Skårdal var et lite landområde på Göta älvs østre bredd på høyde med Båhus festning og noen kilometer sydover, omkring 12 km², som var en norsk enklave fra slutten av 1200-tallet, evt. fra etableringen av Båhus festning i 1308, til avståelsen av Båhuslen etter freden i Roskilde i 1658.

Nödinge sogn inkludert Skårdal (i sydvest) ca 1715, som fremdeles ble regnet til Bohuslän.
Grenseområdet mellom Norge, Sverige og Danmark inntil 1658. Skårdal(s skate) ligger ved "10".

HistorieRediger

Området tilhørte Västergötland i Sverige, men ble avstått til Båhuslen og Norge enten på slutten av 1200-tallet eller omkring etableringen av Båhus festning i 1308. De to bygdene Skårdal og nordre Surte fikk skattskyld til Norge og var under norsk jurisdiksjon, men tilhørte kirkelig det svenske Nödinge sogn. Det ble sagt at "Med sjelen til Västergötland og med kroppen til Båhuslen".

Ettersom Norge ved Skårdalsenklaven hadde landområder på begge sider av Göta elv, så kunne det tas toll av forbipasserende på elven og landeveien langsetter elven. Dette var én medvirkende årsak til etableringen av Göteborg lenger ned i elva.

Et festningsverk, Skårdals skanse, ble oppført på høydedragene over elven og var innblandet i stridigheter under Hannibalsfeiden i 1644-45. Skansen ble inntatt av svenskene høsten 1644, men ble gjenerobret av dansk-norske styrker ledet av Ove Gjedde den 27. januar 1645.

Skårdal ble sammen med hele Båhuslen (unntatt Enningdalen) avstått til Sverige ved freden i Roskilde i 1658.

Etter 1658Rediger

Etter Båhuslens innlemmelse i Sverige 1658 forble Skårdal og nordre Surte i Göteborgs och Bohus län. Den gamle riksgrensen ble beholdt som lensgrense helt til 1888, da endelig Skårdal ble overført til Älvsborgs län. Dette er således det eneste området som har tilhørt Norge som har tilhørt dette lenet. Siden 1998 inngår begge lenene i Västra Götalands län.