Skandinaviske elitekvinner i tidlig middelalder
Skandinaviske elitekvinner i tidlig middelalder fikk politisk innflytelse ved hjelp av: sin høyættede slekt, giftemål eller frilleforhold. Snorre Sturlason i Heimskringla[1] henviser til flere kvinneskjebner som viser mulighetene kvinner hadde i det mannsdominerte Skandinavia i tidlig middelalder. Politisk delaktige kvinner var de som hadde høyt ansette mannlige støttespillere. De aller mest selvstendige var enker. Kvinner balanserte offentlige relasjoner gjennom egne private forhold. Generelt taler ikke kvinner, de omtales.
Ytrende kvinner rediger
Karls kone[2] var en av få kvinner som Snorre siterer. Hennes mann var dansk bonde som fikk i takkegave av Svein Estridsson «stormanns» status og gård for hjelpen etter Nisså-slaget. Konen ble straffet av kongen for å ytre seg stygt om ham. Hun sa til Vandråd (danskekongens dekknavn) om den stakkarslig danske kongen som tapte slaget. Spenning mellom kongen og kvinnen gjorde at bonden måtte velge mellom sin gamle kone og nytt liv med høyere posisjon. Karl valgte å forlate konen. Ragnhild[3] som var datter til kong Magnus den gode forhandlet selv med Håkon Ivarsson om inngåelse av ekteskap. Hun nektet å forlove seg med en mann som «ikke var fyrstelig» selv om han var fysisk flink og attraktiv ifølge henne. Hun fikk lov av Harald Hardråde på egen hånd å forhandle og avgjøre sin sivilstatus.
Eggende kvinner rediger
Bergljot Håkonsdatter[4] var en politisk aktiv enke etter den avdøde lendmannen Einar Tambarskjelve fra Trøndelag. Hun egget trøndere til å hevne Harald Hardråde etter at hans menn drepte hennes mann og sønn. Trolig fordi hennes far var død på denne tiden, tok hun selv initiativ til å egge mannens sine venner til å forhandle med kongen. Bergljots sak ble tatt på alvor av både trønderne og kongen.
Tause, men sterke sagakvinner rediger
En av de få kvinnene som fikk god omtale fra Snorre Sturlason er dronning Ellisiv/Elisabeth av Kyiv[5]. Hun er den Harald Hardråde ønsket til sin kone og den siste han så før sitt fall i England. Hun deltok ikke direkte i kongens politikk, men hennes far Jaroslav I av Kyiv og bestefar Olav Svenske støttet kongen i starten av regjeringstiden. Ellers forble hun lojal til sin mann når mannen hennes kom i strid mot gamle alliansepartnere. Frillen til Harald Hardråde som hett Tora Torbergsdatter[6] har heller ikke utalt seg i sagaen, men hun nevnes ved flere anledninger. Først var hennes slekt støttespillere under Hardrådes etablering i Norge, så har hun født ham to konger: Olav Kyrre og Magnus Haraldsson.
Referanser rediger
Litteratur rediger
- Bandlien, Bjørn: Å finne den rette: Kjærlighet, individ og samfunn i norrøn middelalder, Oslo: Den Norske Historiske Forening, 2001 ISBN 978-82-91-22202-8
- Aasen, Elisabeth: Driftige damer, Lœrde og ledende kvinner gjennom tidene, Oslo: Pax Forlag, 2009, s. 40-47. ISBN 9788253030173
- Sigurdsson, Jon Vidar: Den vennlige vikingen: Vennskapets makt i Norge og på Island, Oslo: Pax Forlag A/S, 2010, s. 128-134. ISBN 9788253033594
- Sturlason, Snorre: Heimskringla: Norske Kongesagaer, Del 3. Oversatt av Kjell Arild Pollestad. Gyldendal, 2012 ISBN 978-82-05-42452-4
- Bagge, Sverre: Mennesket i middelalderens Norge: Tanker, tro og holdninger 1000-1300, Oslo: Aschehoug, 1998, s. 123-130, 205-214. ISBN 9788203232824