Slaget ved Guilford Court House

Slaget ved Guilford Court House var et slag som ble utkjempet 15. mars 1781 i dagens Greensboro i Nord-Carolina under den amerikanske uavhengighetskrigen. Slaget involverte 1900 briter under general Charles Cornwallis som kjempet mot 4400 amerikanere under general Nathanael Greene.

Slaget ved Guilford Court House
Konflikt: den amerikanske uavhengighetskrigen
Dato15. mars 1781
StedDagens Greensboro i Nord-Carolina
36°7'55"N 79°50'38"V
ResultatBritisk pyrrhosseier
Stridende parter
USAs flagg USAStorbritannias flagg Storbritannia
Kommandanter og ledere
USAs flagg Nathanael GreeneStorbritannias flagg Charles Cornwallis
Styrker
44001900
Tap
79 døde
185 sårede
1046 savnede
93 døde
413 sårede
26 savnede
Den amerikanske uavhengighetskrigen
BostonCanadaNew York og New JerseySaratogaPhiladelphiaVestfrontenSullivan-ekspedisjonenSørfrontenMarine
Sørfronten
WilliamsburgGreat BridgeMoore's Creek BridgeRisbåteneAlligator Bridge - BeaufortKettle CreekBriar CreekStono FerrySavannahCharlestonWaxhaw - CamdenKings MountainCowpensGuilford Court HouseHobkirk's HillEutaw SpringsYorktown

Til tross for de relativt små styrkene som var involvert er slaget regnet som et av de mest avgjørende i den amerikanske uavhengighetskrigen. Før slaget så det ut til at britene hadde lyktes i å gjenerobre Georgia og Sør-Carolina med hjelp fra sterke lojalistiske fraksjoner og at North Carolina var innenfor deres rekkevidde. Etter slaget beveget Greene seg inn i South Carolina, mens Cornwallis valgte å invadere Virginia. Disse beslutningene gjorde at Greene kunne frarive britene kontrollen over sørkoloniene, mens de førte Cornwallis til Yorktown og overgivelse.

Bakgrunn rediger

Etter slaget ved Cowpens var Cornwallis fast bestemt på å ødelegge Greenes armé. Men tapet av det lette infanteriet ved Cowpens gjorde at han brente sine forsyninger slik at han lett kunne sette i gang forfølgelse. Han jaget Greene i kappløpet til Dan, men Greene unnslapp over den strie Dan River og inn i sikkerhet i Virginia. Cornwallis etablerte leir ved Hillsborough og forsøkte å sanke forsyninger og rekruttere lojalister fra North Carolina. Men arméens tilstand, og Pyles massakre, gjorde at lojalistene holdt seg unna. Imens bestemte Greene som hadde fått forsterkninger, seg for å krysse tilbake over Dan og utfordre Cornwallis. Den 15. mars møttes de to arméene ved Guilford Court House, North Carolina, som i dag ligger innenfor Greensboro, og et nesten uavgjort slag ble utkjempet.

Slaget rediger

 

Fiendtlighetene startet på morgenen den 15. mars med en trefning mellom fremrykkede vakter nær kvekernes New Garden Meeting House. Med ankomsten til britenes 23. infanteriregiment, beordret amerikanske Henry Lee en retrett til Greenes hovedstyrke.

Greene hadde forberedt sitt forsvar i tre linjer. Militsen fra North Carolina utgjorde den første linjen med skyttere fra baklandet på flankene for å skyte ned fremrykkende briter. I den andre linjen plasserte han militsen fra Virginia. Hans regulære soldater utgjorde den tredje linjen. Mens dette overfladisk lignet utplasseringen som ble brukt av Daniel Morgan ved Cowpens, var linjene flere hundre meter fra hverandre og kunne ikke støtte hverandre.

Etter en kanonade som varte i 20 minutter, begynte Cornwallis sitt angrep rundt 13.30. Den britiske hæren tvang seg frem gjennom de to første linjene, men med betydelige tap. Men det skogkledte terrenget, bredden på slagmarken og ujevne hindringer forhindret en koordinert fremrykning, og britiske styrker ankom gruppevis til den tredje linjen. I slagets klimaks braket britiske vakter og amerikanske kontinentale soldater sammen i kamper ansikt til ansikt. Lord Cornwallis beordret mot rådene fra sine artillerioffiserer at det skulle skytes med antipersonellammunisjon nedover slagmarken. Mens mange briter ble drept, brøt amerikanerne opp og trakk seg tilbake fra slagmarken.

Under slaget ble hesten som Cornwallis satt på skutt under ham. Oberst Benjamin Williams fikk senere medalje for sitt mot ved Guilford Court House.

Etterspill rediger

Britene erobret slagmarken slik de var vant med når de var tallmessig overlegne, men ble svekket av et tap på nesten 600 menn. Den britiske Whig–lederen og krigskritikeren Charles James Fox brukte Plutarks berømte ord siden han så på dette som en klassisk pyrrhosseier: «En slik seier til vil ødelegge den britiske hær!»

Greene var forsiktig i å unngå nok et Camden og trakk seg tilbake med sine styrker intakt. Med sin lille hær på mindre enn 2000 menn, nektet Cornwallis å forfølge Greene inn i baklandet og trakk seg tilbake til Hillsborough, hevet den kongelige skatten og tilbød beskyttelse for innbyggerne. For øyeblikket så han ut til å være herre over Georgia og Carolina–statene. Noen uker senere derimot, forlot han hjertet av staten og marsjerte til kysten ved Wilmington, North Carolina, for å rekruttere og forsterke sin kommando.

Ved Wilmington stod den britiske generalen overfor et alvorlig problem som uventet førte til krigens slutt syv måneder senere. I stedet for å bli i Carolina, bestemte han seg for å marsjere inn i Virginia. Han rettferdiggjorde handlingen ved at før Virginia var kuet, kunne han ikke holde de sørlige statene han hadde erobret i fast grep. Denne avgjørelsen ble senere kraftig kritisert av general Henry Clinton som umilitær og et brudd med hans ordrer.

Faren lå i den plutselig endrede situasjonen i den retningen, siden general Greene i stedet for å følge etter Cornwallis til kysten, modig rykket fremover mot Camden og Charleston med mål om å trekke sin motstander etter seg til stedet de hadde vært et år tidligere. I tillegg drev han Francis Rawdon-Hastings som Cornwallis hadde etterlatt, bakover. Greenes hovedmål var å ta tilbake de sørlige statene, og han lyktes på slutten av året, men ikke uten harde kamper og gjentatte tilbakeslag. «Vi kjemper, blir slått og kjemper igjen,» var hans ord. 25. april 1781 ble han overrasket i sin leir ved Hobkirk's Hill, nær Camden, av lord Rawdon, og ble beseiret. Begge sider led omtrent like store tap.

Eksterne lenker rediger