Slaget ved Saint-Aubin-du-Cormier

Slaget ved Saint-Aubin-du-Cormier var ikke bare et oppgjør mellom adelskapens øverste maktskikkelser og kongen i Frankrike, det var også en kamp om Bretagnes selvstendighet, idet hertug Frans II av Bretagne søkte å begrense den kongelige maktsentraliseringen i det franske kongedømmet. Slaget var begynnelsen på slutten for Bretagnes selvstendighet under middelalderen ved at nederlaget ledet til svekkelse av den bretonske posisjonen over tid.

Slaget ved Saint-Aubin-du-Cormier
Konflikt: Den bretonske selvstendighetskrig 1487-1491
Dato28. juli 1488
StedSaint-Aubin-du-Cormier ( Ille-et-Vilaine )
48°15'37"N 1°23'51"V
ResultatAvgjørende seier for den franske hæren
Stridende parter
Frankrikes kongelige hærBretagne med støtte av flere adelige inkludert hertugen av Orléans
Kommandanter og ledere
Ludvig 2. av TremoileMarskalk av Rieuxes, hertugen av Orleans etc.
Styrker
15 000 mann11 500 mann
Tap
1 500 falne5000 til 6000 falne

Bakgrunnen rediger

Bretagne under Frans II hadde opplevd en storhetstid da det kom til en mindre oppstand blant bretonske adelige som fikk støtte av folkemengden. Disse var rasende vanstyret i statsadministrasjonen og i mars 1487 kalte 60 adelige på hjelp fra regenten Anne av Beajeu. Regenten styrte på vegne av sin bror Karl VIII. Regenten var allerede i strid med de fleste fyrster i Frankrike. Frans II var en av disse. Regenten, eller hennes rådgivere, så derfor en anledning til å fjerne en motstander og sendte inn en hær som plyndret seg gjennom Poitou, deretter inn i Bretagne.

Hæren støttet på hardere motstand enn ventet og måtte oppgir beleiringen av Nantes den 6. august 1487 da informasjonen om en hær fra Dunois var på veg. Den franske hæren etterlot seg garnisoner i flere byer inkludert Saint-Aubin-du-Cormier. Det neste året, mars 1488, vendte hæren tilbake, nå med italienske og sveitsiske leiestyrker. Den 1. juni blir det våpenhvile som varer fram til 9. juli, deretter tok den franske hæren Ferns 19. juli slik at en allierte bretonsk-fransk hær til gjengjeld besluttet å erobre Saint-Aubin-du-Cormier.

Slagoppstillingen rediger

Den 28. juli 1488 hadde den bretonske hertug Frans II nådde fram til Saint-Aubin-du-Cormier hvor den franske kronehæren hadde ankommet med 15 000 mann hvorav 5 000 var sveitserne og få hundre var italienerne under ledelse av Ludvig II av Tremoille.

Frans II gav kommandoen til marskalken av Rieuxes som ledet 11 500 mann hvorav 7 000 bretonere, 2 500 gascognier og bearnaiser samt 1 000 aragonesere fra Spania, 800 landknekter og 300 engelskmenn samt et artilleri som var underlegen det franske artilleriet.

Slaget rediger

Den allierte hæren besto av en tynn rekke trente soldater først, venstre fløy under marskalken, senteret under Alain av Albret og høyre fløy var avsatt til å støtte artilleriet bakerst. Marskalken fikk malt et rødt kors på de 1 000 bretonske bueskyttere blant de trente soldatene sammen med tre hundre engelskmenn for å sprede panikk i de franske rekkene, men denne planen kunne bare ha lykket om den franske kronhæren ble angrepet midt i forberedelsene.

Av en uforklarlig årsak lot bretonerne være å angripe selv om begge parter duellere med hverandre med kanonskytse i en lang tid mens Ludvig II av Tremoille fikk tid til å sette sin egne hær i tre slagordner og dermed være klar for å kamp. Først da valgt bretonerne å angripe.

Angrepet rammet den franske høyre flanken med hissige angrep som brøt inn i rekkene, men idet man skulle utnyttet bresjen svikte landknektene de gitte ordrene og kom ved feil ut foran det franske artilleriet som blåser store gap i dem slik at italienske rytterne stormet inn og feidet dem til side. Deretter red de videre inn i de bretonske rekkene som kollapser da fremstøtet blir omringet på tre kanter.

Etter fire timer med blodige kamp var 5 000 til 6 000 bretoner og allierte falt mot 1 500 falne hos den franske kronhæren som nå dominerte slagmarken.

Etterspillet rediger

Frans II måtte akseptere Le Verger-traktaten den 19. august 1488 som formelt avsluttet krigen. Han måtte tillatte sin datter Anne av Bretagne å bli holdt som gissel hos den franske tronen. Hertugen av Orléans, fremtidig Ludvig VIII av Frankrike, ble holdt i egne varetekt.

Allerede i september 1488 døde Frans II og etterlot seg kun et eneste barn, den 11 år gamle Anne av Bretagne. I strid med kongens ønske giftet hun seg med keiser Maximilian i desember 1490, og deretter ble Bretagne okkupert.

Hundreårskrigen var ikke formelt avsluttet slik at Henrik VII av England blandet seg inn i krigen med 6 000 mann i februar 1489, deretter juli 1490 og siden 1492 med 26 000 mann. Dette løse seg da Anne av Bretagne måtte annullere sitt ekteskap med keiseren i desember 1491 for så å gifte seg med Charles VIII som deretter gikk inn i forhandlinger med Henrik VII.

I skyggen av slutten på den bretonske selvstendighetskrigen og kongemaktens seier over adelstanden, opphørte endelig hundreårskrigen helt og holdt i 1492. Med Ètaples-traktaten ble 39 år med ufred og politisk ustabilisering avsluttet mellom Frankrike og England.