Slaget ved Manzikert

Slaget ved Manzikert ble utkjempet 26. august 1071 mellom det bysantinske riket og seldsjukkene ved byen Manzikert (nå Malazgirt), nord for Tyrkias største innsjø Vansjøen i den sørøstlige del av landet.

Alp Arslan ydmyker keiser Romanos IV Diogenes etter seieren i slaget ved Manzikert. Fra en fransk illustrert oversettelse av Giovanni Boccaccios De Casibus Virorum Illustrium fra det 15. århundret.
Hærenes fremrykning

Manzikert var et viktig handelssenter i kongedømmet Armenia og senere i Det bysantinske riket.

I 1054 prøvde seldsjukkiske tyrkere fra Sentral-Asia å erobre byen, men ble stoppet av Basil Apocapes, en bysantisk general av armensk-georgisk opprinnelse.

Slaget ved Manzikert ble kjempet like utenfor byen i august 1071. Den bysantinske hær omfattet mellom 40 000 og 60 000 mann,[1] hvorav muligens ikke samtlige deltok under selve slaget. Seldsjukkenes hær var noe svakere enn dette.

Blant soldatene var det mange fremmede leiesoldater. Blant annet dreide dette seg om frankere og normannere, til sammen rundt 500 mann under ledelse av Roussel de Bailleul (også kjent som Roussel Phrangopolos, det vil si Roussel "franker-sønnen"), og arabere, petsjeneger, georgiere, abkhasere, khasarer, alanere, kumaner og armenere for Bysants.

Det var interne motsetninger innen den bysantinske overkommando vedrørende felttogets strategiske og taktiske ledelse. Man hadde bare foretatt en mangelfull rekognosering av slagfeltet. De 400 frankiske (det vil si franske og normanniske) leiesoldatene under Roussel Phrangopolos vegret seg mot å ta del i kamphandlingene, de kumanske og petsjenegiske leiesoldater hadde allerede kvelden før gått over til fienden. Fremfor alt Andronikos Dukas' forræderi utløste panikk i den bysantinske hærs rekker. Andronikos Dukas kommanderte de bysantinske reservetropper.

Om morgenen før slaget startet samlet den seldsjukkiske sultanen Alp Arslan sin hær. Han trådte frem for soldatene iført en hvit drakt som bar tankene hen på et islamsk likklede, og holdt en oppildnende tale.[2] Derved formidlet han til sin hær at han selv var villig til å sette livet på spill, og dette satte mot i soldatene. Romanos var ikke klar over at han hadde mistet deler av sine styrker, og han rykket frem og inn i Manzikert; seldsjukkene svarte med heftige angrep med bueskyttere. Dagen etter oppdaget avdelinger av den bysantinske styrker den seldsjukkiske hær, og ble tvunget til å retirere til Manzikert. Den armenske general Basilakes ble sendt ut med noe kavaleri, ettersom Romanos ikke trodde at det dreide seg om Alp Arslans samlede hær. Kavaleriet ble knust og Basilakes ble tatt til fange. Romanos satte sine styrker i formasjon og sendte ut sin venstre flanke under Bryennios, som ble nesten omringet av de raskt fremrykkende tyrkerne og måtte trekke seg tilbake atter en gang. De seldsjukkiske styrkene gjemte seg i høydene om natten, slik at Romanos ikke klarte å gå til motangrep.[3]

Bysantinerne led til slutt et knusende nederlag, og Alp Arslan tok keiser Romanos IV Diogenes til fange. Nederlaget førte til omfattende religiøs og etnisk omveltning i Anatolia, som følge av at de muslimske seldsjukkene vant kontrollen over Anatolia. De opprettet sultanatet Rum, forløperen til Det osmanske riket.

For Bysants var tapet av Anatolia et ødeleggende slag, ettersom Anatolia var den tettest befolkede delen av riket. Det bysantinske rikets dager som stormakt var med dette omme. Ute av stand til å gjenerobre de tapte landområdene så keiser Alexios I Komnenos seg nødt til å be om hjelp fra Vesten. Pave Urban II svarte med å oppfordre kristne til å befri det hellige land fra muslimsk styre, en oppfordring som ledet til korstogene.

Referanser rediger

  1. ^ Jfr. Strässle, Mantzikert (60.000); Michael Angold: The Byzantine Empire, 1025–1204. 2. Auflage. London/New York 1997, s. 44 (40.000); Ralph-Johannes Lilie: Einführung in die byzantinische Geschichte. Stuttgart u. a. 2007, s. 201 (40 000 til 60 000). Høyere overslag er ikke holdbare, ettersom den samlede styrke til alle bysantiniske tropper i 1071 var på i underkant av 100 000 mann. Jfr. også John Haldon: Warfare, state, and society in the Byzantine world, 565-1204. London 1999, S. 103 f.
  2. ^ Carole Hillenbrand (2007), Turkish Myth and Muslim Symbol: The Battle of Manzikert
  3. ^ Konstam, Angus (2004). The Crusades. London: Mercury Books. s. 41. ISBN 0-8160-4919-X.