdefolket ga tømmer og stein til oppføringen. Jon Jonsen var arbeidsleder og byggmester. For jobben fikk han 70 riksdaler, og lov til og bo i snekkerstua. Johan Jørgen Schram lagde kongemonogrammet.
Erich Wallin malte i 1745 tak, vegger og galleri; dette ble fornyet av Albert Tønnesen i 1908. Gert Isachsen Reinert lagde altertavle, prekestol og billedhuggerarbeidet over kordøra. Altertavlen er en kopi av altertavlen fra 1700 i Vår Frelsers kirke i Oslo. I 1770 bygget man et ekstra galleri på nordveggen og i 1840 ble kirken utvidet mot vest. Sakristiet ble bygd senere.
Litteratur rediger
- Haugland, Knut (1988): Sollia kirke 1738–1988 – 250 års historie, 112 s., utgitt av Sollia menighetsråd
- Brænd, Bjørn (1989): Solliaboka Bind 1.
Eksterne lenker rediger
- (no) «Sollia kirke». Kirkesøk. Den norske kirke.
- (no) «Sollia kirke». Kulturminnesøk. Riksantikvaren – Direktoratet for kulturminneforvaltning.