Slaget ved Pylos
Slaget ved Pylos fant sted i 425 f.Kr. under Peloponneskrigen ved halvøya Pylos i Navarinobukta i Messenia. Slaget endte med athensk seier over Sparta.
| Slaget ved Pylos | |||||||
|---|---|---|---|---|---|---|---|
| Konflikt: Peloponneskrigen | |||||||
| |||||||
| Stridende parter | |||||||
| Athen | Sparta | ||||||
| Kommandanter og ledere | |||||||
| Demosthenes | Thrasymelidas Brasidas | ||||||
| Styrker | |||||||
| 50 skip 1800 soldater | 60 skip 420 soldater | ||||||
| Tap | |||||||
| ukjent | 120 døde 292 tatt til fange | ||||||
| Peloponneskrigen |
|---|
| Sybota – Poteidaia – Khalkis – Nafpaktos – Tanagra – Olpai – Pylos – Sfakteria – Delion – Amfipolis – Mantineia – Den sicilianske ekspedisjon – Syme – Kynossema – Abydos – Kyzikos – Notion – Arginusai – Aigospotamoi |
Opptakt rediger
Sommeren 425 f.Kr. seilte en flåte ledet av Eurymedon og Sofokles med Demosthenes ombord som rådgiver fra Athen til felttog i Sicilia og for å støtte Athens demokratiske allierte ved Korkyra. Demosthenes hadde ingen offisiell posisjon på den tiden, men ble valgt til strategos i det hellenske året som ville bgynne midtsommeren 425, og de to generalene var instruert til å la ham bruke flåten rundt Peloponnes dersom han ønsket. Da flåten hadde lagt ut til sjøs, avslørte Demosthenes sin plan som han tidligere holdt hemmelig. Han ønsket å gå i land ved og befeste Pylos som han mente var et svært lovende sted for en fremskutt stilling.
Pylos var godt plassert i forhold til Sparta gjennom marsj og kontrollerte en utmerket havn i Navarinobukta. Generalene avslo denne planen, men Demosthenes var heldig da en storm blåste flåten på land ved Pylos, og Demosthenes gav ordre de athenske soldatene om å befeste halvøya. Selv da nektet generalene å følge ordren, og Demosthenes ble på samme måte avslått da han forsøkte å appellere direkte til styrkene. Først da kjedsomheten med å vente på at stormen skulle gi seg overveldet athenerne, satte de i gang med å bygge befestningene. Men da de først begynte, arbeidet athenerne raskt og hardt, og stillingen ble befestet og kunne forsvares i løpet av et døgn. Flåten seilte videre til Korkyra, hvor en spartansk flåte på 60 skip opererte. Demosthenes stod igjen med fem skip og deres tilhørende sjømenn og soldater til å forsvare det nye fortet.
Den spartanske reaksjonen til befestningen av Pylos var umiddelbar og drastisk. Mens det ble antatt at den athenske flåten kun stoppet der for å vente på at stormen skulle gi seg, hadde ikke spartanerne vært bekymret. Men da det ble klart at Demosthenes og hans menn hadde intensjon om å holde stedet, reiste kong Agis som ledet hæren som herjet i Attika, hjem etter bare 15 dager i athensk territorium. Da han kom hjem, beveget spartanske styrker seg umiddelbart mot Pylos, flåten ved Korkyra ble beordret om å seile dit umiddelbart og det ble sendt bud til de allierte statene rundt på Peloponnes om å sende tropper. Den spartanske styrken klarte å komme seg forbi den athenske flåten ved Zakynthos, men Demosthenes forventet dens ankomst og sendte to av sine triremer for å informere den athenske flåten om Pylos' tilstand. Flåten satte kursen mot Pylos så snart de fikk nyheten. Imens hadde styrken blitt forsterket av 40 hoplitter fra et messeniansk skip og et sjørøverskip med en last våpen som ble distribuert til sjømennene. For å møte det umiddelbare spartanske angrepet plasserte Demosthenes den største delen av styrken i det sterkt befestede punktet som vendte mot land, mens han selv, 60 hoplitter og noen få bueskyttere holdt det svakeste punktet i festningsverket som vendte mot sjøen. Da den spartanske flåten ankom, forberedte de seg på å blokkere inngangen til havnen ved å plassere hoplitter på øya Sfakteria som var i midten av inngangen og planla å plassere skipene i hullene på begge sider av øya da den athenske flåten ankom.
Slaget rediger
Spartanerne hadde 43 triremer og en stor landstyrke. Spartanerne angrep kom hvor Demosthenes hadde forventet og athenerne stod ovenfor samtidige angrep fra land og fra sjøen. Landgangen var vanskelig da angrepet startet, derfor klarte bare noen få av triremene å nå stranden tidsnok. Den spartanske kapteinen fulgte eksempelet til Brasidas, kjørte skipet inn til den steinete kysten for å gi mennene sine muligheten til å stige av og drive athenerne tilbake, men forsvarerne nektet å gi opp og gjentatte angrepsbølger klarte ikke å bryte gjennom. Etter at athenerne lyktes i å holde dem på avstand i ett og et halvt døgn, stoppet spartanerne sine forsøk på å storme Pylos, forberedte seg i stedet på en beleiring og sendte flere skip for å hente treverk for å bygge beleiringsmaskiner.
Dagen etter at angrepene var avsluttet, kom derimot den athenske flåten fra Zakynthos. Det var for sent på dagen til å angripe, derfor tilbrakte athenerne natten på en nærliggende øy i håp om å trekke spartanerne ut i åpent hav for å kjempe. Spartanerne nektet å ta dette agnet, men den neste morgenen seilte athenerne inn begge innganger til havnen. Spartanerne klarte ikke å blokkere inngangen til havnen, slik at athenerne kunne seile inn og ta spartanerne uforberedt. Forfølgelse var begrenset av havnens størrelse, men athenerne erobret noen triremer til sjøs og gikk i land for å forsøke å ta de spartanske skipene da de nådde land. En hard kamp fulgte hvor athenerne til slutt ikke klarte å ta mer enn noen få triremer og trakk seg tilbake etter at begge sider led store tap. Den spartanske flåten var beseiret, og athenerne fikk kontroll over havnen. De var istand til å seile fritt rundt øya Sfakteria og voktet øya nøye for å sikre seg at hoplittene som var fanget der ikke kunne unnslippe.
Etterspill rediger
Dermed var de 420 spartanske hoplitter på øya Sfakteria utenfor Pylos fanget. 120 av disse var fra spartiate–klassen, og deres fare førte til at den spartanske styresmakten fikk panikk. Det ble sendt medlemmer av styresmakten til området umiddelbart. Denne ekstreme reaksjonen for at potensielt 420 soldater kunne tas til fange, kan virke ekstrem, men kan forklares med det faktum at 120 spartiater tilsvarer antagelig ti prosent av eliteklassen som den spartanske styresmakten var basert på. De spartanske forhandlerne møtte de athenske generalene ved Pylos og disse fikk raskt ordnet en våpenhvile. Spartanerne fikk ta mat til mennene på øya, og sendte en utsending til Athen for å forhandle om permanent fred. Hele den spartanske flåten ble overgitt til athenerne som en garanti for spartanernes velvilje.
Forhandlerne talte til den athenske forsamlingen hvor de argumenterte for at athenerne burde dra fordel av muligheten de hadde for å inngå fred. Spartanerne, hevdet de, hadde lidt ulykke ikke gjennom manglende kapasitet eller å ha strakt seg for langt ut, men gjennom ren ulykke. Athenerne burde ta denne muligheten til å få fred med dem på gode betingelser. Dette forslaget møtte motstand fra den athenske statsmannen Kleon. Han krevde langt strengere betingelser som ville ha gitt Athen kontroll over Megara og tvinge Sparta til å oppgi flere viktige allierte. I sin tale minnet han om innrømmelsene Athen var tvunget til å gi i trettiårsfreden av 445 da athenerne midlertidig hadde en dårlig forhandlingsposisjon. Donald Kagan har hevdet at Kleons betingelser representerte en anerkjennelse av at athenerne hadde lite å vinne på en fred som overgav fordelen de nettopp hadde vunnet uten å skade Spartas krigsevne. De kunne sikre seg langt bedre betingelser i fremtiden ved å bruke sin fordel. Da spartanerne ba om å få diskutere disse betingelsene for lukkede dører, krevde Kleon at de skulle si det de hadde å si offentlig. Ved å gjøre dette garanterte han at spartanerne ville bli tvunget til å avslutte forhandlingene, siden de ikke kunne diskutere å forråde sine allierte offentlig, og på denne måten fremskyndte han øyeblikket da athenerne kunne handle mot Sfakteria.
Da disse forhandlingene feilet, beholdt athenerne spartanernes skip siden de hevdet at spartanerne brøt betingelsene i våpenhvilen ved å angripe muren deres og forberedte seg på å beleire hoplittene på Sfakteria. I slaget ved Sfakteria ble disse hoplittene tatt til fange som gisler i Athen. Pylos forble på athenske hender og ble brukt som base for raid inn i spartansk territorium og som tilfluktsted for flyktende spartanske heloter.
Litteratur rediger
- Kagan, Donald, The Peloponnesian War, Penguin Books, 2003, ISBN 0-670-03211-5
- Thukydid, Historien om Peloponneserkrigen