Slaget ved Schellenberg

Slaget ved Schellenberg, også kjent som Slaget ved Donauwörth, ble utkjempet 2. juli 1704 under den spanske arvefølgekrigen. Slaget var en del av felttoget til hertugen av Marlborough for å redde hovedstaden i Habsburg, Wien, fra trusselen til den fremrykkende kong Ludvig XIVs fransk-bayerske styrker i Syd-Tyskland. Marlborough hadde utført en 400 km lang marsj fra Bedburg, nær Köln, den 19. mai, og i løpet av fem uker hadde han slått sammen og forent styrkene sine med styrkene til greven av Baden, før de fortsatte til elven Donau. Da de var i Syd-Tyskland var oppgaven til de allierte å få Max Emanuel, Kurfyrsten av Bayern, til å gå fra alliansen sin med Ludvig XIV og gå sammen med Storalliansen og for å tvinge frem denne saken, måtte de allierte først sikre et befestet brohode og et magasin ved Donau, som de kunne føre forsyninger over til sørsiden av elven, i hjertet av landområdene til kurfyrsten. For dette formålet valgte Marlborough byen Donauwörth.

Scene fra slaget

Da kyrfyrsten og hans medkommandant marskalk Marsin fikk vite om målet til de allierte, sendte de ut Count d'Arco med en fortropp på 12 000 mann fra hovedleiren i Dillingen for å styrke og beholde høyden i Schellenberg ovenfor byen. I stedet for en langvarig beleiring, valgte Marlborough å gjøre et raskt angrep før stillingen ble umulig å innta. Etter flere mislykkede forsøk på å storme barrikadene klarte de allierte kommandantene med godt samarbeide til slutt å overmanne forsvarerne. Det tok de bare to timer å sikre brohodet over elven i en hard kamp, men det følgende seiermomentet gikk tapt på grunn av vinglende avgjørelser. De allierte la landområdene til kurfyrsten i Bayern øde, men klarte ikke å få Max Emanuel ut i slag eller overtale ham tilbake til keiseralliansen. Først da marskalk Tallard kom frem med forsterkinger for å styrke styrkene til kurfyrsten, og prins Eugene av Savoie nådde frem ved Rhinen for å styrke de allierte, var alt klart for den avgjørende kampen med slaget ved Blenheim måneden etter.

BakgrunnRediger

Slaget ved Schellenberg var en del av felttoget til Storalliansen i 1704 for å hindre den fransk-bayerske armé fra å true Wien, hovedstad til Habsburg-Østerrike. Felttoget startet for fullstendig den 19. mai da Hertugen av Marlborough startet den 400 km lange marsjen fra Bedburg nær Köln mot den fransk-bayerske arméen til Kurfyrsten av Bayern og marskalk Marsin ved Donau. Marlborough hadde først lurt de franske kommandantene marskalk Villeroi i De spanske Nederlandene og marskalk Tallard å tro at målet hans var Alsace eller Moselle lenger nord, og da kurfyrsten den 5. juni fikk melding om marsjen til Marlborough fra Nederlandene regnet han korrekt med at det var Bayern som var det virkelige målet til de allierte.[1]

 
Marsjen til Hertugen av Marlborough fra Bedburg til Donau. Den 400 km lange marsjen var et mesterverk i bedrag, omhyggelig planlegging og organisering.

GKeiser Leopold I ønsket å lure kurfyrsten tilbake i en allianse med Det tysk-romerske riket etter at han hadde byttet troskap for å kjempe for kong Ludvig XIV for krigen. Marlborough tenkte at det beste for å sikre Bayern for alliansen var å forhandle fra en sterk stilling ved å invadere landområdene til kurfyrsten, og slik håpe å overtale ham til å endre side før han fikk forsterkninger. 22. juni hadde arméen til Marlborough slått seg sammen med deler av styrkene til greven av Baden ved Launsheim. Mot slutten av juni var den samlede styrken deres nær 8 000 mann (se kartet til høyre).[2] Den fransk-bayerske arméen hadde slått leir ved Ulm og var i mindretall i forhold til de allierte, og en stor del av soldatene til kurfyrsten var spredt i garnisoner i området hans så langt bort som til München og grensen til Tirol, men stillingen hans var langt fra desperat. Om han kunne holde ut en måned til, ville Tallard komme fra Rhinen med franske forsterkinger.[3]

Så snart de allierte hadde samlet styrkene sine, flyttet kurfyrsten og Marsin sine 40 000 soldater til en forskanset leir mellom Dillingen og Lauingen på nordsiden av Donau. De allierte kommandantene, som ikke var villige til å gå til angrep på en så sterk stilling med redutter omgitt av vann, passerte rundt Dillingen i nord gjennom Balmershofen og Armerdingen i retning av Donauwörth.[3] Om de klarte å ta Donauwörth (som lå nedenfor Schellenberg) ville de få et brhode som kunne gi forsyningslinjer til vennlige stater sentralt i Tyskland via Nördlingen og Nürnberg, samt ha et godt sted å krysse Donau for nye forsyninger så snart de allierte var sør for elven.

OpptaktRediger

Forsvaret av SchellenbergRediger

Schellenberghøgda dominerer nordøst for Donauwörth – en innmuret by hvor evelvene Wörnitz og Donau møtes. Forsvarsverkene på haugen var derimot gamle, blant annet en 70 år gammel festning bygget av den svenske kongen Gustav Adolf under tredveårskrigen, og i forfallen tilstand. Den fransk-bayerske styrken forsterket de gamle festningsverkene, men fra siden der angrepet til Marlborough kom var festningsvollene bygget av kratt, dekket av et tynt lag med jord.[4] (Se Schellenbergkartet under.)

I 1703 hadde marskalk Villars rådet kurfyrsten om å forsterke byene sine, og fremfor alt Schellenberg, som Gustav viste var særdeles viktig.[5] Kurfyrsten hadde derimot et dårlig forhold til Villars og ignorerte først rådet om å reparere de forfalne festningsverkene. Da han forsto at Donauwörth var i ferd med å bli angrepet, ble grev d'Arco sendt for å forsterke og holde stillingen. D'Arco fikk med seg 12  000 mann.[2]

De første manøvreneRediger

Natt til 2. juli lå de allierte i leir ved Armerdingen, 24 km fra Donauwörth. Det var her Marlborough fikk ilmeldingen fra baron Moltenburg, generaladjutanten til prins Eugene, om at marskalk Tallard var på vei med 35 000 soldater gjennom Schwarzwald for å forsterke den fransk-bayerske arméen. Denne meldingen overbeviste Marlborough om at han ikke hadde tid til en langvarig beleiring, og tross i protester fra Baden, kom han frem til at et direkte angrep på stillingen var det beste, tross faren for store tap.[6] D'Arco kjente til den allierte leiren ved Armerdingen, og var sikker på at han hadde minst en hel dag og en hel natt til å forberede forsvaret.

Kl. 03:00 den 2. juli begynte den allierte fortroppen å bryte leir for å marsjere mot Donauwörth og Schellenberg.[7] Marlborough overså personlig fremrykkingen av den første styrken på 5 850 soldater.[6] Den nederlandske generalen Johan Wijnand van Goor ledet denne fortroppen. Bak disse kom 12 000 allierte infanterister under generalmajor Henry Withers og grev Horn, med støtte av Henry Lumley og grev Reynard van Hompesch sine 35 skvadroner av britisk og nederlandsk kavaleri og dragoner. I alt satte de allierte 22 000 mann ut i operasjonen.[6]

Langt foran arméen sin, undersøkte Marlborough personlig de fiendtlige stillingene, og observerte gjennom kikkert mulighetene for en leir på den andre siden av elven i påvente av at hovedstyrken til kurfyrsten skulle komme frem dagen etter.[8] Det var derfor ingen tid å miste, Selv om hertugen hadde 12 timer med dagslys, strevde mennene hans fremdeles i gjørma flere kilometer bak ved elven Wörnitz, og de kunne ikke håpe på å starte et angrep før rundt kl. 18:00, som bare ga få timer med dagslys.[9] Samtidig som de allierte begynte forsvarsverkene ved Donauwörth og Schellenberg for alvor å ta form.[10]

Det allierte kavaleriet kom frem rundt midnatt, 8-10 km. fra venstresiden til d'Arco, etterfulgt av infanteriet. Kl. 10:00 begynte generalintendant William Cadogan å markere ut et landområde for en leir som de kunne se fra Schellenberg, for å gi inntrykk av at de planla en lengre beleiring.[11] Grev d'Arco så forberedelsene til Cadogan, og lot seg lure. Han forlot oppsynet av de uferdige forsvarsverkene for å ta lunch med den franske kommandanten i Donauwörth, oberst DuBordet, i den tro at han hadde resten av dagen og natten på å gjøre ferdige forsvarsverket.[12] Troppene holdt derimot bare frem marsjen og hadde ut på ettermiddagen krysset elven Wörnitz ved Ebermorgen, for å gå til angrep så snart som mulig. De allierte ble oppdaget av den bayerske utposten, som satte Berg og omliggende grender i brann, før de styrtet av sted for å slå alarm. General d'Arco ble avbrutt midt i lunchen, og styrtet opp til Schellenberg og ropte på mennene for å at de skulle gjøre seg klare til kamp.[13]

SlagetRediger

Det første angrepet til MarlboroughRediger

 
Hertugen av Marlborough, (1650–1722),malt av Sir Godfrey Kneller.

Selv om Marlborough visste at et frontalangrep mot Schellenberg ville koste dyrt, var han overbevist om at det var den eneste måten å sikre en rask erobring av byen. Med mindre han tok toppen før mørket kom, ville han aldri klare å ta den, og den fransk-bayerske hovedarméen var på rask vei fra Dillingen mot Donauwörth for å forsvare stillingen.[8] Rundt kl. 17:00, som en forberedelse til angrepet hamret artillerikommandanten til Marlborough, oberst Holcroft Blood, løs på fienden fra en stilling nær Berg. For hver salve svarte d'Arco med kanonene sine fra fortet til Gustav og fra like utenfor Boschbergskogen.

 
Ludvig Vilhelm, greve av Baden-Baden (1655–1707).

General d'Arco ga nå ordre til de la Colonie sine franske grenaderer på toppen av høyden (over brystvernet bemannet av bayere), om å skyte mot alle hull i forsvarsverkene når den tid kom. Siden toppen var så pass flat, ga dette mennene hans mindre beskyttelse fra de allierte kanonene. Oberst Blood merket seg dette, og klarte å påføre mennene til de la Colonie alvorlige tap.[14] Tross i dette, og tross i at han tapte fem offiserer og 80 grenaderer før de hadde fått avfyrt et eneste skudd, insisterte de la Colonie på at det franske regimentet hans skulle holde stillingen sin, siden han ønsket god orden når de ble kalt ut i kamp.[15]

Det var akkurat nok tid før mørkret til å storme stillingene på nordsiden (hovedsakelig opp den bratteste delen av haugen), men ikke nok tid til å utvikle angrep fra begge sider. Angrepet begynte rundt kl.18:00, ledet av fortroppen.[16] Denne styrken på 80 engelske grenaderer ledet av vicomte Mordaunt og oberst Richard Munden ble utført for å tiltrekke seg fiendtlig ild slik at de allierte kommandantene kunne se hvor forsvaret til fienden sto sterkest.[17] Hovedstyrken fulgte tett bak.

Etter hvert som de allierte nærmet seg ble de enkle mål for muskett- og kardesktilden i den fransk-bayerske styrken. Forvirringen ble forsterket av hvesende håndgranater som ble kastet ned bakken av de forsvarende.[18] For å hjelpe angrepet hadde hver alliert soldat med seg kvister og grener for å få laget en bro over grøftene foran brysrvernet slik at det ble raskere å komme seg over. Men dette ble i stedet kastet ned i en tørr grøft som sommerregnet hadde skapt, istedenfor i forsvarsgrøfta til bayerne om lag 45 meter lenger fremme.[18] Likevel presset de allierte på fremover og havnet i mann-mot-mann-kamp med bayerne. Angrepet klarte derimot ikke å bryte gjennom forsvaret, og de allierte ble tvunget tilbake i linjene sine. General Van Goor, en av Marlborough sine favoritter, som hadde ledet angrepet, var en av de falne.

Det andre angrepet til MarlboroughRediger

Det andre angrepet ble like mislykket. De rødkledde engelskmennene og de blåkledde nederlenderne avanserte side om side i perfekt orden for et nytt forsøk. Offiserene ledet personlige mennene sine frem til fronten i en ny salve av muskittild og granater. Igjen måtte de allierte forlate mange døde og skadede til fienden, inkludert greven av Styrum som hadde ledet det andre angrepet. Med brutte rekker og i forvirring, trakk soldatene seg nok en gang tilbake ned fra åsen. Nå når de allierte hadde blitt drevet tilbake for andre gang, rykket de jublende bayerne over brystvernet for å forfølge angriperne og drive dem tilbake.[19] Men den engelske vakttroppen, med hjelp av kavalerister til fots, hindret en total utsletting og drev bayerne tilbake bak forsvarsverkene sine.[20]

Angrepet til BadenRediger

Med to mislykkede forsøk på å bryte gjennom fikk Marlborough nå melding om at forsvaret mellom bymurene og brystvernet på åsen nå var tynt bemannet.[21] Den andre allierte kommandanten, greven av Baden (som kom inn i slaget en halvtime etter Marlborough), merket seg også denne muligheten og fikk grenaderene sine opp dit fra grenden Berg.[22]

Garnisonkommandanten i Donauwörth hadde trukket mennene sine inn i byen og låst portene, og kunne nå bare skyte spredt fra murene. Soldatene til Baden (nå med støtte av åtte av Marlborough sine reservebataljoner), brøt lett gjennom dette svekkede forsvaret, og slo to infanteribataljoner og en håndfull kavalerister som fremdeles forsvarte området, og klarte å sette seg i stilling ved foten av Schellenberg, mellom d'Arco og byen.[23] Under angrepet ble hesten til Baden skutt under ham, og han ble alvorlig skadet i foten. d'Arco merket seg faren og skyndte seg bak for å kalle frem de avstigede franske dragonene i et forsøk på å stoppe de avanserende keisersoldatene.[22] Tre kompanier av grenaderene til Baden møtte de med konsentrerte salver, og tvang kavaleriet til å gjøre retrett. Dette etterlot d'Arco ute av stilling og ute av kontakt med hovedstyrken sin. Den fransk-bayerske kommandanten la i vei mot byen, og hadde vansker med å komme seg inn fordi kommandanten var skeptisk til å åpne portene.[24]

GjennombruddetRediger

Marlborough var klar over at keisersoldatene hadde brutt forsvarsverket til Schellenberg og satte i gang et tredje angrep. Denne gangen dannet angriperne en bredere front, som gjorde at mennene til d'Arco måtte spre ilden sin mer, og dermed ikke ble like effektive og dødelige. Men forsvarerne, inkludert la Colonie, som ikke var klar over at keisersoldatene var igjennom på venstreflanken, og at d'Arco hadde trukket seg tilbake til Donauwörth, var fremdeles i god tro på at de skulle klare å drive fienden tilbake.[25] Det tok derimot ikke lang tid før den fransk-bayerske styrken på åsen ble klar over at infanteriet til Baden var på vei mot de fra den andre siden. Mange av offiserene, inkludert de la Colonie, trodde først at de fremrykkende soldatene var forsterkinger fra garnisonen til DuBordet i Donauwörth, men det gikk raskt opp for dem at det i virkeligheten var soldatene til Baden.[22] De la Colonie skrev at de kom seg innenfor skuddhold klokken 19:30 uten at han var klar over hva som skjedde. Mennene til Baden skjøt så mot de overraskede forsvarerne ved Schellenberg, som så måtte vende linjen sin for å møte denne uventede trusselen. Marlborough gikk så til angrep på den allierte venstreflanken med støtte av fra de britiske dragoner. De kom seg over det nå svekkede brystvernet og presset forsvarerne mot toppen av åsen. Fienden falt til slutt inn i uorden.[26]

De mindretalige forsvarerne på Schellenberg hadde stått imot det allierte angrepet i to timer, men var nå under press fra både styrkene til Baden og Marlborough. Da panikken begynte å spre seg hos den fransk-bayerske arméen, sendte Marlborough 35 kavaleriskvadroner og dragoner etter de flyktende soldatene, og uten nåde tok de de fiendtlige soldatene til rop om «drep enhver som dreper og ødelegger!» Det var ingen lette rømmingsveier.[27] En pongtongbru over Donau hadde kollapset under vekten deres, og mange av soldatene til d'Arco, som stort sett ikke kunne svømme, druknet i forsøk på å krysse den strie elven.[28] Mange andre ble skutt ned på nordsiden av Donau mens de prøvde å springe bort mellom sivet langs bredden. Andre la i vei mot landsbyen Zirgesheim. Bare i vest kunne Marlborough se noen få fransk-bayerske bataljoner som krysset Donau ved broen i Donauwörth i noe orden før mørkret senket seg over slagmarken.[29]

EttervirkningRediger

De la Colonie var en av de få som klarte å rømme, men kurfyrsten av Bayern hadde mistet mange av de beste soldatene sine, og dette kom til å få en vedvarende effekt på styrken til den fransk-bayerske arméen i møtet med de allierte under resten av kampanjen.[28] Særdeles få av mennene som hadde forsvart Schellenberg gikk inn igjen i arméen til kurfyrsten og Marsin.[30] Av disse var Comte d'Arco og hans nestkommanderende, Marquis de Maffei, som begge senere forsvarte Lutzingen i slaget ved Blenheim. Av de 22 000 allierte soldatene som var med i slaget, gikk 5 000 mann tapt, og sykehusene som Marlborough hadde satt opp i Nördlingen ble overfylte.[31] Av de allierte dødsfallene var det seks generalløytnanter, fire generalmajorer og 28 brigaderer, oberster og oberstløytnanter, noe som viser den farlige posisjonen til de erfarne offiserene når de ledet mennene sine i angrepene.[32] Ingen andre slag i den spanske arvefølgekrigen krevde livet til så mange erfarne offiserer.[33]

Ødeleggelsen av BayernRediger

Marlborough hadde vunnet brohodet sitt over Donau, og plassert seg selv mellom Wien og Frankrike. Slaget ble derimot etterfulgt av et langvarig antiklimaks.[34] Hertugen prøvde å lure kurfyrsten ut i slag før Tallard nådde frem med forsterkingene sine, men etter slaget på Schellenberg klarte ikke de allierte kommandantene å bli enige om det neste skrittet. Dette bevirket en langvarig beleiring av Rain. Fordi de først manglet tungt artilleri og ammunisjon, falt ikke byen før 16. juli.[35] Likevel okkuperte Marlborough like etter Neuburg som, sammen med Donauwörth og Rain, ga de allierte nok befestede broer over Donau og Lech til lett å kunne manøvrere slik de ønsket.[36]

De allierte kommandantene marsjerte så til Friedberg, og så fienden krysse Lech i Augsburg mens de forberedte seg på å gå inn i Bayern eller trekke ut forsyninger. De allierte ønsket fremdeles at Bayern skulle tilbake i Storalliansen. Siden kurfyrsten satt bak forsvarsverkene sine i Augsburg, sendte Marlborough soldatene sine dypt inn i Bayern på ødeleggende raid, hvor de brant bygninger og ødela avlinger for slik å lure den bayerske kommandanten ut i kamp eller overbevise ham om å sverge troskap igjen til keiser Leopold I. Keiseren tilbød full nåde, samt subsidier og tilbakeføring av alle områdene hans, i tillegg til Pfalz-Neuburg og Burgau om han kom tilbake til keiseren. Forhandlingene mellom partene kom derimot ingen vei.[37]

Ødeleggelsen av Bayern gjorde at konen til kurfyrsten, Theresa Kunegunda Sobieska, prøvde å få ham til å løsrive seg fra den franske alliansen. Selv om kurfyrsten ble noe usikker på hva han skulle gjøre, opprettholdt han troskapen til Frankrike da han fikk melding om at styrkene til Tallard, om lag 35 000 mann snart kom frem til Bayern.[38] Marlborough trappet nå opp ødeleggelsen av områdene til kurfyrsten. Dette gjorde at kurfyrsten sendte 8 000 soldater fra Augsburg for å forsvare området sitt, og lot bare en del av armèen sin slå seg sammen med franskmennene under Marsin og Tallard.[39] Selv om Marlborough mente det var nødvendig med denne taktikken, mente han selv det var tvilsomt moralsk og tenkte på de fattige bøndene som led under taktikken hans.[40]

Siden Riket ikke klarte å skaffe effektive beleiringsvåpen, klarte ikke de allierte frem til nå å få en klar seier. Hverken München eller Ulm kunne tas og kurfyrsten hadde verken blitt slått eller blitt overbevist til å skifte side.[41] Tallard nådde Augsburg med de franske forsterkingene den 5. august.[42] Eugene, som skygget Tallard, var også på vei sørover med 18 000 mann, men han måtte la 12 000 soldater være tilbake for å holde vakt over Stollhofen-linjene, som forsvarte Rhindalen, for å hindre Villeroi i å føre flere franske forsterkringer til Donau.[43] I tillegg hadde kurfyrsten sendt ordre til de store bayerske styrkene ved grensen til Tirol om å komme tilbake til hovedarmèen. For de allierte var tiden derfor knapp, og de måtte slå franskmennene og deres allierte med en gang, eller tape hele Sør-Tyskland for godt.[44]

Den 7. august møttes de tre allierte kommandantene – Marlborough, Baden og Eugene – for å legge en strategi. For å få ennå et stort krysningspunkt over Donau, planla Baden å ta byen Ingolstadt med en styrke på 15 000 mann, tross i at dette ville gjøre den allierte armèen i mindretall.[45] Denne arméen, med totalt 52 000 mann og nå uten kommandanten som ledet de keiserlige soldatene på Schellenberg, skulle møte den fransk-bayerske arméen, med 56&nbsl;000 mann, i og rundt den lille landsbyen Blindheim. Slaget ble utkjempet 13. august, og ble i Europa kjent som slaget ved Höchstädt, og i Storbritannia som slaget ved Blenheim.

ReferanserRediger

  1. ^ Spencer: Blenheim: Battle for Europe, 173
  2. ^ a b Trevelyan: England Under Queen Anne: Blenheim, 356.
  3. ^ a b Trevelyan: England Under Queen Anne: Blenheim, 355
  4. ^ Trevelyan: England Under Queen Anne: Blenheim, 357
  5. ^ Churchill: Marlborough: His Life and Times, 787
  6. ^ a b c Falkner: Blenheim 1704: Marlborough's Greatest Victory, 31
  7. ^ Spencer: Blenheim: Battle for Europe, 176
  8. ^ a b Trevelyan: England Under Queen Anne: Blenheim, 359
  9. ^ Churchill: Marlborough: His Life and Times, 793.
  10. ^ La Colonie: Chronicles of an Old Campaigner, 1692–1717, 179
  11. ^ Churchill: Marlborough: His Life and Times, 795
  12. ^ Spencer: Blenheim: Battle for Europe, 177
  13. ^ Falkner: Blenheim 1704: Marlborough's Greatest Victory, 33
  14. ^ Spencer: Blenheim: Battle for Europe, 179
  15. ^ La Colonie: Chronicles of an Old Campaigner, 1692–1717, 183.
  16. ^ Trevelyan: England Under Queen Anne: Blenheim, 360
  17. ^ Spencer: Blenheim: Battle for Europe, 179.
  18. ^ a b Falkner: Blenheim 1704: Marlborough's Greatest Victory, 34
  19. ^ Falkner: Blenheim 1704: Marlborough's Greatest Victory, 35
  20. ^ Trevelyan: England Under Queen Anne: Blenheim, 362
  21. ^ Falkner: Blenheim 1704: Marlborough's Greatest Victory, 36.
  22. ^ a b c Falkner: Blenheim 1704: Marlborough's Greatest Victory, 36
  23. ^ La Colonie: Chronicles of an Old Campaigner, 1692–717, 187.
  24. ^ La Colonie: The Chronicles of an Old Campaigner, 190
  25. ^ Spencer: Blenheim: Battle for Europe, 182.
  26. ^ Falkner: Blenheim 1704: Marlborough's Greatest Victory, 37
  27. ^ Churchill: Marlborough: His Life and Times, 805
  28. ^ a b Falkner: Blenheim 1704: Marlborough's Greatest Victory, 39
  29. ^ Trevelyan: England Under Queen Anne: Blenheim, 363
  30. ^ Spencer: Blenheim: Battle for Europe, 183
  31. ^ Trevelyan: England Under Queen Anne: Blenheim, 364.
  32. ^ Churchill: Marlborough: His Life and Times, 806
  33. ^ Spencer: Blenheim: Battle for Europe, 184
  34. ^ Barnett: Marlborough, 100
  35. ^ Trevelyan: England Under Queen Anne: Blenheim, 367.
  36. ^ Churchill: Marlborough: His Life and Times, Bk. 1, 812
  37. ^ Churchill: Marlborough: His Life and Times, Bk. 1, 813.
  38. ^ Falkner: Blenheim 1704: Marlborough's Greatest Victory, 44
  39. ^ Trevelyan: England Under Queen Anne: Blenheim, 370
  40. ^ Trevelyan: England Under Queen Anne: Blenheim, 368
  41. ^ Chandler: Marlborough as Military Commander, 136.
  42. ^ Lynn og McKay 3. august.
  43. ^ Falkner: Blenheim 1704: Marlborough's Greatest Victory, 44.
  44. ^ Trevelyan: England Under Queen Anne: Blenheim, 371
  45. ^ Holmes: Marlborough: England's Fragile Genius, 279.

KilderRediger

PrimærkilderRediger

  • La Colonie, Jean Martin dere (1904). The Chronicles of an Old Campaigner, (oms. W. C. Horsley).

SekundærkilderRediger

  • Barnett, Correlli (1999). Marlborough. Wordsworth Editions Limited. ISBN 1-84022-200-X
  • Chandler, David G (2003). Marlborough AS Military Commander. Spellmount Ltd. ISBN 1-86227-195-X
  • Churchill, Winston (2002). Marlborough: His Life and Times, Bk. 1, vol. II. University of Chicago Press. ISBN 0-226-10633-0
  • Falkner, James (2004). Blenheim 1704: Marlborough's Greatest Victory. Pen & Sword Books Ltd. ISBN 1-84415-050-X
  • Holmes, Richard (2008). Marlborough: England's Fragile Genius. HarperCollins. ISBN 978-0-00-722571-2
  • Lynn, John A (1999). The Wars of Louis XIV, 1667–1714. Longman. ISBN 0-582-05629-2
  • McKay, Derek (1997). Prince Eugene of Savoie. Thames and Hudson Ltd. ISBN 0-50087-007-1
  • Spencer, Charles (2005). Blenheim: Battle for Europe. Phoenix. ISBN 0-304-36704-4
  • Trevelyan, G. M. (1948). England Under Queen Anne: Blenheim. Longmans, Green and co.