Sintasjtakulturen

Sintasjtakulturen, også kalt for Sintasjta-Petrovka-kulturen eller Sintasjta-Arkaim-kulturen, er en arkeologisk bronsealderkultur på de nordlige delen av den eurasiske steppe ved grensene av Øst-Europa og Sentral-Asia, datert til perioden 2100–1800 f.Kr. Kulturen har navn etter det arkeologiske stedet Sintasjta i provinsen Tsjeljabinsk oblast i Russland. Den eldste kjente hestestridsvogn har blitt avdekket i gravsteder i sintasjtakulturen, og kulturen er betraktet som en sterk kandidat for opprinnelsen til denne teknologien, som siden ble spredt utover den gamle verden og spilte en viktig rolle i oldtidens krigføring. Sintasjtabosetninger er også bemerkelsesverdig for intensiteten i gruvedrift på kobber og bronsemetallurgi som ble utført, noe som er uvanlig for en steppekultur.

Området med stridsvogner med eikehjul er funnet innenfor sintasjtakulturen, den urindoiranske kulturen er indikert i purpur.

I henhold til undersøkelsen til Allentoft (2015), nedstammet sintasjtakulturen i det minste delvis fra stridsøkskulturen.

På grunn av vanskelighetene med å identifisere levninger fra steder tilknyttet sintasjtakulturen fra senere bosetninger, er kulturen kun nylig adskilt fra andronovokulturen. Den er nå anerkjent som en adskilt enhet som utgjør en del av andronovohorisonten.

I henhold til en genetisk undersøkelse utført av Allentoft et al (2015), er enkeltindivider i sintasjtakulturen og dens etterfølger i andronovokulturen beslektet i det minst delvis fra befolkningen i stridsøkskulturen. Denne konklusjonen er basert på genetisk likhet mellom enkeltindivider i sintasjtakulturen med enkeltindivider i stridsøkskulturen. Begge hadde relativ høyere andel slekt avledet fra de tidligere bøndene i Sentral-Europa, og begge adskilte seg markant i tilsvarende slekt fra befolkningen i jamnakulturen (i området mellom elvene Bug i Ukraina og Dnestr i Romania) og de fleste enkeltindivider i poltavkakulturen (i området rundt midtre Volga) som eksisterte før sintasjtakulturen i samme geografiske region.

Opprinnelse og spredning

Sintasjtakulturen oppsto fra samhandlingen mellom to forutgående kulturer, poltavkakulturen og andronovokulturen.

Dens nærmeste forgjenger i Ural-Tobol-steppene var poltavkakulturen, en sidegren av den kveggjetende jamnahorisonten som beveget seg østover og inn i regionen mellom 2800 og 2600 f.Kr. Flere sintasjtabyer ble bygget over eldre poltavkabosetninger eller nær poltavkagravsteder, og poltavkakulturens motiver ble videreført på sintasjtakulturens keramikk.

Sintasjtakulturens materielle kultur viser også innflytelse fra den sene andronovokulturen, avledet fra fatjanovokulturen, en samling av stridsøkskulturens bosetninger i skog- og steppesonen i sintasjtaregionen som også var hovedsakelig pastoralisk i sitt vesen. Allentoft et al. (2015) fant nær autosomt genetisk slektskap mellom folkene i stridsøkskulturen og sintasjtakulturen, noe som «antyder ens genetiske kilder til de to», og kan antyde at «sintasjtakulturen er avledet direkte fra utvandring østover fra stridsøkskulturens folk».

De første sintasjtabosetninger synes å ha kommet rundt 2100 f.Kr. under en periode med klimaendringer som førte til at den allerede golde stepperegionen i Kasakhstan ble enda kaldere og tørrere. Det myrlendte lavlandet rundt elven Ural og de øvre elvene Tobol, tidligere egnet som vinterkvarter, ble økende grad viktig for overlevelse. Under disse trykkene bosatte gjetere fra både poltavka- og andronovokulturene seg fast i elvedalens befestede områder, og unngikk mer lokaliseringer på høyder som var lettere å forsvare.

Konkurranse og krigføring

Abashevokulturen var allerede markert av innbyrdes krigføring mellom stammene, intensivert av økologisk stress og konkurranse om ressursene i sintasjtaperioden, de førte til bygging av befestninger i et nivå uten sidestykke og nyvinninger i militære tekniker, slikt som oppfinnelsen av stridsvogn trukket av et tospann med hester. Den økte konkurransen mellom stammene kan også forklare de overdrevne ofringene i gravene til sintasjtakulturen, som om rivaler søkte å overgå hverandre, en annen handling av prangende forbruk som er påfallende analog til den nordamerikanske potlatchtradisjonen (sosial status manifesteres gjennom gaveutveksling). Artefakter (kulturgjenstander) fra sintasjtakulturen som spydhoder, pilspisser, meisler og lange økser ble fraktet østover. Mange av gravene til sintasjtakulturen ble fylt med våpen, skjønt komposittbuen (buer sammensatt av ulike materialer som trevirke, horn og sener) assosiert med senere krigføring med stridsvogner var ikke tilstede. Kulturens arkeologiske steder har avdekket funn av horn og bein, tolket som tilbehør til buer (gripetak, pilrester, bueender, strengeløkker); det er ingen indikasjon at de bøyde delene av disse buene omfattet noe annet enn trevirke. Det er også funnet pilspisser, framstilt av stein eller bein framfor metall. Disse pilene er korte, 50–70 cm, og buene må derfor også ha vært tilsvarende korte.

Metallproduksjon

Sintasjtakulturens økonomi kom til å dreie rundt kobbermetallurgi. Kobbermalm fra nærliggende gruver, som Vorovskaya Yama, ble fraktet til bosetningene for å bli prosessert til kobber og arsenikkbronse. Denne prosessen skjedde i industriell skala: alle de utgravde bygningene på kulturens arkeologiske steder i Sintasjta, Arkaim, og Ust'e inneholdt levninger av smelteovner og slagg. Store deler av dette metallet var utsett for eksport til byer i det arkeologiske kompleks i Baktria og Margiana (BMAC) i Sentral-Asia. Handelen med metall mellom sintasjtakulturen og Baktria-Margiana knyttet stepperegionen til oldtidens urbane sivilisasjoner i den nære østen: rikene og bystatene i Iran og Mesopotamia var bortimot et endeløst marked for metaller. Disse handelsrutene ble senere hjulet hvor hester, stridsvogner, og til sist indoiransk-talende folk kom inn i den nære østen fra steppene.

Etnisitet og lingvistisk identitet

Det er antatt at folket i sintasjtakulturen snakket et urindoiransk språk, forløperen til den indoiranske språkfamilien. Denne identifikasjonen er basert hovedsakelig på likheter mellom seksjoner av Rigveda, en indisk religiøs tekst som omfatter oldtidens indoiranske hymner nedtegnet i vedisk sanskrit og med gravritualene til sintasjtakulturen som er avdekket ved arkeologi. Det er imidlertid lingvistiske indikasjoner i form av en liste mellom felles ordforråd mellom finsk-ugriske språk og indoiranske språk. Mens dens opprinnelse som et kreolspråk fra ulike stammer i Ural-regionen gjør det unøyaktig å tilskrive sintasjtakulturen utelukkende til indoiransk etnisitet, er det å tolke denne kulturen som en blanding av to kulturer med to adskilte språk en rimelig hypotese basert på tilgjengelige bevis.

Genetikk

I henhold til Allentoft et al. (2015), er enkeltindivider fra sintasjtakulturen og dens etterløper andronovokulturen i slekt i det minste delvis fra befolkningen i stridsøkskulturen. Denne konklusjonen er basert på genetisk likhet mellom enkeltindivider i sintasjtakulturen med enkeltindivider i stridsøkskulturen, begge som hadde relativ høyere andel slekt fra de tidlige bøndene i Sentral-Europa, og begge adskilte seg markant fra befolkningen i jamnakulturen og de fleste enkeltindivider i poltavkakulturen som gikk forut sintasjtakulturen i den samme geografiske regionen. Allentoft et al. (2015) analyserte DNA fra oldtiden fra levninger fra fire steder tilhørende sintasjtakulturen. De fem prøvene som ble analysert inkluderte mitokondrielt DNA med haplogruppene U2e, J1, J2 og N1a. De to mannlige enkeltindividene tilhørte begge Y-kromosom haplogruppe R1a1.

Proporsjonene i den genetiske blandingen varierte i bronsealderkulturene; folkene i stridsøkskulturen i nordlige Europa hadde høyest andel prosentandel slektskap fra jamnakulturen.

Litteratur

• Allentoft; et al. (2015): «Population genomics of Bronze Age Eurasia» i: Nature, doi:10.1038/nature14507
• Anthony, David W. (2007): The Horse, the Wheel, and Language. Princeton, NJ: Princeton University Press. ISBN 978-0-691-05887-0.
• Anthony, David W. (2009): «The Sintashta Genesis: The Roles of Climate Change, Warfare, and Long-Distance Trade» i: Hanks, B.; Linduff, K.: Social Complexity in Prehistoric Eurasia: Monuments, Metals, and Mobility. Cambridge University Press. doi:10.1017/CBO9780511605376.005. ISBN 978-0-511-60537-6, s. 47–73
• Hanks, B.; Linduff, K. (2009): «Late Prehistoric Mining, Metallurgy, and Social Organization in North Central Eurasia» i: Hanks, B.; Linduff, K.: Social Complexity in Prehistoric Eurasia: Monuments, Metals, and Mobility. Cambridge University Press. pp. 47–73. doi:10.1017/CBO9780511605376.005. ISBN 978-0-511-60537-6.
• Koryakova, L. (1998a): «Sintashta-Arkaim Culture». The Center for the Study of the Eurasian Nomads (CSEN).
• Koryakova, L. (1998b): «An Overview of the Andronovo Culture: Late Bronze Age Indo-Iranians in Central Asia». The Center for the Study of the Eurasian Nomads (CSEN).
• Kuznetsov, P. F. (2006): «The emergence of Bronze Age chariots in eastern Europe» i: Antiquity. 80 (309), s. 638–645.
• Kuz'mina, E. E. (2007): The Origin of the Indo-Iranians. Leiden: Brill. ISBN 978-90-04-16054-5.

Eksterne lenker

• «Ancient Indo-Europeans», ved Stanislav A. Grigoriev, Academia.edu, ISBN 5-88521-151-5