Solidaritetsbrigader

Solidaritetsbrigader, Fredsbrigader, eller bare Brigader, er fellesbetegnelser på ulike typer internasjonalt arbeid, Dette er ofte, men ikke eksklusivt, assosiert med grupperinger på venstresiden av det politiske spekteret. Begrepene er inspirert av de De internasjonale brigadene som dro til Spania før å støtte opp om de ikke-fascistiske kreftene en Den spanske borgerkrig. I etterkrigstiden er begrepet "brigade" i denne forstand blitt brukt om sivil virksomhet.

Historie rediger

I etterkrigstiden har begrepene blitt brukt om en rekke ulike prosjekter. I Norge ble begrepet brukt av Johan Galtung da han i 1960 foreslo for daværende utenriksminister Halvard Lange å opprette et bistandsprogram som skulle sende norske idealister til utviklingsland hvor kompetansen deres var etterspurt[1], et forslag som i 1963 ble realisert gjennom Fredskorpset.

Cuba rediger

Etter den cubanske revolusjonen i 1959 begynte regjeringen på øya å sende brigader til land i Latin-Amerika og Afrika, hvorav de mest omfattende var de medisinske brigadene. Den første av disse ble sendt til Chile, som i 1960 ble rammet av et kraftig jordskjelv. Siden ble brigadene et viktig redskap for å spre verdiene fra den kommunistiske revolusjonen i landet. Inspirert av det cubanske programmet begynte andre regimer i østblokken og kommunistpartier i andre land å organisere slike utvekslinger til Cuba og andre land, med formålet å «gi direkte og konkret støtte til bestemte revolusjonære bevegelser»[2].

Nicaragua rediger

Solidaritets- og fredsbrigader i Norge rediger

Solidaritetsbrigader i Norge rediger

I Norge er det i dag først og fremst Latin-Amerikagruppene i Norge (LAG) som bruker begrepet solidaritetsbrigader om sine utvekslingsprosjekter. To ganger årlig sender organisasjonen grupper av unge voksne til sine samarbeidsorganisasjoner i Latin-Amerika, hvor de deltar i organisasjonens arbeid, samt gjør eget opplysningsarbeid. LAG mottar også brigadister fra sine partnerorganisasjoner som deltar i LAGs arbeid, legger også til rette for brigader mellom samarbeidsorganisasjonene i Latin-Amerika[3].

Solidaritetsbrigadene ble opprinnelig startet opp i 1977 av Støttekomiteen for Nicaragua, som senere ble integrert i LAG. Hovedmålet var da å støtte opp om Den sandinistiske frigjøringsfronts kamp mot diktaturet i landet, og fram til 1995 ble det sendt såkalte "arbeidsbrigader" til landet for å jobbe med gjenoppbygging etter borgerkrigen og utviklingsprosjekter i samarbeid med sandinistbevegelsen, radikale kooperativer og andre organisasjoner. Fram til 1988 hadde LAG et direkte samarbeid med sandinistene, før de gikk over til bondeorganisasjonen UNAG som samarbeidspartner. I 1995 ble prosjektet reformert fra en arbeidsbrigade til en informasjons- og opplysningsbrigade. Totalt har mer enn 1000 nordmenn dratt på brigade i regi av LAG og samarbeidende organisasjoner[4].

Fredsbrigader i Norge rediger

Peace Brigades International bruker også begrepet "brigade" om sine observatørprosjekter. den internasjonale organisasjonen har siden 1981 sendt observatører til land i Latin-Amerika, Afrika, Sørøst-Asia og Europa for å overvåke og rapportere om menneskerettighetsbrudd.

Internasjonale solidaritets- og fredsbrigader i dag rediger

  • Den internasjonale kommunistbevegelsen ICORs solidaritetsbrigaders til den kurdiske motstandsbevegelsen PYD i Rojava i syrisk Kurdistan.
  • Den amerikanske paraplyorganisasjonen Global Brigades har siden 2003 sendt brigader til flere land, hovedsakelig i Latin-Amerika.

Referanser rediger

  1. ^ Rødsten, Monica (2014). Det gjaldt å verte nummer to i verda: Tidlig norsk bistandshistorie i et transnasjonalt perspektiv. Det amerikanske forbildet for bistandsprosjektene Indiahjelpen og Fredskorpset (Masteroppgave). Trondheim: NTNU. s. 53. 
  2. ^ Harvey Klehr, Far Left of Center: The American Radical Left Today, Transaction Publishers, 1988, s. 136, ISBN 0887388752
  3. ^ «Latin-Amerikagruppene - Brigadene». 12.02.2016. Arkivert fra originalen 19. september 2013. 
  4. ^ Loge, Julia Steen (red.) (2010). «Utdanning til de fattige og pedagogikk for de rike.». Gull og grønne skoger - Norske interesser i Latin-Amerika. Oslo: Solidaritet Forlag. s. 52.