Snabel (proboscis) er et organ hos dyr som ofte har en flerfunksjonell funksjon, eksempelvis en snabel der munndelene er omdannet til en stikk- og/eller sugesnabel. Folk flest tenker imidlertid på uttrykket snabel som «elefantens nese».

Sugesnabel er de forlengede munndelene til visse insekter som sommerfugler (Lepidoptera), teger (Heteroptera), sikader (Auchenorryncha), plantelus eller stikkmygg (Culicidae). Insekter med snabel er avhengig av flytende føde, de mangler kjever.

Navnet kommer av gresk, og er satt sammen av to ord. Pro, som betyr før eller foran, og boskein, som betyr «å spise».

Den opprinnelige munnen hos vingede insekter er bitende og er plassert på fram eller undersiden av hodet. Munnenes viktigste deler består av de skarpe og kraftig kitiniserte overkjevene (mandibler). Under disse ligger underkjevene (maxillene). Underleppen (labium) lukker munnen. Overleppen (labrum) er ofte stor og dekker de andre munndelene. Tungen, eller et tungelignende organ (hypopharynx) er festet øverst inne i munnhulen. Hos enkelte grupper insekter er disse munndelen omdannet til en snabel som er egnet til å stikke eller suge.

Stikkende og sugende munndeler (snabel)Rediger

Stikkende munndeler er vanligvis omdannet fra tungen, over- og underkjeven. Men det er flere varianter.

Hos noen tovinger er de stikkende munndelene omdannet fra underleppen, mens kjevene er reduserte.

Hos teger, sikader og plantelus består munndelene av kjevene. Disse er omsluttet av underleppen.

Hos enkelte av de blodsugende tovingene er det overleppen som omslutter snabelen. Hos stikkefluer og tsetsefluer er snabelen dannet av tungen, over- og underleppen.

Den lange snabelen hos sommerfugler er festet under og mellom palpene. Den er rullet opp i en spiral, når den ikke er i bruk.

Bier har bitende munndeler, mens tungen er ekstra utviklet og lang.

ElefantsnabelRediger

En elefantsnabel er en lang, kraftig og meget muskuløs og sterkt forlenget sammenvoksning av nesen og overleppen hos elefantdyr. Hos elefanten fungerer snabelen som et kombinert lukte- og gripeorgan, omtrent på linje med en menneskelig arm. Elefantens snabel har omkring 150 000 ulike muskler, så det tar elefantkalven lang tid å lære seg å mestre bruken av den.

Den ytre delen av snabelen er svært følsom, bevegelig og gripedyktig, på linje med en menneskehånd. Ytterst på snabelen har elefantene ett (asiatisk elefant) eller to (afrikanske elefanter) utspring som gjerne kalles en elefantfinger. Denne kan elefanten bruke til å plukke opp småting med. Snabelens anatomi gjør det vanskelig for elefantene å lukte på samme måte som andre pattedyr. Elefanter har allikevel det mest utviklede neseorganet blant alle pattedyr. De lukter ved å bruke tuppen av snabelen til å «ta på» dufter, for deretter å føre den inn i ganetaket og avsette luktstoffene i et såkalt jacobsons organ (også kalt det vomeronasalorganet), på samme måte som slanger og andre krypdyr gjør.

Se ogsåRediger

 Denne zoologirelaterte artikkelen er foreløpig kort eller mangelfull, og du kan hjelpe Wikipedia ved å utvide den.