Åpne hovedmenyen
Skinnebuss frå Hilding Carlsson Mekaniska Verkstad i Umeå i Sverige har vært et forbilde for mange skinnebusser som ble bygd ved andre verksteder for å benyttes på jernbaner flere steder i Norden. Bussen på fotografiet står på Sveriges järnvägsmuseum i Gävle.
En italiensk skinnebuss med førerplass bare i den ene enden, fotografert på banen Ferrovie Calabro Lucane (FCL) i 1984. Bussen ble snudd på endestasjonene.
En tysk skinnebuss med to sammenkoblede vogner og førerplass i begge endene.

Skinnebuss er et samlebegrep brukt om forskjellige typer passasjervogner med bensin- eller dieselmotor, og med hjul for kjøring på en jernbanestrekning. Begrepet skinnebuss er ikke entydig definert, men har vært brukt både om vogner som var laget for å kjøre alene, og for vogner som ble kjørt sammenkoblet parvis som et togsett. Ofte blir skinnebuss og motorvogn brukt synonymt.[1][2] Men motorvogner er gjerne større, og de blir oftere koblet sammen i eller brukt i lengre tog, og de er ofte elektriske. På jernbaner med liten lokaltrafikk er skinnebusser vanligvis bedre egnet og lønnsommere enn vanlige tog, men mange linjer med liten trafikk er nedlagt.

En av de tidligste eksemplene på bruk av begrepet er et kjøretøy fra New York Central Railroad fra 1908 eller tidligere som blir betegnet som «omnibus on rails» (= «buss på skinner»).[3]

Noen av de tidlige typene av skinnebusser lignet mest en vanlig landevegsbuss med førerplass bare i den ene enden, og måtte derfor vendes på ei vendeskive på endestasjonene. Men de fleste skinnebussene ble bygd med førerplass i hver ende, slik at dette ikke var nødvendig.

Norske skinnebusserRediger

Et par skinnebusser av eldre type som gikk på den rundt åtte kilometer lange Solbergfossbanen i Østfold har blitt tatt vare på av Norsk Jernbaneklubb.[4][5]

I 1936 ble den første svenske skinnebussen anskaffet av NSB fra Hilding Carlsson Mek. Verksted i Umeå. Den fikk betegnelsen «Cmb 16a» og var levert i februar 1937 til Trondheim, hvorfra den dro for egne maskin til Bergen. Tre andre skinnebusser ble bygd hos Skabo Jernbanevogn i 1938 - to til NSB, den siste til Solbergfossbanen.[6]

Solbergbanen hadde allerede i 1928 anskaffet seg en toakslet bensinmotorvogn fra Hässleholm, som kun veide 6,45 tonn med en motor på 66 hestekrefter. Med den nye skinnebussen fra Skabo fikk den eldre vognen kallenavnet «Gamla». Til å begynne med var kallenavnet på den nyere motorvognen «Nyvogna», men er bedre kjent som «Padda».[7] Skinnebussene for NSB hadde 24 sitteplasser, men vist seg å være for små på Numedalsbanen og rundt Bergen. Etter krigen ble motorvognene tatt i bruk som inspeksjonsvogner. På Solbergbanen hadde skinnebussene derimot lang karriere som passasjertransport fram til nedleggelsen i 1965.

En liten kuriositet på de norske privatbanene er «Kristine Valdresdatter» fra 1935,[1] som var bestilt som treakslet motorvogn på bare 9,7 tonn fra Strømmens Værksted for Valdresbanen. Den var inspirert av Oslo Sporveiers trikkene «Gullfiskene», blant annet ved å være bygget av aluminium, og kunne ha en toppfart på 100 km/t. Valdresbanen ble overtatt av NSB i 1937, dermed fikk vognen litrering «Cmb type 17». Den ble sendt ut til Numedalsbanen, deretter Stavanger og til slutt Grimstadbanen. Den ble utrangert i 1955.[8]

NSB skinnebusserRediger

Små toakslede motorvogner var introdusert for den norske offentligheten i mellomkrigstiden for smal- og normalspor, noen av disse hadde busskarosseri eller var oppbygd etter samme prinsippet som bussen. Den første forbrenningsmotorvognen er C-m type 1 som var bestilt fra AEG i Tyskland i 1924. Cmb type 1 (smalspor) i 1927 og Cmb type 13 (normalspor) var begge bygd som jernbanevogner som minnet om datidens busser, og var en suksess - 19 smalspormotorvogner og 11 normalspormotorvogner var bygget fram til 1930.[9]

C-m type 2 som var levert i 1925, var oppbygd som en faktisk landeveibuss, som var i bruk i Trondheim og Drammen fram til den ble utrangert på 30-tallet. C-m type 3 var av den samme type som en opprinnelig Opel lastebil fra 1924. Den var ombygd med jernbanehjul og et busskarosseri, som vist seg lite driftssikker på Vestmarka-linjen fram til 1932. C-m type 4 var også en opprinnelig lastebil, denne gangen av merket FWD. Mye tyder på at FWD var opprinnelig en buss som var levert til Lågendalsruten med karosseri fra Strømmens Værkstad i 1925, som del av en leveranse på to busser og to kombinerte busser. Den ene ble ombygget i 1927 eller 1928, men var utrangert bare få år senere i 1931.[10]

NSB gikk bort fra «busskonseptet» med større motorvogner som hadde sin design i de typiske motorvognene for normal jernbanevirksomhet i 1932 med Cmb type 14, dermed skapt fram lette motorvogner som også kan betegnes som skinnebusser. Cmb type 14 og type 15 var de siste toakslede motorvognene i NSBs tjeneste, ettersom man gikk over til boggimotorvogner med Cmb type 3.

I 1941 ble de første lette motorvognene av type BM 87 levert fra Strømmens Værksted. Til sammen var det anskaffet 25 skinnebusser i 1941 til 1952, som fungerte godt under trafikk med en toppfart på 75 km/t og som et meget godt alternativ i trafikksvake tog. BM 87 tok for seg det som var smått for den større BM 86/91 motorvognen.[11] På smalt spor hadde NSB to lette motorvogner bygget allerede i 1932 for trafikken mellom Stavanger og Flekkefjord, Bmbo type 1 eller Cmbo type 1 med en tjenestevekt på bare 18,7 tonn - kun tre tonn mer enn BM 87 motorvognen.

Utrangeringen av BM 87 startet som et resultat av elektrifiseringen, disse ble tatt ut av trafikk og opphugd. Først ut var A-typen (med Deutz-motor), deretter B-typen (med Scania-Vabis motor). Den siste skinnebussen kjørte på Flekkfjordbanen 31. desember 1980. To motorvogner, 87.01 og 87.03 er bevart av Norsk Jernbaneklubb.[12] De to smalspormotorvognene av type Bmbo type 1 var overført til Vestfoldbanen siden 1944, deretter Setesdalsbanen siden 1949. Ved nedleggelsen av banen i 1962 ble disse utrangert, den ene er bevart.[13]

Flekkfjordbanen var allikevel ikke ferdig med skinnebussene etter BM 87 motorvognene var tatt av trafikken, man hadde et brukbart trafikkgrunnlag og høy kostnadsdekning som mente en fortsettelse av virksomheten. Det var ikke mulig å sette inn større motorvogner som BM 86 på grunn av smalsporprofilen på banelegemet som bare fikk normalspor på skinnene fremfor ombygging. Brukte svenske skinnebusser av type Y7 ble leid inn i 1981. Kort etterpå ble de to innleide motorvognene kjøpt av NSB, som også kjøpt to andre i 1986. Disse fikk betegnelsen BM 89 i norsk tjeneste. Tre skinnebusser var brukt i drift mens det fjerde var avdelt som delevogn.[14]

Stortinget besluttet i 1988 om å ligge ned Flekkfjordbanen tross sterke protester, og vedtaket ble gjennomført den 31. desember 1990 da det siste toget kjørt på banen. 89.04 fortsatt som arbeidsvogn i Narvik, mens tre andre var hensatt i Stavanger. 89.05 ble overtatt av NJK-Rogaland, mens 89.01 og 89.02 var overtatt av en privatgruppe med tilknytning til Krøderbanen i 1990-årene.[15]

De bevarte motorvogneneRediger

Flere motorvogner er bevart for ettertiden. Disse enten ble hensatt, lagret eller satt under oppussing for drift som på Krøderbanen.[16]

Allerede i 1963 ble Setesdalsbanens Hobbyklubb stiftet, og knapt ett år senere startet disse Norges første museumsjernbane på den 4,5 km lange strekningen fra Beihølen til Grovane. Da nedleggelsen av Sulitjelmabanen i Nordland hendt i 1972, var en smalspormotorvogn ledig, den såkalte «Sulitelma». Den var bygget som en smalsporet variant av BM 91 i 1956, og er den siste smalsporede motorvognen som ble bygget i Norge.[17] Den ble overtatt av Setesdalsbanen som satt den under en hovedrevisjon for de neste år.

Fra 1977 er motorvognen satt i drift på museumsjernbanen. Men overtagelsen av materiell fra Sulitjelmabanen fulgt til opphugning av det ene av to motorvogner av type Cmbo Type 1, slik at bare den siste var tilbake; vogn nr. 2672. Den har stått hensatt siden midten av 1970-tallet.[18]

De svenske BM 89 motorvognene var innom NJK fram til disse ble solgt til en jernbaneforening i Sverige. Vognen BM 89.04 i Narvik ble opphugget i 2006.[19]

GalleriRediger

Se ogsåRediger

ReferanserRediger

  1. ^ a b Bjerke, Thor; Holom, Finn; Haugen, Tore; Tovås, Ove; Norsk jernbaneklubb; Norsk jernbanemuseum (2013). Banedata 2013: data om infrastrukturen til jernbanene i Norge. Hamar: Norsk jernbanemuseum. s. 193. ISBN 9788290286359.  [Dokumenterer eksistensen til motorvognen «Kristine Valdresdatter». Her avbildet på Dokka stasjon på Valdresbanen. Denne motorvognen blir i eldre publikasjoner omtalt som skinnebuss.]
  2. ^ Vei og vogn. Oslo: Aschehoug. 1937. s. 38.  [Bilde brukt som eksempel på bruk av begrepet «skinnebuss». Merk at bildet er vist i egen bildeliste.]
  3. ^ «Gasolene [i.e. gasoline] omnibus on rails, N.Y. Central R.R.». US Library of Congress. Besøkt 5. april 2014. 
  4. ^ NJKs side om «Gamla» fra Solbergfossbanen
  5. ^ NJKs side om «Padda» fra Solbergfossbanen
  6. ^ Hilding, s. 173
  7. ^ Glemte spor, s. 38
  8. ^ Glemte spor, s. 40-41
  9. ^ Glemte spor, s. 34, s. 39
  10. ^ Glemte spor, s. 37-38
  11. ^ Glemte spor, s. 43
  12. ^ Glemte spor, s. 44
  13. ^ Glemte spor, s. 35
  14. ^ Glemte spor, s. 45-46
  15. ^ Glemte spor s. 218, s. 46
  16. ^ NJKs side om rullende materiell på Krøderbanen
  17. ^ Glemte spor, s. 35, s. 291
  18. ^ Setesdalsbanen Motorvogner
  19. ^ BM 89 Norges Statsbaner/NSB

LitteraturRediger

  • Nils Carl ASpenberg; Glemte spor - boken om sidebanenes tragiske liv Baneforlaget 1994 ISBN 92-91448-00-0
  • Stefan Nilsson og Ulf Diehl; Hilding Carlsson och hans rälsbussar Svenska Järnvägsklubben, förlagsstallet HB 2010 ISBN 91-85195-06-5
  • John Poulsen; MotorMateriel 3: Skinnebusser Forlaget Banebøger 1989 ISBN 87 88632 23-7

Eksterne lenkerRediger