Slaget ved Låke

Slaget ved Låke den 9. mars 1240 ble kjempet av vårbelgene (ledet av hertug Skule Bårdsson) mot birkebeinerne. De sistnevnte var tallmessig overlegne, og kampene foregikk under forhold beskrevet som «dyp sne» og «snødrev».

Slaget ved Låke
Konflikt: Skule Bårdssons opprør
Dato Trolig 9. mars 1240 Sted Låke, nå Leiravollene ved elven Leira i Nannestad på Romerike Resultat Seier for vårbelgene
Stridende parter
Kong Håkon Håkonsson av Norge	Hertug Skule Bårdsson i spissen for vårbelgflokken
Kommandanter og ledere
Knut Håkonsson, kongens utsending i Oslo	Hertug Skule Bårdsson
Styrker
3 000 mann eller tjuefem hundre mann	Antagelig over 1 200 mann, utstyrt med våpen og hester
Tap
Uklart, tre navngitte stormenn og flere andre falt.	Liten tap, én stormann, Alv fra Tannberg, falt.

Slaget endte med at vårbelgene seiret, mens Knut jarl og birkebeinerne flyktet til Tønsberg.

Bakgrunn

Med kongehyllingen på Øretinget den 6. november 1239, gjorde hertug Skule Bårdsson opprør mot kong Håkon Håkonsson. Ved å ta kongsnavn erklærte han sitt mål med opprøret: en avsettelse av den rådende kongen i det norske riket. Skule hadde vært jarl i nesten 24 år, og fikk etter en overenskomst i 1237 tittelen hertug. Han valgte å prøve å berge sin posisjon som Norges mektigste mann nest etter kongen. Kong Håkon var alliert med Åsulv Eiriksson.

I november 1239 sendte Skule ut avdelinger med ordre om å drepe alle kongsmenn de fant på Hålogaland, Trøndelag og vestlandskysten helt ned til Bergen. Målet var å frarøve kongen midlene som trengtes for å kunne mobilisere til krig, økonomisk og militært. Samtidig hadde en mindre hær på 600 mann rykket innover i landet mot fjellheimen. Denne hæren av seks hundre vårbelger ble ledet av deres flokkfører og grunnlegger, Alv fra Løvestad. De forberedte reiseruten ved å plassere ut sysselmenn som straks gikk i gang med å reise forråd med proviant og fôr i deres offensiv mot kongsmennene som ble likvidert eller drevet på flukt i Gudbrandsdalen, Østerdalen og Hedmark. Alv fra Løvestad hadde ordre om å unngå større styrker og å herje hos kongsmenn overalt hvor han kom. Han skulle i Hamar forberede et samlet angrep mot Viken, nåtidens Oslo.

Planen om en total utslettelse av kongsmennene i byen Oslo lyktes ikke, fordi hertugens lendmann, Bård Bratte, advarte dem om ordrene han hadde fått fra vårbelgene som hadde kommet. Bare ni kongsmenn ble felt av vårbelgene, som deretter oppgav byen og fortsatte rundt om på jakt. En av sveithøvdingene, Vesete Litle, nektet å drepe kongsmenn øst på Viken, for han fryktet folkelig oppstand. Han ble til slutt innhentet og slått i en trefning (muligens i Idd i Østfold), der 27 birkebeinere døde.

Kong Håkon med en flåte på førti skip seilte i februar nordover til Hitra. Ved ankomsten fikk han melding om at Skule nylig hadde reist opp i landet (senest 18. februar 1240) med seks hundre mann, godt utstyrt med våpen og hester fra Nidaros. Skule hadde vaktposter langs sjøvegene og etter å ha fått vite om det kongelige sjøtoget, startet han på det felttoget mot syd som hadde vært forberedt i to måneder. Hans strategi gikk ut på å unngå å involvere seg i strid med kongen tidlig i krigen, og heller tiltvinge seg kontroll over store deler av landet ved å bruke styrkene sine langs hovedveiene. Ved å beholde det strategiske initiativet tvang Skule kongen til å rette seg etter hans betingelser. Om han fikk etablere seg i Østlandet og bygge opp et politisk nettverk likt det han hadde i Trøndelag, ville hans muligheter for å vinne mot kongen bli større. Men strategien krevde at han var aggressiv og slo ned sine motstandere. Skule oppsøkte de militære styrkene der de befant seg, rundt om i landet.

Knut Håkonsson som hadde fått jarlenavn, mobiliserte birkebeinerne på Østlandet og samlet disse i Oslo til en hær på "tjuefem hundre mann". Med "hundre" mente man den gangen 120, så det var trolig snakk om rundt 3 000 krigere. Knut jarl gikk nordover med hæren og sendte flere speidere forut for å rekognosere veien til Eidsvoll. Knut jarls speidere kom nattestid utenfor Eidsvoll over en avdeling ledet av Alv fra Løvestad. Sammenstøtet førte til at Alv fra Løvestad trakk seg tilbake, etter at en av hans menn ble tatt til fange.

Begge feltherrene visste nå om hverandre. Skule ønsket seg et slag og hadde valgt den rette slagmark for et slikt oppgjør. Han sendte ut en prest til Knut jarl, og Knut sa seg straks villig til å kjempe. Knut jarl var ikke interessert i annet enn et raskt oppgjør og dermed startet forberedelsene. Men da birkebeinerne flere ganger utsatte slaget ved å be om flere møter, gikk Knut jarl fort lei av å prate. Skule hadde tatt seg fram til gården Låke i Nannestad. Hæren var ennå ikke kampklar, men de stilte opp i området hvor hertugen og Knut jarl hadde avtalt å møtes. Med en fortropp av flere sveiter sikret Skule seg mot plutselige overfall. De skulle oppholde birkebeinerne mens vårbelgene ble kampklare.

Birkebeinerne gikk til angrep over den islagte elven Leira, men de støtte snart på fortroppen som holdt stand mens resten av vårbelgene i rekordfart ble gjort kampklare. Skule førte hæren ut av skogen, over elva og videre opp mot et nes som het Leirnes, som med sine topografiske forhold var uangripelig. Etter å ha tatt neset i besittelse ble fortroppen trukket bort fra den islagte elven. Birkebeinerne så dette og stoppet angrepet, for stillingen til vårbelgene på neset var for sterk. De tok seg opp på den andre siden av elven og stod der i tre dager. Skules kloke taktiske manøver hadde hindret Knut jarl i å rette et knusende slag mot vårbelgene. Problemet var bare at uthalingen tæret på deres medbrakte proviant, uten at det kom til slag.

Etter tre dager, i grålysningen, flyttet vårbelgene seg fra sin sterke posisjon på Leirneset til gården Låke. Birkebeinerne fikk ikke det med seg. Dermed fikk vårbelgene tid til å forberede en ny stilling ved gården Låke. De tråkket seg en plass i snøen på brekken ved husene nedenfor mot en dal, og der fikk de en god forsvarsstilling som krevde at motstanderen måtte angripe i stigning fra bunnen av dalen. Skule hadde for andre gang manøvrert godt, og igjen fikk han bestemme hvor slagmarken skulle stå.

Slaget

Knut jarl vurderte den nye defensive posisjonen som mindre avskrekkende enn den forrige, så han og mennene hans fortsatte til Låke, hvor de fylket seg på den andre siden av dalsøkket. Birkebeinerne delte seg i to; hovedstyrken skulle rykke forover mot gårdsbygningene, mens de beste sveitavdelingene og kjertesveinflokken ble sendt rundt terrenget for å forsøke å komme i ryggen på vårbelgene. Denne knipetangsmanøveren skulle gjøre at vårbelgene ble angrepet fra to kanter.

Skule skjønte hva som var i ferd med å skje, og han satte sine beste menn til å stå imot den nye trusselen bakfra. Det ble en hard strid, men vårbelgene hadde fordelen av både å stå høyere og å være omgitt av nedtråkket snø. Birkebeinerne måtte derimot både bevege seg i oppoverbakke og gjennom dyp snø. Knut jarl og Arnbjørn Jonsson startet hovedangrepet da de skjønte at angrepet bakfra hadde startet. Birkebeinerne som sloss bokstavelig talt i tung motbakke slet. Angrepet gikk i oppløsning under tungt bombardement fra vårbelgene. Vårbelgene presset tilbake hovedangrepet. Birkebeinerne måtte gi opp.

Bak gården Låke fortsatte kampene i dyp snø. Etter at tre sveithøvdinger hadde falt begynte birkebeinerne å flykte. De ble innhentet og hugget ned av vårbelgene som gikk voldsomt på. En av sveithøvdingene, Lodin Gunnesson, unnslapp ved å løpe inn i kirken i Nannestad sammen med sine menn.

Knut jarl og Arnbjørn forlot slagmarken med hæren sin, og flyktet til Tønsberg der de tok tilflukt på Berget.

Etter slaget

Antall drepte er ukjent fordi det bare er navngitte menn og menn av betydelighet som er nevnt for ettertiden. Birkebeinerne mistet tre navngitte og en rekke andre stormenn. Vårbelgene hadde mistet bare én stormann, Alv fra Tannberg. Det kan ha vært så mye som 4200 mann som deltok i slaget.

Skule kom til Oslo sammen med vårbelgene, og forsøkte å knytte til seg støttespillere for opprøret mot kong Håkon Håkonsson.

Lodin Gunnesson som hadde søkt tilflukt i Nannestad kirke fikk nåde av Skule, som ønsket å ha kongsmennene, inkludert birkebeinerne, på sin side.

Bare to støttepunkter under kongelig kontroll gjensto i Viken – Berget i Tønsberg og Valdisholmen ved Borg.

Kilder

• Håkon Håkonssons saga
• Knut Peter Lyche Arstad artikkel «...underlig forjaget og planløs...?» Forsvarsmuseets småskrift nr. 35 2003 ISBN 82-91218-37-4