Slaget ved Carrhae eller Carrhæ[1] ble utkjempet i juni 53 f.Kr. mellom europeiske Romerriket og asiatiske Partia på en åpen slette i nærheten av byen Carrhæ (oldtidsbyen Harran i øvre Mesopotamia).[2] Den partiske spahbod (hærfører) Surena beseiret på avgjørende vis en tallmessige overlegen romersk invasjonshær på rundt 50 000 menn under ledelse av Marcus Licinius Crassus. Dette slaget er generelt vurdert som det tidligste og viktigste av de mange slag som ble utkjempet mellom romere og partiske styrker. Det var et av de mest knusende nederlag i romersk historie som kom til å prege romersk politikk i Asia i flere århundrer.

Crassus, et av medlemmene i det første triumvirat og en av de rikeste menn i Roma, hadde blitt fristet av militær heder og rikdom. Han besluttet å invadere Partia uten å ha fått offisiell samtykke fra det romerske senatet. Crassus avslo et tilbud fra den armenske kong Artavasdes II om å invadere Partia via Armenia, marsjerte han sin hær rett gjennom ørkenene i Mesopotamia.[2] Hans hær møtte Surenas styrker utenfor Carrhæ i nordlige Mesopotamia i hva som er dagens Tyrkia. Til tross for å være klart underlegne i antall, utmanøvrerte Surenas kavaleri fullstendig det tunge romerske infanteriet. De fleste romerske soldatene ble enten drept eller tatt til fange. Crassus selv ble drept da forhandlinger om våpenstillstand ble opphisset og voldelig. Hans død er blitt knyttet til slutten på det første triumvirat, skjønt romerske historikere har hevdet at friksjonen mellom Crassus og Pompeius hadde alltid vært en større årsak til spenninger enn friksjonen mellom Julius Cæsar og Pompeius, og argumenterer således imot Crassus som en fredsmekler.

Slaget ved Carrhae var en katastrofe uten sidestykke i den ellers storstilte romerske militærhistorie. Det var et brutalt slag, selv ved antikkens vurderinger, og huskes for stormannsgalskapen, forfengeligheten og den militære udugeligheten til den romerske kommandanten Marcus Licinius Crassus,[3] en mann som Shakespeare beskrev som arrogant, en som tenker for mye: «Slike menn er farlige».[2] I tillegg gikk de romerske militære fanene, aquila ørnsymbolet, tapt, og ble årsak til gjentatt forhandlinger siden mellom Romerriket og Partia.[4][5]

Referanser rediger

  1. ^ Skarstein, Karl Jakob (2009): Store slag, Oslo: Spartacus, s. 72
  2. ^ a b c Stilo, Aelius: Battle of Carrhae
  3. ^ Roman-Persian Wars: Battle of Carrhae, storynet.com
  4. ^ Collins, Robert: The Deadly Banners of Carrhae Arkivert 31. august 2015 hos Wayback Machine., Silkroad Foundation
  5. ^ Yates, James (1875): «Signa Militaria» i: Smith, William: A Dictionary of Greek and Roman Antiquities, London: John Murray.

Litteratur rediger

Primære kilder

Det er kun to antikke beskrivelser av slaget:

Sekundære kilder