Slaget ved Ayacucho

Slaget ved Ayacucho (spansk: La batalla de Ayacucho) var et avgjørende slag under den peruanske uavhengighetskrigen som en del av de hispanoamerikanske uavhengighetskrigene, og fant sted nær småbyen Quinua i Perús høyland, 37 km fra byen Ayacucho, (Ayacuchu eller Ayakuchu på quechua, nå også Wamanqua). Dette var slaget som ikke bare avgjorde Perus selvstendighet, men som i stor grad sikret selvstendighet for hele spansk Sør-Amerika, og var dermed det siste store slaget under de søramerikanske selvstendighetskrigene.

Batalla de Ayacucho
Konflikt: Den peruanske uavhengighetskrigen, de hispanoamerikanske uavhengighetskrigene
General Sucre under slaget ved Ayacucho. Kartet under viser Huamangaprovinsens beliggenhet i Perú.
Dato 9. desember 1824 Sted Qunia, Huamanga, Ayacucho, Peru Resultat Avgjørende seier til patriotene; overgivelse av rojalisthæren og visekonge la Serna og slutten på de store felttogene i Sør-Amerika.
Stridende parter
Partioter: Gran Colombia Peru	Rojalister: Spania Perú Río de la Plata Alliert quechua-adel og indiansk milits
Kommandanter og ledere
Antonio José de Sucre Agustín Gamarra William Miller José María Córdova José de La Mar Jacinto Lara	José de la Serna e Hinojosa Valentín Ferraz José de Canterac Jerónimo Valdés Juan Antonio Monet Alejandro González Villalobos José Carratalá
Styrker
Totalt 5780-8500 soldater: 4500 soldater fra Gran Colombia, 1200 soldater fra Republikken Perú, 80 soldater fra Río de la Plata Én eller to kanoner	Totalt 6906-9310 soldater: 500 spanske soldater 495 soldater fra Chiloé Resten var soldater fra Visekonge-dømmet Perú, Salta og Alto Perú eller indiansk milits. Fire kanoner.
Tap
370 døde og 609 såret	1800 døde, 700 såret og 3500 fanger

Bakgrunn

Visekonge José de la Serna

El Gran Mariscal de Ayacucho; General Antonio José de Sucre

Perú hadde kjempet for sin selvstendighet fra Spania helt siden 1811, men rojalistene sto sterkt i dette visekongedømmet. Det kan delvis forklares ved frykten for indianeropprør, som det store opprøret mellom 1780 og 83. Rojalistene i Perú hadde allerede slått ned et kreolopprør i 1812 og opprør støttet av argentinske uavhengighetskjempere i 1814 og 1816 i Cusco.

I 1820 seilte den argentinske libertadoren José de San Martín til Peru for å frigjøre landet etter å ha beseiret rojalistene i Chile i slaget ved Maipú i 1818, og han sikret slik også uavhengigheten til sitt hjemland Argentina. 28. juli 1821 erklærte San Martín Perús uavhengighet i Lima, men så sent som i 1824 hadde rojalistene kontroll over mesteparten av Sør-Peru og også Real Felipe-festningen i Callao, mens de ellers i stor grad var beseiret på resten av det amerikanske fastlandet.

Fram til 1822 hadde general Simón Bolívar hjulpet av blant annet Antonio José de Sucre sikret uavhengigheten i de nordlige delene av Sør-Amerika, dagens Colombia, Venezuela & Ecuador. 26. juli 1822 møtte han San Martín i Guayaquil i et svært omdiskutert møte, som endte med at Bolívar tok på seg oppgaven å fullføre frigjørelsen av Perú og overtok kommandoen over de chilenske, peruanske og argentinske selvstendighetsstyrkene, og i 1824 startet han et felttog for å endelig beseire rojalistene i landet. Før slaget ved Ayacucho hadde Bolívar beseiret de Canteracs rojalistkavaleri i slaget ved Junín i Perus høyland, noe som ble en viktig moralsk seier for uavhengighetsforkjemperne. 3. desember hadde også Sucre blitt beseiret av rojalistene i slaget ved Corpahuaico.

Slaget

Oversiktskart over slaget som viser patriotenes og rojalistenes stillinger og de viktigste angrepene.

Hærene

La Sernas rojalisthær besto for det meste av lokale rojalister og quechua-indianere. Bare i overkant av 500 var europeiske spanjoler. Valentín Ferraz kommanderte hærens kavaleri, mens José de Canterac var nestkommanderende og stabssjef. Videre var hæren delt inn i en fortroppsdivisjon under Jerónimo Valdés på 2006 mann, første divisjon under Juan Antonio Monet på 2000 mann, andre divisjon under Alejandro González på 1700 mann og reservedivisjonen under José Carratalá på 1200 mann. Rojalistene hadde dermed omtrent 6900 soldater i slaget, mens de skal ha hatt 9310 soldater da de krysset Apurímac.

Den andre siden utgjorde en forent selvstendighetshær, el Ejército Unido Libertador del Perú – Perús forente frigjøringshær. ledet av Antonio José de Sucre, Simón Bolívars general. Bolívar selv hadde dratt til Lima og hadde gitt kommandoen over hæren til Sucre i dette slaget. La Serna hevdet at Sucre staret Ayacucho-felttoget med 13.000 soldater, og skal videre ha hatt 8500 mann da de krysset Apurímac. Hæren bestod for det meste av stor-colombianske og peruanske soldater. Argentina bidro med ett rytterregiment fra Buenos Aires. Noen chilenske soldater skal ha kjempet blant det stor-colombianske kavaleriet, og noen britiske frivillige skal også ha tatt del i slaget, som patriotenes kavalerioffiser, senterdivisjonskommandanten, William (Guillermo) Miller, som før hadde kjempet for Argentinas og Chiles selvstendighet under José de San Martín. Britene hadde riktignok ingen betydelige styrker og tok liten del i slaget. Peruanske Agustín Gamarra tjente som Sucres stabssjef. Videre var hæren delt inn i første divisjon under colombianeren José María Córdoba på 2300 colombianske og venezuelanske soldater, andre divisjon med peruanske soldater under José de La Mar på 1580 mann og reserven under venezuelaneren Jacinto Lara på 1700 mann. Hæren som kjempet i slaget besto dermed av 5780 soldater.

Slagets gang

Avgjørende slag i Sør-Amerika under de hispanoamerikanske uavhengighetskrigene 1811-1824
Bolivia Guaqui Chile Chacabuco Maipú Agüi Colombia Boyacá Venezuela Carabobo Ecuador Pichincha Perú Junín Ayacucho

9. desember 1824 fant slaget ved Ayacucho, eller slaget ved La Quinua, sted ved Pampa de La Quinua, nær Ayacucho, mellom rojalisthæren ledet av den peruanske visekongen José de la Serna e Hinojosa og patriothæren ledet av Antonio José de Sucre. Før slaget begynte talte Sucre for sine soldater:

"¡Soldados!, de los esfuerzos de hoy depende la suerte de América del Sur; otro día de gloria va a coronar vuestra admirable constancia. ¡Soldados!: ¡Viva el Libertador! ¡Viva Bolívar, Salvador del Perú!."

("Soldater, Sør-Amerikas skjebne avhenger av dagens innsats; en annen ærerik dag vil krone deres utholdenhet. Soldater: Lenge leve Frigjøreren! Lenge leve Bolívar, Perús frelser!")

Rojalistene mistet 2000 til 2500 døde og sårede og over 3000 fanger, mens resten av hæren ble spredt. Patriotene mistet 979 mann; 370 døde og 609 sårede. Visekonge la Serna ble skadet og fanget under slaget, og rojalistenes stabssjef og nestkommanderende, José de Canterac undertegnet den endelige overgivelsen til rojalisthæren. La Serna ble kort tid senere frigitt, og seilte deretter til Europa.

Ayacuchos betydning

Kapitulasjonen ved Ayacucho, malt av Daniel Hernández

Slaget ved Ayacucho malt av Martín Tovar y Tovar

Dette slaget var det siste i en rekke slag vunnet av patriotene det året, eksempelvis Bolívars seier ved Junín, og sikret selvstendigheten til Peru og Bolivia (det tidligere Øver Perú, nå oppkalt etter el Libertador), som Sucre opprettet kort tid senere, oppkalt etter Bolívar. Slaget regnes ofte som slutten på de hispanoamerikanske uavhengighetskrigene, siden spanjolene nå i stor grad var drevet bort fra Sør-Amerika, selv om de også senere gjorde noen forsøk på å gjenerobre tapte kolonier, som slaget ved Callao i 1866. De spanske koloniene på det amerikanske fastlandet hadde nå fordelt seg på sju uavhengige stater. Først 14. august 1879 anerkjente Spania Perú som et uavhengig land.

Kommandanten for uavhengighetsforkjempernes hær, general Antonio José de Sucre ble utnevnt av Simón Bolívar til stormarskalk av Ayacucho, praktisk talt den høyest mulige utmerkelsen han kunne fått. Sucre var da 29 år gammel. Han ble ett år senere valgt til Bolivias president, men likte seg ikke i denne stillingen og trakk seg tilbake i 1828. I 1830 ble han myrdet i det sørlige Colombia på veg mot Quito.

Hvert år feirer den peruanske hæren seieren ved Ayacucho.

Navnet "Ayacucho"

Ayacuchos flagg

Fra 17. mai 1544 til 15. februar 1825 var byen Ayacucho kjent som La Muy Noble y Leal Ciudad de Huamanga ("den nobleste og mest lojale byen i (provinsen) Huamanga"). Tidligere, fra den moderne byens grunnleggelse 25. april 1549 het den San Juan de la Frontera de Huamanga. 15. februar 1825 beordret Bolívar at byens navn skulle skiftes til det originale navnet Ayacucho, som skal ha kommet av slaget. De nye bosetterne skal ha kalt stedet Ayakuchu, omtrent Dødens hjørne på quechua etter å ha sett alle de falne. La Paz i Bolivia skiftet også navn til La Paz de Ayacucho etter dette slaget. Ayacucho kan også bety Lilla sjel, som kan ha vært den opprinnelige betydningen.

Ayacucho-deklarasjonen

På Ayacuchos 150-årsjubileum, 9. desember 1974, undertegnet representanter fra åtte latinamerikanske nasjoner, Argentina, Bolivia, Chile, Colombia, Ecuador, Panamá, Peru og Venezuela, Ayacucho-deklarasjonen for å begrense utbredelsen av våpen.