Snorre Sel

Snorre Sel, med undertittelen en fabel i farger for voksne og barn, er ei norsk barnebok skrevet og illustrert av Frithjof Sælen (1917–2004). Den kom ut på John Griegs Forlag i Bergen i november 1941, drøyt halvannet år inn i andre verdenskrig. Boka handler om en uskyldig, drømmende selunge som blir trua på livet av en farlig isbjørn og en sulten spekkhogger. Fortellinga har også et skjult, satirisk budskap som kritiserer den nazistiske okkupasjonen av lille Norge og de falske «quislingene» i Nasjonal Samling (NS). Som politisk pamflett kamuflert i en uskyldig og underholdende bildebokform, ble Snorre Sel populær i motstandskampen og krigshverdagen. Boka oppnådde kult-status og fikk stor utbredelse, både før den ble inndratt av krigssensuren bare en måned etter at den kom ut, men også gjennom nye og store opplag etter krigen. I dag regner mange boka som en klassiker i norsk barnelitteratur .

Snorre Sel
Forfatter(e)		Frithjof Sælen
Sjanger		Illustrert barnebok og skjult anti-nazistisk pamflett
Utgitt		1941
Forlag		Griegs forlag
Illustratør(er)		Frithjof Sælen
Sider		48

Bakgrunn og handling

Barnebok med dobbeltbunn

Boka og illustrasjoner presentert i en utstilling om andre verdenskrig i Bergenhus Festningsmuseum ved Bergenhus festning i Bergen. Mens selungen kan representere Norges befolkning, kan den truende spekkhoggeren tolkes som Nazi-Tysklands krigsmarine og isbjørnen som Sovjetunionen.

Foto: 2021

Snorre Sel er en spennende dyrehistorie om den troskyldige selungen Snorre «som bor langt nord i Ishavet». Der leker han, speiler pelsen sin forfengelig i isen, drømmer seg bort og glemmer formaningene fra mora og den snille, men litt langsomme hvalrossen onkel Bart om å være forsiktig. Måkeparet Sving og Svang lurer den vesle selen ut på det store havet, der han ikke kjenner seg igjen, men møter isbjørnen Brumlelabb og spekkhoggeren Glefs som begge vil spise ham. Snorre unnslipper den store isbjørnen, men blir drivende på et isflak med den skumle spekkhoggeren på jakt etter seg. Omsider kommer hvalrossen onkel Bart som sammen med Snorre lurer Glefs inn i en sprekk i et isfjell, der hvalrossen dunker spekkhoggeren fast. Til sist fører onkel Bart selungen tilbake til mora.

Historien kan også bli lest som en allegori over Norge, den vesle nasjonen (representert ved selungen) som blir trua av den mektige Sovjetunionen (isbjørnen), angrepet av det aggressive Hitler-Tyskland (spekkhoggeren), men redda av det enda sterkere Storbritannia (hvalrossen).

Bakgrunn

Tyske soldater i sørgemarsj på Nygårdsbroen i Bergen våren 1941 (begravelse av Knight's Cross-mottager major Walter Klein 28. mars) mens voksne og barn ser på. Bildet er tatt bare et halvt år før det 23-årige bysbarnet og motstandsmannen Frithjof Sælen og John Griegs Forlag i Vaskerelven gir ut Snorre Sel, ei harmløs barnebok med skjult satirisk kritikk av de nazistiske okkupantene i Norge under andre verdenskrig.

Foto: Deutsches Bundesarchiv

Forfatteren Sælen var bare 23 år da han lagde sitt patriotiske pek mot norske og tyske nazister. Han var født og oppvokst i Bergen, sjøllært karikaturtegner, ivrig svømmer og en tid sportsjournalist i Bergens Aftenblad. Ved krigsutbruddet i april 1940 hadde han studert tegning og reklamefag i Oslo, men meldte seg som frivillig på Voss for å slåss mot tyskerne. Han deltok i felttoget i Hallingdal, men etter den tyske seieren dro han tilbake til Bergen der han ble motstandsmann i Milorg på Vestlandet.

Da Frithjof Sælen henvendte seg til John Grieg Forlag i Vaskerelven for å få oppdrag som illustratør, ble han bedt om å lage ei barnebok som kunne bli like populær som Oksen Ferdinand. Munro Leafs og Robert Lawsons store suksess The Story of Ferdinand fra 1936 ble filmatisert i 1938 under tittlen Ferdinand the Bull, en tegnefilm fra Disney som hadde premiere i Norge i 1939. Sælen tok utgangspunkt i etternavnet sitt, som dessuten kunne gi assosiasjoner til Nasjonal Samlings «gamle norske hilsen» heil og sæl. Innspillene om en selunge og verdenskrigen utvikla seg videre til ideen om ei harmløs barnebok som samtidig skulle formidle politisk satire på fordekt vis til de voksne. Forlagssjefen Ole Tschudi Irgens (1902–1993) godtok planen, og han og Sælen diskuterte detaljene for hva de kunne tillate seg. Irgens hadde overtatt som leder i trykkeribedriften og gjenopptatt forlagsvirksomheten bare to år tidligere.

Tegnefilmestetikk

Hefter og bøker fra andre verdenskrig i Norge, blant annet Snorre Sel i en utgave utgitt av Ernst G. Mortensens forlag på 1980-tallet.

Foto: Fra Lofoten Krigsminnemuseum

De fargeglade illustrasjonene i Snorre Sel er utført som guasjmalerier. Figurene og tegnemåten er tydelig påvirka av Walt Disneys populære tegnefilmer på 1930-tallet. De morsomme og søte dyreskikkelsene i disse animasjonene ble ofte tegna med runde hoder, store, forenkla øyne og kroppsformer som var tydelig definert og samtidig mjuke og tøyelige etter «press-og-strekk»-prinsippet (squash and strech). Andre kjennetegn ved tegnefilmene da er akvarellteknikken der figurer og annet som beveger seg, har heltrukket kontur og jevne fargeflater, mens bakgrunnene kan være laverte i rikere nyanser. Slike formgrep er typiske for de mange kortfilmene med Mikke Mus som gikk på norske kinoer på 1930-tallet. Andre eksempler er De tre små griser, Disneys musikalske Oscar-vinner i farger fra 1933, som kom som bildebok på norsk allerede i 1934, og Snehvit og de syv dverger, verdens første helaftens tegnefilm. Snehvit imponerte voldsomt da filmen hadde premiere i Oslo i september 1938, og Disney fikk rosende omtale for sin filmkunst i norske aviser selv etter at tyskerne hadde okkupert landet. I løpet av krigen ble imidlertid amerikanske filmer stengt ute fra det europeiske markedet.

På tittelsida i boka har Sælen tegna Snorre Sel i ei filmrute, et sikkert tegn på illustratørens inspirasjon fra tegnefilmene. Alle motivene seinere i boka holder seg innafor et fast, firkanta format, som om det var bilder på et filmlerret. Innramminga beskjærer motiver og figurer flere steder nokså brutalt, og begrenser komposisjonene, men den skaper også en ryddig sidelayout. Det fører til konsentrasjon om handlinga og en ro over oppslagene på tross av dramatikken i bildene.

Sælen fulgte altså populærkulturelle konvensjoner og etablerte oppskrifter i samtida da han forma figurene sine. Publikum opplevde trolig den velkjente estetikken fra tegnefilmer og tegneserier som enda mer folkelig, barnevennlig og moderne enn tradisjonell og mindre glorete barnebokillustrasjon fra Eivind Nielsens og Theodor Kittelsens tid. Den visuelle stilen, og den nærmest ikoniske framstillinga av hovedpersonen («karismatisk utstråling» var et annet grunnprinsipp blant Disney-tegnerne), kan også sees på som et markedsmessig publikumsfrieri. De tilgjengelige tegnefilmillustrasjonene kan ha gitt Snorre Sel breiere appell som underholdning enn utgivelsen ville hatt ellers. Bildeuttrykket er ikke originalt, men den håndverksmessige utførelsen er høyst profesjonell og valget av et «kommersielt» formspråk henta direkte fra tidsaktuell amerikansk tegnefilm var uvanlig selv for norske barnebøker som bare ville underholde.

Mottakelse og forbud

Bokanmeldelser

»Det er ikke å ta for sterkt i å si at »Snorre Sel« er et mesterverk, ikke bare fra tegner-forfatterens side, men også fra forlaget som har levert et aldeles nydelig, førsteklasses arbeid«, skriver Liv Kooter i »Bergens Aftenblad«. Kr. 3.81 i alle boklader.

Fra forlagets annonse gjengitt i Aftenposten 26. november og 10. desember 1941

Snorre Sel ble godt mottatt av både publikum og kritikerne da den kom ut, i hefta utgave, størrelse 23 x 16 cm og flott fargetrykk, før jul i 1941. Til og med Fritt Folk, partiavisa til Quislings fascistiske NS, ga boka strålende anmeldelse og kalte Sælen for Norges Walt Disney. Samme rosen kom fra tyskernes egen Deutsche Zeitung in Norwegen over to måneder etter at boka ble beslaglagt, og NS-tidsskriftet Ragnarok enda seinere. At nazistene ikke straks oppdaga likheten mellom fabelen og de politiske forholda i Norge, skal ha mora mange like mye som budskapet de kunne lese mellom linjene.

Bokanmelderen «-Unn.» i Aftenposten, som var underlagt streng sensur og ble helt «nazifisert» fra september 1941, skriver, da boka nylig har kommet, at Snorre Sel er «hverdagens hårde realisme klædt i eventyrets farverike og forsonende drakt» og at «de fleste barn fra 10 år og nedover (…) vil fryde sig over den greie, usentimentale teksten og over mange av bokens vakre akvarellfarver»:

Snorre vrir sig genert over Brummelabbs falske smiger.

Tegneren Frithjof Sælen har på John Griegs Forlag sendt ut en billedbok med titelen: «Snorre Sel. En fabel i farger for voksne og barn».

Forfatteren er ingen gudbenådet humorist. Tegningene mangler ektheten og det umiddelbare, smittende lune som tvinger smilet frem. Men mannen har farvesans og man ser tydelig — generende tydelig forresten — hvor han har gått i skole.

«Snorre Sel» er historien om en forfengelig selunge som drømmer dagen bort, mens han speiler sin skjønnhet i isflaten. Lokket av ismåkenes falske smiger begir han sig ut på farefulle eventyr langt nord i Ishavet, hvor nordlyset danser over himmelen i lyse retter, og hvor han er på nære nippet til å bli slukt av isbjørn Brummelabb. Senere må han smutte inn i et isfjell for å redde sig unda spekkhugger Glefs og rider tilslutt hjem på onkel Hvalross' brede rygg for å havne i god behold hos sin mor og alle de andre småselene.

Det er historien om den som er liten og troskyldig og hverken vil se eller høre — altså får han føle. Snorre Sel lærer snart at verden er full av farer og lumske fallgruber og at det gjelder å ta sig iakt for alle falske lokketoner. Og dette er og vil sannsynligvis være nyttig lærdom for den som liten er.

Som alle eventyr ender heldigvis også dette godt. Men å kalle boken en fabel er litt for pretensiøst. Det er hverdagens hårde realisme klædt i eventyrets farverike og forsonende drakt. Noget av fabelens korte og knappe, men rammende livsvisdom eier den ikke.

De fleste barn fra 10 år og nedover vil bli godvenner med Snorre Sel og vil utvilsomt fryde sig over den greie, usentimentale teksten og over mange av bokens vakre akvarellfarver.

-Unn.

Bokanmeldelse i Aftenposten 15. november 1941

Sensur og tilbakekalling

På tross av gode anmeldelsene ble boka snart angitt til myndighetene, visstnok av to anonyme brevskrivere, for det antinazistiske budskapet som lå som koder i teksten og bildene. Snorre Sel måtte dermed bli tilbakekalt bare fire uker etter at boka ble utgitt.

Sælen hadde imidlertid på forhånd diskutert den risikable harselasen med forlagsjefen Ole Tschudi Irgens og kommet fram til hvor grensene for «idésmuglinga» skulle gå. Da sensuren grep inn for å stoppe salget, ønska nazi-myndighetene først ikke et direkte forbud. Forlagssjefen sa han skulle kalle tilbake usolgte bøker, men ringte rundt og varsla bokhandlerne om brevet de ville få. Dermed fikk de solgt unna i alt 12 500 bøker på én måned. Etter at boka var blitt totalforbudt, kunne Snorre Sel bli solgt på svartebørsen for opp mot 500 kroner. At eksemplarer sirkulerte illegalt, er et tegn på at fabelen virkelig var både «for voksne og barn».

Bøker eller andre skrifter som skader den nasjonale og sosiale framggangen åt det norske folket om dei vert spreidde mellom ålmenta, kan kverrsetjast (beslaglegges) og dragast inn utan vederlag.

Det NS-kontrollerte Kulturdepartementets «Forordning om vern av den norske bokheimen» 17. februar 1941

I februar 1941 hadde Kulturdepartementet sendt ut «Forordning om vern av den norske bokheimen» Den var lagd med samtykke fra den tyske rikskommissæren Terboven, den øverste politiske lederen i Norge, og i samråd med Politidepartementet. Forordninga fastslo at bøker og skrifter «som skader den nasjonale og sosiale framggangen» til det norske folket, kunne bli beslagtlagt og inndratt uten vederlag. Det ble også sendt ut direktiver for ensrettinga av litteraturen, og siden for andre felt av åndslivet. Forbudt og skadelig litteratur var først og fremst politiske, ideologiske og «umoralske» bøker.

Oppfølgere og flere reaksjoner

Til tross for forbudet, gav Frithjof Sælen allerede året etter, 9. desember 1942, ut Tre kalde karer, ei ny barnebok med politisk dobbeltbunn. Den forteller historien om tre komiske og tuslete snømenn og deres forgjeves kamp mot varmen: Trommelom, Knirk og Tømann symboliserer aksemaktene Tyskland , Japan og Italia, mens sola som til slutt smelter dem, er de allierte i krigen. Utgivelsen førte til at Sælen i januar 1943 ble kalt inn til forhør hos Det tyske sikkerhetspolitiet med spørsmål om hvorfor denne boka ble solgt under disken. Forfatteren, som var godt forberedt på sannsynlige spørsmål og forholdt seg rolig, beskyldte tyskerne for ikke å ha gitt noen forklaring på hvorfor de inndro Snorre Sel, og at dette var grunnen. Han svarte også at eventyr i uminnelige tider har handla om kampen mellom det gode og onde, selv hos de tyske brødrene Grimm, og at de da like gjerne kunne ha forbudt Rødhette og ulven. Sælen fikk bare en advarsel og råd om å slutte å lage slike bøker. Boka kom i tre opplag og 23 500 eksemplarer under krigen.

Den tredje tittelen i serien av barnebøker med politisk symbolikk, En motig maur, måtte vente til etter krigen. I februar 1944 flyktet nemlig Sælen som motstandsmann med Shetlands-Larsen til Storbritannia, der han kom i tjeneste i Hærens overkommando i London og arbeida med propaganda og psykologisk krigføring i Psychological Warfare Branch. En motig maur kom i 1948.

Etter krigen jobba Frithjof Sælen blant annet som maler, kunstkritiker, journalist, reklamemann og forfatter av flere bøker. I tillegg til boka om Snorre Sel, ble Sælen særlig kjent for bestselleren «Shetlands-Larsen» som kom første gang i 1947.

Symboler og undertekst

Det med Snorre Sel var en av de frekkeste og fornøyeligste Køpenickiadene som ble laget med de norske nazistene.(...) Og boka fikk strålende anmeldelse i Fritt Folk. Bare få dager etter ble den anmeldt gjennom politiet som beslagla de få eksemplarene som ennå fantes. Da først hadde de oppdaget at det var den dristigste pamflett.(...) Sjøl blant de aller minste norske barn var det ingen tvil om hvem eventyret henspilte på. (...) Derfor var nazistene nokså flaue etter den affæren og det siste ordet i Heil og sæl fikk en vond bismak.

Utdrag fra Jøssing-kommentarer i Krigens humor (utgitt 1945)

Det er flere symbolske detaljer og hint i teksten og tegningene som antyder det underliggende budskapet, selv om de ikke alltid er like lett å få øye på eller forstå i ettertid:

• Egennavnet Snorre blir forbundet med norsk historie, og selungen representerer Norge, et land som var forholdsvis ungt som selvstendig nasjon i 1941.
• På første side forteller forfatteren at faren til Snorre var «kommet bort på havet» da Snorre var bitteliten. Mora forteller, med «rare øyne», hvor snill, sterk og pen faren hadde vært. Forsvunne fedre var ikke uvanlig i fiskeri- og sjøfartsnasjonen Norge, men kommentaren kan også gjelde den folkekjære kong Haakon. Han måtte flykte da tyskerne invaderte landet og kom seg omsider over havet til England, sammen med regjeringa, knapt to måneder etter krigsutbruddet. Det er spekkhoggeren Glefs, det vil si Tyskland, som har spist faren.
• Isflaket selungen ligger på, i første og andre tegning, og også såvidt seinere, har konturer som likner på kystlinjene i Nord-Europa og Sør-Norge.
• I «det underlige livet som rørte seg på grunnene» møter Snorre kloke og alvorlige torsker som blir «stående og boble til hverandre», røde sjøstjerner som kravler «blant skjell og muslinger», og krepser som «vrimlet i tangskogene». Disse kan representere ulike grupper i det norske krigssamfunnet. Der var det både handlingslamma forståsegpåere med luftig tomprat og ivrige kommunister, symbolisert som røde stjerner, som den kloke onkel Bart (Storbritannia) kaller «bunnskrapet».
• Måkeparet Sving og Svang, som mora til Snorre advarer mot, har «et falskt gult glimt i blikket» og «røde merker over øynene». De «skriker goddag til alle de møter», «flakser med vingene så det kan bety både det ene og det andre» og «har merker i pannen, akkurat som Glefs». Dette er NS-folk, uniformert med røde og gule solkors-merker, som stadig roper og løfter armen til hilsen. I tegningene minner fuglene både om den tyske riksørnen og NS' egen solørn. Et sted danner måkeparet også kragespeil-merket til Luftwaffe, det tyske luftvåpenet. Forbokstavene til paret danner dessuten bokstavkombinasjonen SS. At ismåkefamilien ikke vil vedkjenne seg «flaksefantene» viser til den forakten flertallet av «gode nordmenn» viste overfor «landssvikere» og «medløpere». Noen har også omtalt Sving og Svang som Quisling, føreren i NS, og Himmler, den tyske SS-sjefen.
• Den sultne og truende isbjørnen Brummelabb er listig og innsmigrende når han skryter av pelsen til Snorre, men løgnaktig. Den russiske bjørnen har vært et uhøytidelig nasjonalsymbol for Russland siden 1500-tallet, og var det også for Sovjetunionen. Sælens variant har brannrød tunge, kanskje som symbol på den blodtørstige kommunismen, og profilen og ikke minst blikket til Josef Stalin, den mistroiske diktatoren i riket. For øvrig ble den militære trusselen fra Sovjetunionen mindre i løpet av krigen.
• Den mektige spekkhoggeren Glefs, som også vil spise Snorre, representerer Nazi-Tysklands krigmaskineri, okkupasjonsmakta og ondskapen. Dyret har tegninger på kroppen i svart og hvitt og en tydelig forma halefinne. Fargene og formene kan gi assosiasjoner til hakekors og andre grafiske symboler som særprega det nazistiske formspråket. Spekkhoggeren minner ellers om et veldig slagskip, for eksempel fra Kriegsmarine, marinen i den tyske vernemakta. Under vann kan Glefs også representere den tyske ubåtflåten som var den største blant de krigende nasjonene.
• Spekkhoggeren har merker i panna på samme måte som de falske måkene: «Onkel Bart hadde fortalt om det runde merket som Glefs hadde over begge øynene.(...) Han kom til å tenke på Sving og Svang. De hadde jo også slike rare merker –––?» Dette henviser til emblemer for nazismen, en gjennomorganisert bevegelse der bruken av symboler, flagg og faner var svært omfattende og alle medlemsgrupper bar uniformer og merker. Blant karakteristiske «merker over øynene» er ørnesymbolet på uniformsluene til tyske soldater og både norske og tyske nazister. Særlig kjent er likevel SS' svarte og grå høyluer som hadde sølvhvite dødningehoder i tillegg til sin variant av den tyske ørnen. Merkene i panna kan også leses som advarende kainsmerker på dem Gud har fordømt.
• Andre har tolka bildene friere og sett isbjørnen som Wehrmacht, de væpna styrkene til Nazi-Tyskland, og spekkhoggeren som Reichskommissariat Norwegen, det nazistiske rikskommissariatet som hadde den egentlige makta i Norge, selv etter at Quisling ble «ministerpresident» i 1942.
• Den trygge og sterke, men tunge og seine hvalrossen onkel Bart, som «var den sterkeste i Ishavet» og «hadde mange gamle regnskaper å gjøre opp med Glefs», kommer etter hvert til unnsetning og redder selungen. Hvalrossen gir spekkhoggeren flere hogg i halen, blant annet «for Snorres far», og legger spekkhoggeren «på is» der den vil «bli liggende til isfjellet smeltet.» Den kloke Onkel Bart er tegna med tjukke, grå mustasjer, omtrent som den fyldige, «britiske» barten til Edvard VII, den avdøde svigerfaren til Norges kong Haakon (tyskerne kunne foraktelig omtale norskekongen som «den britiske svigersønnen»).
• Onkel Bart advarer tidlig Snorre mot spekkhoggeren Glefs: «Du har ikke noe å forsvare seg med. Og får de først has på deg, og får smak på kjøtt, så får de kanskje appetitt på meg også!» Dette kan refere til Norges beskjedne forsvar da krigen brøyt ut, og til den militærstrategiske rollen landet hadde: Norge var både en «bufferstat» som oppholdt tyske styrker fra et større angrep på Storbritannia, men som også kunne bli havn og base for et slikt angrep.
• I en tegning av to snegler på havbunnen under isen er det forbudte monogrammet til kong Haakon (tallet 7 i en stor H) skrevet inn som små hvite tegn på steinene i bakgrunnen. Sneglene kan representere de passive i folket: «farten skremte dem.» Andre mener de kan symbolisere det britiske kongeparet.
• Onkel Bart må få slipt tennene skarpe hos en gammel trollkrabbe før han kan angripe spekkhoggeren. Dette skal ifølge forfatteren vise til Låne- og leieavtalen med USA.
• Spekkhoggeren Glefs har tre reker boende i «en gammel hultann». De «hvirvlet mellom tennene i gapet» og gjorde Glefs «rasende over tannpinen». Under spekkhoggerens dramatiske jakt på selungen, må rekene reise sin vei («Det ville du også ha gjort hvis du ikke fikk bo i fred i huset ditt»), men de lar døra bli stående på vidt gap så tannpinen blir enda verre. Rekene skal være norske motstandsfolk som irriterte og erta tyskerne.
• Isfjell og snøhauger i illustrasjonene har skygger og streker som flere steder kan tolkes som fordreide 7-tall (for kong Haakon VII), SS-runer og måpende eller forskremte ansikter.
• I ett av bildene der Glefs nesten får tak i Snorre, danner kjølvannet etter selungen to stående buer som likner på de berykta SS-runene.
• Sola som går ned i havet mot slutten av fortellinga, kan minne om, i hvert fall i førsteutgaven der fargene er rødere enn i utgaven fra 1949, NS' runde, rødgule solkors-emblem som går under og drukner.
• På siste side oppsummerer Sælen med det en kan lese som et uttrykk for en optimistisk motstandsvilje, skrevet mens utfallet av verdenskrigen ennå var uavklart: «Dette var historien om en liten sel som trodde alt var godt og vakkert der nord i Ishavet hvor han bodde. Det var det ikke. Selv om enden ble god.»

Etter krigen

… Dessuten foreligger nå
Frithjof Sælen
Snorre Sel
i nytt opplag både på bokmål og på nynorsk.
Kr. 6.50 kart.

Fra John Grieg Forlags annonse i Aftenposten 15. desember 1950

Snorre Sel hadde vakt betydelig oppsikt under krigen. Boka spredde håp og humør, og mange opplevde den som verdifull. Gjennom nye utgaver og store opplag siden ble den nærmest folkelesning.

I den første etterkrigsutgaven fra 1949, fortsatt på John Grieg Forlag, er sideantallet økt slik at tegningene får stå på egne sider og ikke over tekstene som i den første versjonen. Omslaget er nytt, og fargene gjengitt litt annerledes. I 1950 ga forlaget også ut boka på nynorsk.

«…dette norske glansnummeret, denne stjernen på den norske barnebokhimmelen.
….stiller Berle’s bokkunst i den aller fremste rekke.»
Erling Tjønneland
Årets gavebok
Innbundet kr. 17.50

Fra Eide forlags annonse i Aftenposten 15 .desember 1972 for sin nyillustrerte utgave av Snorre Sel

I 1968 utgav A/S Informasjonsfilm en ny utgave, der tekst og bilder er uforandret, men boka har fått et annet utstyr og ny oppsetning. Denne boken ble utgitt i 750 eksemplarer. Boken var reprodusert, trykket og innbundet i Herold Repro-Express A/S, Oslo.

I 1972 utgav J. W. Eide Forlag en nyillustrert versjon av Snorre Sel, som «rein barnebok», med forkorta tekst og illustrasjoner av Reidar Johan Berle. Teknikken i bildene var oljemaling og kollasje av malte papirbiter, og formspråket mer poetisk og abstrakt.

Snorre Sel er tilbake

Hvem i den eldre generasjonen husker ikke Snorre sel? Den var som kjent i all sin finurlighet et av lyspunktene under krigen. Dagens barn har neppe store forutsetninger for å lese ut av teksten det samme som de voksne gjorde for 30 år siden. Men selv uten undertoner holder historien, og med Reidar Johan Berles tegninger har Frithjof Sælens eventyr fått en verdi langt utover øyeblikket da den ble til. En liten kunstbok er det, i all beskjedenhet.

Omtale i Aftenposten 1. desember 1972 av Eides nyillustrerte utgave av Snorre Sel

(…) En ny utgave av «Snorre Sel», denne gang med de opprinnelige tegningene. Det gjør boken til et interessant minne fra krigen, først og fremst, selv om den nok fremdeles kan appellere til barn.(…)

Fra Helge Andersens omtale av Ernst G. Mortensens utgave av Snorre Sel i Aftenposten 26. april 1983.

I 1983 (og 1988) utgav så Ernst G. Mortensens forlag boka igjen med de opprinnelige illustrasjonene til Sælen. I boka blir det oppgitt at den til da hadde kommet i et samla opplag på 125 000 eksemplarer.

Boka ble gjenutgitt nok en gang av Orion forlag i 2004, året forfatteren døde. Enda en utgave kom allerede i året etter, da utgitt av Omnipax, med det opprinnelige bokomslaget, og både på bokmål og nynorsk. Forlget ga samtidig ut Tre kalde karer. Totalt opplag for Snorre Sel ble da oppgitt til 150 000.

Oversettelser

Snorre Sel er oversatt til engelsk, svensk, islandsk og gresk.

I Sverige kom Snorre Säl : en fabel i färger för barn och vuxna allerede i 1946, i serien De roliga böckerna («De morsomme bøkene») på forlaget Gebers. Der skal den moraliserende småbarnsfortellinga om en godtroende selunge ha blitt populær som barnebok også uavhengig av referansene til krig og motstandskamp i Norge. Snorre Sel har blitt utgitt i alt fire ganger i Sverige, andre gang i 1953, og sist i 2004, på forlaget En bok för alla.

Den engelske oversettelsen har tittelen Snorri the seal og kom på Blackie & son i London i 1950.

Til og med 1999 hadde den islandske utgaven Selurinn Snorri : ævintýri með myndum handa börnum og unglingum kommet i fem opplag.

Annet

Snorre Sel ble satt opp som figurteater av Dukkenikkerne i Bodø i 1989, og som barneteateret Njuorju Niilá ved det samiske nasjonalteatret Beaivváš i 2015. Det har også vært planer om en animasjonsfilm basert på boka.

På 1940- og 1950-tallet var Snorre Sel for mange et eget begrep, og figuren ga navn til blant annet en seilbåt som deltok i krysserklassen i flere regattaer, og en type jolle.

Fra høsten 2017 til høsten 2018 viste Bryggens Museum i Bergen originalbilder, forarbeider og forfatterens forklarende tegninger av symbolikken til Snorre Sel og Tre Kalde Karer.