Wikipedia

Slaget om Schloss Itter

Slaget om Schloss Itter fant sted 5. mai 1945 om Schloss Itter i det nordlige Tirol. Slaget var det eneste i andre verdenskrig hvor tyske militære enheter kjempet sammen med amerikanske styrker, samt fengslede franske VIP-er, mot andre tyske enheter, i dette tilfelle fra 17. SS-pansergrenaderdivision «Götz von Berlichingen», og blir kalt «det rareste slaget» i andre verdenskrig.[2][3]

Slaget om Schloss Itter
Konflikt: Andre verdenskrig

Schloss Itter i 1979
Dato5. mai 1945
StedSchloss Itter, Tirol, Østerrike
47°28'14"N 12°8'23"Ø
ResultatAlliert seier
Stridende parter
USAs flagg USATysklands flagg Tyskland
Kommandanter og ledere
USAs flagg Løytnant John C. Lee, jr.
USAs flagg Løytnant Harry Basse
Major Josef Gangl
SS-Hauptsturmführer Kurt-Siegfried Schrader[1]		 SS-Hauptsturmführer Sebastian Wimmer[1]
Enheter involvert
USAs flagg Styrker fra 12. Armored Division og 142. infanteriregiment
Mannskaper fra Wehrmacht Heer
Østerrikes flagg Østerriksk motstandsbevegelse
Frankrikes flagg Tidligere innsatte		 Mannskaper fra 17. SS-pansergrenaderdivision «Götz von Berlichingen»
Styrker
*14 amerikanere
*10 fra Wehrmacht Heer
*1 fra Waffen-SS
*Tidligere franske fanger
*1 stridsvogn
Forsterkninger:
*2 fra Wehrmacht Heer
1 fra østerriksk motstandsbevegelse		100-150 mann
Slaget om Schloss Itter ligger i Østerrike
Slaget om Schloss Itter
Schloss Itter
Slaget om Schloss Itter (Østerrike)

Bakgrunn

rediger

Schloss Itter er et lite slott fra 1200-tallet på en høyde over landsbyen Itter i det nordlige Tirol i Østerrike.[4] Etter Anschluss og inkorporeringen av Østerrike som en del av Tyskland, overtok den tyske regjeringen slottet sent i 1940, formelt sett som leie fra eieren Franz Grüner.[5]

7. februar 1943 ble slottet overtatt fra Grüner av SS-Obergruppenführer Oswald Pohl etter ordre fra Heinrich Himmler. Omformingen av slottet til et fengsel ble ferdigstilt 25. april 1943, og ble administrativt underlagt Dachau konsentrasjonsleir.[5]

Fengselet i Schloss Itter ble brukt som et interneringssted for høytrangerte franske krigsfanger, såkalte Ehrenhäftlinge[6][7] («æresfanger»), som tennisstjernen Jean Borotra,[8], de tidligere statsministerne Paul Reynaud[9] og Édouard Daladier,[10] den ytterliggående høyrelederen og leder av Croix de Feu og senere nasjonalistpartiet Parti social français, François de La Rocque,[11] fagforeningslederen Léon Jouhaux,[12] de militære sjefene Maxime Weygand[13] og Maurice Gamelin,[14] samt Charles de Gaulles eldre søster Marie-Agnès Cailliau,[15] I tillegg til de høytstående franske fangene, var det også en del fanger fra Øst-Europa, utlånt fra Dachau, for å gjøre vedlikeholdsarbeider og annet praktisk arbeid.[16]

Kampene

rediger

2. mai forlot det fengslede jugoslaviske medlem av motstandsbevegelsen, Zvonimir Čučković, [17] slottet for å prøve å finne hjelp hos de allierte. Fengselskommandanten, Sebastian Wimmer, flyktet 4. mai, etter at Eduard Weiter,[18] den siste kommandanten i Dachau, hadde flyktet til Østerrike, men døde der under ukjente omstendigheter. Slottets vaktstyrke fra SS-Totenkopfverbände forlot deretter slottet kort tid etter. De innsatte tok da kontroll over slottet, og bevæpnet seg med de gjenværende våpnene.[19]

Major Josef Gangl kommanderte en enhet med Wehrmacht-soldater og hadde samarbeidet med den østerrikske motstandsbevegelsen i krigens siste dager,[20] og han hadde til intensjon å hente ut og frigi de tidligere fangene i slottet, men han hadde en såpass liten styrke at han i stedet overga seg til den nærmeste amerikanske styrken i området.[21]

5. mai, fem dager etter Hitlers selvmord i førerbunkeren, og bare tre dager før Tysklands kapitulasjon, ble enheter fra 17. SS-pansergrenaderdivision «Götz von Berlichingen» sendt til slottet for å henrette de høytstående fangene.

Angrepet ble slått tilbake av de forsvarende amerikanske styrkene, under kommando av kaptein John C. «Jack» Lee, jr., de tidligere innsatte og de anti-nasjonalsosialistiske Wehrmacht-enhetene under ledelse av major Josef «Sepp» Gangl, som ble drept under kampene.[22]

De gjenværende delene av 17. SS-pansergrenaderdivision «Götz von Berlichingen» overga seg til den amerikanske 101. luftbårne divisjon i Rottach-Egern sør for Kufstein dagen etter.[23]

Betydning

rediger

Josef Gangl ble drept av en skarpskytter[24] og gravlagt i byen Wörgl i nærheten, hvor en gate er oppkalt etter ham.[25] Han er også æret som en østerriksk helt.[26]

Historikeren Stephen Harding hevdet at det var viktig for etterkrigstiden i Frankrike at drapene på de høytstående franske fangene ikke ble gjennomført, da disse personene var så viktige i politikkutformingen fremover mot årtusenskiftet[27]

Referanser

rediger
  1. ^ a b Nutter, Thomas (23. april 2013). «The Last Battle: When U.S. and German Soldiers Joined Forces in the Waning Hours of World War II in Europe». New York Journal of Books. Besøkt 12. mai 2015. 
  2. ^ Harding 2013, s. 2.
  3. ^ Roberts 2013.
  4. ^ Harding 2013, s. 5.
  5. ^ a b Harding 2013, s. 11–13.
  6. ^ Harding 2013, s. 21–22.
  7. ^ Piekałkiewicz, Janusz (1974). Secret Agents, Spies, and Saboteurs: Famous Undercover Missions of World War II. William Morrow. 
  8. ^ Harding 2013, s. 45–46.
  9. ^ Harding 2013, s. 43–44.
  10. ^ Harding 2013, s. 25–30.
  11. ^ Harding 2013, s. 57.
  12. ^ Harding 2013, s. 36–37.
  13. ^ Harding 2013, s. 53–55.
  14. ^ Harding 2013, s. 27–28.
  15. ^ Harding 2013, s. 59–62.
  16. ^ Harding 2013, s. 72 og 181.
  17. ^ Harding 2013, s. 23–24.
  18. ^ Harding 2013, s. 96.
  19. ^ Harding 2013, s. 107.
  20. ^ Harding 2013, s. 95–97.
  21. ^ Harding 2013, s. 109–112.
  22. ^ World War II's Strangest Battle When Americans and Germans Fought Together
  23. ^ Stoves, Rolf: Die gepanzerten und motorisierten deutschen Grossverbände 1935–45, side 234, Wölfersheim-Berstadt: Podzun-Pallas, 1994
  24. ^ Harding 2013, s. 150.
  25. ^ Sepp Gangl-Straße
  26. ^ Harding 2013, s. 169.
  27. ^ The Austrian castle where Nazis lost to German-US force BBC News 7. mai 2015, besøkt 12. mai 2015

Litteratur

rediger

Eksterne lenker

rediger
Hentet fra «https://no.wikipedia.org/w/index.php?title=Slaget_om_Schloss_Itter&oldid=20781683»