Slaget ved Gataskogen
Slaget ved Gataskogen den 3. mars 1365 hendte mellom den norsk-vestgotiske hær og den svensk-tyske hær om herredømmet over det svenske kongeriket, som hadde blitt kastet ut i opprør av det svenske rådsaristokratiet som hadde forbrutt seg mot kongestyret for deres egne fortjeneste og ambisjoner.
| Slaget ved Gataskogen | |||||||
|---|---|---|---|---|---|---|---|
| Konflikt: Krigen mot Magnus Eriksson | |||||||
| |||||||
| Stridende parter | |||||||
| Norge og Sverige | Albrekt av Mecklenburg med felles tysk støtte og mesteparten av det svenske rådsaristokratiet | ||||||
| Kommandanter og ledere | |||||||
| Kongene Håkon VI Magnusson av Norge og Magnus Eriksson av Sverige | Tronpretendent Albrekt av Mecklenburg | ||||||
Forspillet rediger
En sammensvergelse begynte mellom stormennene i det svenske rådsaristokratiet i år 1363 mot den gjenværende kongen Magnus Eriksson. Han hadde gjenvunnet kontrollen etter hans sønn Erik Magnussons beleilige død i 1359, og hans andre sønn Håkon VI Magnusson, som etter et midlertidig brudd i 1361 hadde sluttet seg til faren på nytt.
De fant og hentet en tronpretendent, Albrekt av Mecklenburg til Sverige ved november 1363, med en stor flåte som landsatte en sterk hær på Kalmar og senere på Stockholm. En hard og blodig borgerkrig brøt ut mellom det svenske landet og de tyskdominerte byene. Västergötland, Dalsland og Värmland var tilbake under kongene ved våpenstillstanden fra juli 1364.
En stor hær av nordmenn og västgötere ble samlet av kongene ved begynnelsen av det nye året 1365 i Västergötland. Etter hæren hadde marsjert fram til Arboga i Västmanland, utsendte kongene en proklamasjon mot tronpretendenten ved 27. februar, med en oppmuntring til folket om å gjøre opprør mot de utenlandske herrene som hadde blitt invitert av de svenske stormennene i opposisjonen. Over Östensbro toget den norsk-vestgotiske hæren inn på Uppland fra Västerås mot opprørernes viktigste base i Sverige, det tyskdominerte Stockholm som hadde blitt underlagt tysk ledelse i strid med de svenske beboerne.
Slaget rediger
De historiske opplysningene omkring kampene under Slaget ved Gataskogen den 3. mars 1365, er dessverre ikke bevart for ettertiden i et enhetlige stykke, med motsigende opplysninger og forskjellige versjoner av begivenhetene slik at bildet enten er blankt eller usikkert.
En tidlig historiker, Eric Olai (død 1486) hadde utarbeidet en krønike om kong Magnus Eriksson i senmiddelalderen der han berettet om de militære sammenstøtene mellom kongene og den tyske tronpretendenten. Hans versjon av kampene er gjengitt her:
«det hände sig så att de båda krigshärarna møttes vid Gaatha, som är en gles skog mellem Östensbro och en stor äng som utsträckt på längden sträcker sig mot väster från Tillinge kyrka»
«Ett dödsbringande nedslaktande försiggick. Strömmar av blod rinner. Svenskar anfaller svenskar. En broder skonar icke sin broder. En son nedgör och slaktar sin fader. Slutligen går segeren til Albert, och konung Magnus tilfångatags, medans hans son flyr. Han fördes fången til Stockholm och kvarhålles under sju år i ett hemskt fängelse. Detta hände i Herrens år 1365 på måndagen efter söndagen Invocavit. Man säger, att den skall ha varit Sankt Matthias – apostelns – dag. Men Håkan, konungens son, drog sig tillbacka medan striden rasade. Han tågede över bron Östensbro och rev den efter sig. På detta sätt undgick han fångenskap. Han skyndade så till Norge.»
Ifølge en bestemt versjon hadde den norske kongen blitt hardt såret, men førtes vekk i sikkerhet av sine menn. En annen versjon som formodentlig er mecklenburgske propagandaskifter, ga æren for seieren til en meget liten styrke av pansrede rytterne ledet av Herman von Ouwen, og denne hadde blitt tatt på alvor i troen på at en rytteravdeling var suverent overlegent i et middelalderlige slag.
Det er kjent at Albrekt av Mecklenburg hadde 1 600 soldater med seg til Stockholm i november 1363 og etter en forbundsavtale med de nordtyske fyrstene var 1 200 pansrede rytterne stilt til disposisjon for den tyske tronpretendenten. Medregnet de nevnte svenske opprørsstyrkene reist av stormennene i østlige Sverige, hadde den svenske-tyske hæren ved Gataskogen trolig vært på flere tusen. Antagelig minst 3 000 er et rimelig anslag.
Kongene hadde vært selvsikkert og hadde store mengder av soldatene tilbake i Västerås og andre steder. Det betyr at den norske-vestgotiske hæren kanskje var større enn Albrekts-hæren. Det er dessuten interessant at tyskerne ikke våget å følge etter Håkon VI som forskanset seg en stund i Västerås og senere Arboga.
Antallet døde og sårede vil aldri ble kjent, men mange hundre hadde stupt under de brutale kampene der de tyske styrkenes bedre utrustning muligens hadde vært avgjørende for utfallet av det blodige slaget.
Etterspillet rediger
Den svenske kongen hadde blitt tatt til fange etter et nærmest totalt nederlag uten sidestykke, for med det besluttet de gjenværende restene av det svenske rådsaristokratiet, som hadde holdt seg nøytralt eller avventende, å slutte seg til opprørspartiet.
Men ett uforutsett problem som resultat av Slaget ved Gataskogen avslørte seg fordi den nye kongen hadde fått 1 200 riddere og væpnere i egen tjeneste uten betaling på forskudd. For å betale disse som i virkeligheten sikret makten for opprørspartiet, måtte store områder pantsettes. I årene framover hadde over halvparten av Sverige blitt pantsatt til fremmede riddere som spredte lovløshet og undertrykkelse, «de svenske tilstandene» begynte for det svenske folket for minst et par tiår framover.
Krigen fortsatte med den norske kongens allierte; den danske kongen Valdemar Atterdag. Det var ikke før i 1371 en sterk norsk-vestgotisk hær stod utenfor Stockholm da den gamle kongen Magnus Eriksson ble løslatt mot en stor løsesum. Freden medførte en deling av Sverige med Västergötland, Dalsland og Värmland overført til kong Magnus Eriksson som forsørgingslen, men landsdelene ble overtatt av det norske kongeriket i samarbeid med vestsvenskene fram til 1389.
Kilder rediger
- Slaget vid Gata skog
- Ulf Sundberg Medeltidens Svenska Krig 2002 ISBN 91-89660-11-0