Småtorvlibelle

insektart

Småtorvlibelle er en libelle som tilhører familiegruppen libeller (Libellulidae). Småtorvlibelle er den vanligste torvlibellen (slekten Leucorrhinia) i Norge.

Småtorvlibelle
Hunnen har gule flekker på bakkroppen, pannen er hvit.
Nomenklatur
Leucorrhinia dubia
(Vander Linden, 1825)
Populærnavn
småtorvlibelle[1]
(liten torvlibelle)
Klassifikasjon
RikeDyr
RekkeLeddyr
KlasseInsekter
OrdenØyenstikkere
UnderordenLibeller
FamilieSpeidelibeller
Økologi
Habitat: i tilknytning til ferskvann
Utbredelse: Europa, vestlige Asia
i Norge, nord til Troms

Utbredelse rediger

Småtorvlibelle er utbredt i Mellom-Europa, og det vestlige Asia. Finnes i Danmark, Sverige og Finland. I sydlige Norge, nord til Troms, men mangler i fjellet.[1]

Utseende rediger

Kjønnene er noe ulike. Hunnens bakkropp er mørk brun-svart med gule flekker. Hanner har mørk bakkropp med røde flekker. Hannen har svart farge på analvedhenget, bakerst på bakkroppen. Pannen (frons) er hvit. Småtorvlibelle ligner på østlandsk torvlibelle, men er noe mindre.

Vingene holdes i en rett vinkel ut fra kroppen i hvile. Bakvingen har en liten, men godt synlig, flekk helt inne ved roten (ved kroppen). Vingespennet er mellom 60 og 70 millimeter.

Levevis rediger

Nymfene lever i sure og næringsfattige små dammer, pytter eller myrtjern med undervannsvegetasjon av torvmose. Finnes i lavlandet, men også opp i fjellet til 600 moh. Den synes å være vanligere i innlandet enn ved kysten.

Eggene legges i vannet. Utviklingen tar 2-3 år. Nymfen overvintrer på vegetasjonen blant vannplanter og mose. De voksne (imago) øyenstikkerne finnes vanligvis ikke langt fra stedet der de levde som nymfe.

Flygetiden er fra slutten av mai til august.

Småtorvlibelle har ufullstendig forvandling, overgang fra nymfe til det voksne kjønnsmodne insektet går gradvis gjennom flere hudskift (nymfestadier). Nymfene lever i vann og ligner derfor lite på de voksne (imago), bortsett fra størrelsen. Når nymfen kommer til det siste hudskiftet finner den et strå eller noe, der den kan klatre opp over vannflaten. Her blir den hengende, mens huden revner på ryggsiden. Den nyklekte øyenstikkeren blir hengende på den gamle huden, eller like ved siden av, helt til den nye huden er noe herdet, og vingene har fått sin endelige form.

Referanser rediger

  1. ^ a b «Artsdatabankens artsopplysninger». Artsdatabanken. 26. juli 2020. Besøkt 26. juli 2020. 

Kilder rediger

  • Holmen, M. & H. Pedersen. 1995. Odonata i Danmark, foreløbig status 1995. Nordisk Odonatologisk forum. Vol 2, side 4
  • Olsvik, Hans. 1996. Øyenstikkere i Møre & Romsdal, VestNorge, status for atlasprosjektet pr. 1995 Nordisk Odonatologisk forum. Vol 2, side 16
  • Sahlén, Göran. 1996. Sveriges Trollsländor. Feltbiogerna. 165 sider. ISBN 91-85094-43-9

Eksterne lenker rediger