Slaget i Eckernförde Fjord
Slaget i Eckernförde Fjord (dansk: Egernførde Fjord) den 5. april 1849 under den første slesvigske krigen var et alvorlig nederlag for den danske krigsflåten. De mistet deres viktigste flåtefartøy under en avledningsmanøver i flanken av det tyske forsvaret i Slesvig. Resultatet var tap av to store krigsskip og over 1100 mann i et meningsløst slag.
| Slaget i Eckernförde Fjord / Egernførde Fjord | |||||||
|---|---|---|---|---|---|---|---|
| Konflikt: Første slesvigske krig 1848-1851 | |||||||
 Scene av Slaget i Eckernförde Fjord. Bildet henger på Frederiksborgmuseet og er malt av Vilhelm Pedersen, som var sekondløytnant på fregatten «Gefion» | |||||||
| |||||||
| Stridende parter | |||||||
 Schleswig-Holstein |  Danmark | ||||||
| Kommandanter og ledere | |||||||
| Kaptein Jungmann | Kommandørkaptein Frederik A. Paludan | ||||||
| Styrker | |||||||
| To kystbatterier 2 84-punds kanoner 2 24-punds kanoner 6 18-punds kanoner 91 mann | 1 linjeskip «Christian VIII» 84 kanoner 1 fregatt «Gefion» 48 kanoner 2 dampfartøyer, «Hekla» og «Geiser» | ||||||
| Tap | |||||||
| 4 døde og 14 sårede | 1 linjeskip totalødelagt, 1 fregatt erobret. 231 døde 89 sårede 900 tatt til fange | ||||||
| Første slesvigske krig |
|---|
| Bov – Slesvig – Oversø – Nybøl – Dybbøl – Eckernförde Fjord – Dybbøl – Kolding – Gudsø – Århus – Dybbøl – Helgoland – Fredericia – Isted Hede – Jagel – Mysunde – Friedrichstadt – Lottorp |
Bakgrunnen rediger
Den danske eskadren under kommando av kommandørkaptein Frederik Paludan skulle seile inn i Eckernförde Fjord (Eckernförde Bucht) og foreta en landgangsoperasjon med et kompani soldater. De 250 infanteristene skulle settes i land for å gi inntrykk av en landsetting. Krigsministeriet i København ønsket en større landgangsoperasjon rettet mot Slesvig by, og hærens overkommando ville samle hovedstyrken fra Kolding i nord og fra Als i øst ved Flensborg for å tilintetgjøre den slesvig-holstenske hæren.[1]
Krigsminister C. F. Hansen hadde vært positiv til planen om å angripe Slesvig fra sjøsiden, og han aksepterte til å begynne med overkommandoens plan. Men general Hansen ble plutselig redd for at de prøyssiske troppene skulle angripe. Overkommandoen beordret derfor at planen skulle stoppes. Men krigsministeren nevnte ikke dette for kommandør H. G. Garde. Gardde mente operasjonen skulle gjennomføres, så lenge han ikke hadde fått noen kontraordre. Han mente flåten skulle foreta en «demonstrasjon» i Eckernförder Bucht, på den slesvigske kysten. Men egentlig var det ingen mening å gjennomføre angrepet, så lenge det ikke ble fulgt opp av en militær fremrykning med soldater fra land.[2]
Slesvig-holstenernes flanke mot øst lå sårbart for flåteangrep fra de danske krigsskipene. To nye kystbatterier var oppført på nord- og sørsiden av fjorden for å beskytte Eckernförde by. De var kontrollert av det 5. slesvig-holstenske festningsartilleri. Her hadde de to store 84-punds granatkanoner, to 24-punds og fire 18-punds kanoner. De to store seilfartøyenes rolle under flåteoperasjonen var å nøytralisere den slesvig-holstenske motstanden, for så å åpne veien for troppetransporten.
Linjeskipet «Christian VII» (84 kanoner) var under kommando av kommandørkaptein og eskadresjef Paludan. Fregatten «Gefion» (48 kanoner) ble styrt av kaptein J. A. Meyer. Sammen seilte de til farvannet utenfor fjorden den 4. april 1849.
Slaget rediger
Om morgenen 5. april holdt Paludan rådslagning med de andre skipssjefene på linjeskipet Christian VIII. Det blåste en avtagende østlige kuling, og denne vindretningen gjorde det mulig å seile inn fjorden, men umulig å snu der inne og trekke seg ut. De to dampfartøyene skulle hjelpe de to seilskipene å manøvrere inne i fjorden og eventuelt buksere dem ut i sikkerhet. Det var ikke uvanlig at mindre dampdrevne fartøyer skulle gi viktig assistanse under angrep på landfaste mål.
Klokken 07.30 seilte de to krigsskipene inn i fjorden og ankret opp med bredsiden mot begge kystbatteriene. Det nordlige batteriet med de to tunge granatkanonene og fire mindre kanoner ble raskt satt ut av spill. Men så ble vinden friskere og «Gefion» mistet sin posisjon og måtte bukseres tilbake på plass. Forsøket var mislykket, siden slepetrossen røk.[3]
«Geiser» kom til, men slesvig-holstenerne rettet ild mot det sårbare dampskipet. En granat traff «Geiser» i maskineriet, og dermed var den slått ut av kampen. Med nød og neppe kom den seg ut av fjorden, mens fregatten var latt i stikken. Linjeskipet «Christian VIII» kom også i vanskeligheter og sendte signal til sin assistent «Hekla» om å bli slept ut av fjorden. Igjen konsentrerte slesvig-holstenerne sin ild mot «Hekla», som fikk alvorlige skader. Den kraftige beskytningen var for mye for de sårbare dampskipene.
Med dette var krigsskipene dødsdømt. Paludan forsøkt seg på en krigslist ved å kjøpe seg tid, og han heiste det hvite parlamentærflagget. Klokken 12.00 sendte han en offiser i land med et brev til kommandanten for batteriene. I brevet stod det:
- "Undertegnede foreslår at holde inde med fjendtlighederne på den betingelse, at skibene passerer frit ud, uden at blive skudt på dem fra batterierne. Hvis dette forslag ikke antages, vil Eckerförde blive skudt i brand, og De må bære ansvaret for følgerne."
Pausen varte fram til klokken 16.30 og var viktig for begge parter. Danskene forsøkte å varpe sine skip ut, mens kanonene som var slått ut ble reparert og gjort klar for strid. Den tyske kommandanten beordret sine menn til å varme kanonkulene i en ovn. En slik støpejernskule ble kalt «glødekule» og var mye farligere enn en granat mot et treskip.
Danskene oppdaget til deres fortvilelse at de ikke klarte å forsere den kraftige vinden, for mennene på robåtene maktet ikke å flytte skipene ut fjorden. Dessuten ble de enda mer sårbare, for «Christian VIII» hadde svingt seg slik at det lå med akterenden mot land, og skipet kunne dermed ikke svare tilbake med kanonene som var på langsidene.
Den slesvig-holstenske beskytningen startet på nytt med full styrke. Klokken 17.30 måtte «Gefion» stryket flagget som tegn på at de overgav seg. På «Christian VIII» fortsatte Paludan kampen, men mannskapet ble trukket bort fra kanonene gang på gang for å slukke ilden som ble påtent av glødekulene. Det var ikke mulig å fortsette kampen i denne kritiske situasjonen. Paludan måtte etter et skipsråd med offiserene erkjenne at videre motstand var håpløs, det var ikke annet valg enn å overgi seg. Det utbrøt brann på linjeskipet, og de overgav seg klokken 18.00. De forsøkte å slukke brannen, og klokken 18.30 ble besetningen beordret i land.[4]
«Christian VIII»s undergang rediger
En tysk underoffiser kom om bord på linjeskipet der han forlangte at Paludan og alle menn som ikke var såret, skulle straks gå i land. De sårede kunne evakueres den påfølgende dagen. Kruttet som fremdeles var om bord på skipet, måtte ikke kastes over bord. Mot sterke protester måtte Paludan gå med på disse brutale kravene, og han måtte etterlate de sårede om bord på det brennende linjeskipet.
Etter Paludan var gått fra borde konsentrerte offiserene seg om å berge mannskapet. Fordi det var gitt ordre om å ikke kaste kruttet over bord, var kruttmagasinet ikke tømt og de sårede var ikke ført i land før det var for sent. På land hadde innbyggerne i Eckernförde kommet til for å betrakte det brennende skipet i mørket. Paludan var på denne tiden kommet på land, og han måtte formelt overgi seg til hertugen av Sacsen-Coburg-Gotha som nå var kommet til Eckernförde.
Omkring klokken 20 eksploderte «Christian VIII» etter at brannen hadde nådde kruttmagasinet. De sårede ble drept, sammen med det gjenværende mannskapet som fremdeles var ombord for å hjelpe dem. Flere av tilskuere på land ble drept av flygende deler fra skipet, og bare noen få som var på skipet overlevde. Mellom 130 og 200 omkom i eksplosjonen.
Kildene er uenige om hvor mange som omkom i slaget. Bjerg/Frantzen oppgir i sin bok Danmark i krig at 231 døde og 89 ble såret, og at 900 ble tatt til fange. De slesvig-holstenske tapene var små: 4 døde og 14 sårede.[5]
Syndebukkene rediger
Katastrofen i Eckernförde Fjord gjorde et sterkt og nedslående inntrykk i Danmark, den umiddelbare konsekvensen var at det danske felttoget ble stoppet av krigsministeren. Han benyttet anledningen til å fjerne sjefen for overkommandoen, general Krogh og hans stabssjef oberst Frederik Læssøe med påstander om at de hadde ansvaret for ulykken, selv om det var hans egne valg og mangel på kontraordre som hadde ledet til en unødvendig flåteoperasjon. Strategisk og sjømilitært sett var denne affæren uten betydning, bortsett fra at Danmark tapte to krigsskip og mange mistet livet.
Den danske offentligheten var lamslått og forlangte forklaring på hvordan det kunne gå så galt. En krigsrett ble etablert 5. september 1849, og 13. april 1850 kom domfellelsen mot de involverte offiserene. Fregattsjef J. A. Meyer ble frikjent, H. G. Garde ble dømt til to måneders arrest. Paludan fikk fire måneders arrest, men ble side redusert av kongen til tre måneders arrest. Under krigsretten var Garde og Paludan opptatt med å beskylde hverandre.[6]
Konklusjon rediger
Erfaringene med slaget i Eckernförde Fjord var at man ble oppmerksom på bombekanonenes virkning på treskip. Man mente det i fremtiden ville bli nødvendig å finne annet materiale enn tre til å bygge skip med. Den fatale brannen som ødela «Christian VIII» skyldes støpejernskuler som hadde blitt så oppvarmet i ovnen at disse antente enhver brennbart materiale, men denne teknikken hadde vært i bruk i lang tid.
De to danske krigsskipene avfyrte omtrent 6000 skudd mot de befestede kanonstillingene med meget dårlige resultater. Bare noen få kanoner var helt ødelagt. Danskene hadde liten erfaring med hvordan man skulle skyte på landfaste mål. De fyrte alltid an en full salve med alle kanoner i samme batteridekket på et lite og befestet mål. De tyske artilleristene hadde lært seg hvordan de kunne utnytte de fire minutter lange intervallene mellom hver salve. Deres ild var mer kontinuerlig uten pause.
Slaget hadde også vist at konseptet med bruk av de mindre dampfartøyene som bukser- og hjelpefartøyer for de store seilkrigsskipene var umulig å gjennomføre under fiendtlige beskytning. Seilkrigsskipene burde heller drives med eget maskineri for å kunne manøvrere seg ut av likende situasjoner som i Eckernförde Fjord. Derfor begynte de store marinene i Storbritannia og Frankrike å bygge ut flåten med nye seilkrigsskip som hadde dampmaskineri i seg. Et meget viktig skritt mot det moderne slagskipet var tatt i Eckernförde Fjord.
Beskrivelse rediger
En poetisk og livsnær skildring av kampene finnes i boka til Carsten Jensen: «Vi, de druknede»[7]
Referanser rediger
- ^ Hans Chr Bjerg/Ole L. Frantzen: Danmark i krig (Gyldendals Bogklubber, 2005), side 286-287
- ^ Hans Chr Bjerg/Ole L. Frantzen: Danmark i krig (Gyldendals Bogklubber, 2005), side 288
- ^ Hans Chr Bjerg/Ole L. Frantzen: Danmark i krig (Gyldendals Bogklubber, 2005), side 289
- ^ Hans Chr Bjerg/Ole L. Frantzen: Danmark i krig (Gyldendals Bogklubber, 2005), side 290
- ^ Hans Chr Bjerg/Ole L. Frantzen: Danmark i krig (Gyldendals Bogklubber, 2005), side 286
- ^ Hans Chr Bjerg/Ole L. Frantzen: Danmark i krig (Gyldendals Bogklubber, 2005), side 290-291
- ^ Carsen Jensen: Vi, de druknede (oversatt av Mie Hidle), Forlaget Press, ISBN 978-8-2754-7275-3 (2007), ISBN 978-8-2754-7391-0 (2010)
Litteratur rediger
- Johs Nielsen, Treårskrigen 1848-1851 1993 ISBN 87-89022-03-3
- Hans Christian Bjerg og Ole L. Frantzen, Danmark i krig 2005 ISBN 87-567-7269-6