Skårdal
Skårdal var et lite landområde på Göta älvs østre bredd på høyde med Båhus festning og noen kilometer sydover, omkring 12 km², som var en norsk enklave fra senmiddelalderen, til avståelsen av Båhuslen etter freden i Roskilde i 1658.
Historie rediger
Området tilhørte Västergötland i Sverige, men ble i senmiddelalderen avstått til Båhuslen og Norge. De to landsbyene Skårdal og nordre Surte betalte skatt til Norge og var under norsk jurisdiksjon, men tilhørte kirkelig det svenske Nödinge sogn. Det ble sagt at "Med sjelen til Västergötland og med kroppen til Båhuslen". Til området hørte Jordfallet, gropa etter et stort skred som fra 11- til 1300-tallet hadde hindret det nedre løpet av Göta älv.[1]
Ettersom Norge ved Skårdalsenklaven hadde landområder på begge sider av Göta elv, så kunne det tas toll av forbipasserende på elven og landeveien langsetter elven. Dette var én medvirkende årsak til etableringen av byen Nye Lödöse lenger ned i elva.
Et festningsverk, Skårdals skanse, ble oppført på høydedragene over elven og var innblandet i stridigheter under Hannibalsfeiden i 1644-45. Skansen ble inntatt av svenskene høsten 1644, men ble gjenerobret av dansk-norske styrker ledet av Ove Gjedde den 27. januar 1645.
Skårdal ble sammen med hele Båhuslen (unntatt Enningdalen) avstått til Sverige ved freden i Roskilde i 1658.
Etter 1658 rediger
Etter Båhuslens innlemmelse i Sverige 1658 forble Skårdal og nordre Surte i Göteborgs och Bohus län. Den gamle riksgrensen ble beholdt som lensgrense helt til 1888, da endelig Skårdal ble overført til Älvsborgs län. Dette er således det eneste området som har tilhørt Norge som har tilhørt dette lenet. Siden 1998 inngår begge lenene i Västra Götalands län.
Referanser rediger
Litteratur rediger
- Johnsen, Arne Odd (1967). Krabbekrigen og gjenerobringen av Jämtland 1657-1658. Gyldendal. s. 79-80.