Simplontunnelen

Simplontunnelen er en jernbanetunnel på Simplonlinjen mellom Brig i Sveits og Domodossola i Italia. Tunnelen er 19,8 kilometer lang og har to separate løp. Den var den første jernbanetunnelforbindelsen gjennom Alpene mellom Sveits og Italia.

Simplontunnelen
Simplon railway tunnel entrance switzerland.jpg
Tunnelens nord-portal

TypeJernbanetunnel
SystemElektrifisert, 15kV AC
Normalsporet adhesjonsbane
StedSveits og Italia
BaneSimplonbanen
StrekningBrig - Domodossola
EierSBB
Åpnet19. mai 1906
Lengde19 803 / 19 823 meter
Høydemeter705 moh.
Antall løp2

Simplontunnelen
46°16′15″N 8°05′44″Ø

Planer om andre tunnelerRediger

Kort etter at jernbanen hadde begynt sitt seierstog gjennom Sveits, ønsket flere regioner seg en nord–sør-forbindelse gjennom Alpene i retning Italia. Det østlige Sveits så for seg seg en jernbanelinje gjennom Splügenpasset eller Lukmanierpasset, det sentrale Sveits med Zürich favoriserte Gotthardpasset, og det vestlige Sveits ønsket seg Simplon.

Rundt 1870 fantes det allerede et prosjekt for en «Ligne d’Italie» med en tunnel fra Rhonedelen til Val d'Ossola.

BeskrivelseRediger

Arbeidet med den første tunnelen begynte i 1898, og denne ble åpnet 10. mai 1906. Det andre tunnelløpet ble påbegynt i 1912, som en utvidelse av den opprinnelige service-tunnelen. Dette arbeidet ble forsinket av første verdenskrig, men ble fullført i 1921.[1] Dette var verdens lengste jernbanetunnel fram til 1982.

På veien fra Domodossola nordover og før Simplontunnelene, bygde man den 2968 meter lange Varzo Spiral-tunnel, som ble den lengste spiraltunnelen i verden.

Midt i tunnelen, omtrent under riksgrensen mellom Sveits og Italia, er det krysningsspor mellom de to løpene. I tillegg er det åpninger mellom tunnelene omtrent for hver 200 meter.

Simplontunnelen var lenge den lavest-liggende forbindelsen gjennom Alpene, med høyeste punkt 705 meter over havet. Det hadde vært mulig å bygge en kortere tunnel høyere opp, men kostnadene ved å trekke togene opp stigningen ville snart utlignet de innsparte anleggskostnadene ved en kortere tunnel.[2]

I løpet av annen verdenskrig ble det på begge sider av landegrensen forberedt for en eventuell sprengning av tunnelrørene, dersom militære hensyn skulle tilsi det. På sveitsisk side ble det lagt sprenglegemer under sporene, og disse ble ikke fjernet før i 2001. I Italia planla det tyske Wehrmacht en sprengning i forbindelse med dens retrett i 1945, men planene ble forpurret av et samarbeid mellom italienske partisaner og to sveitsiske tjenestemenn og østerrikske desertører. De 64 tonn TNT som tyskerne hadde ført frem, ble brent ved siden av banelegemet.

I perioden 1995–2003 ble tunnelen utvidet ved at skinnegangen ble senket, slik at togene kunne frakte større trailere. Samtidig ble strømtilførselen byttet fra opphengt kjøreledning til fastmontert strømskinne i tunneltaket.

9. juli 2011 ble en strekning av tunnelen skadet etter at et nordgående godstog begynte å brenne. Det tok to uker å kjøle ned området, og reparasjoner ble fullført i november 2011.[3]

ElektrifiseringRediger

På grunn av tunnelens lengde var det planlagt at den skulle ha et omfattende ventilasjonssystem og -sjakter for å lufte ut røyken fra damplokomotivene. Før tunnelen var ferdig, ble det besluttet å basere togdriften på elektrisitet, siden den teknologiske utviklingen (under byggingen) hadde muliggjort elektriske lokomotiver med tilstrekkelig trekkraft. Den første driftsspenningen fra 1906 var 3000 Volt 3-faset vekselstrøm med frekvens 16 Hz. Systemet hadde to kontaktledninger, og lokomotivene hadde takmonterte strømavtagere med to bøyler side om side. I 1930 ble strømsystemet konvertert til 15kV énfaset vekselstrøm med frekvens 16 2/3 Hz slik Sveits' øvrige statlige jernbanenett hadde.

GalleriRediger

LitteraturRediger

  • Marcel Brillouin: Mémoire sur l'Ellipticité du Géoide dans le Tunnel du Simplon = Mémoires présentés par divers Savants à l'Académie des Sciences de l'Institut de France. Extrait du Tome XXXIII. No. 3. Paris 1908.
  • Michel Delaloye (Hrsg.): Simplon, histoire, géologie, minéralogie. Ed. Fondation Bernard et Suzanne Tissières, Martigny 2005, ISBN 2-9700343-2-8.
  • Enzyklopädie des Eisenbahnwesens. Bd. 9. Urban & Schwarzenberg, Berlin 1921. Reprint: Directmedia Publishing. Berlin 2007, S. 68–72. ISBN 3-89853-562-2.
  • Frank Garbely: Bau des Simplontunnels. Die Streiks! Gewerkschaft Unia, Sektion Oberwallis 2006.
  • Thomas Köppel, Stefan Haas (Hrsg.): Simplon – 100 Jahre Simplontunnel. AS-Verlag, Zürich 2006, ISBN 3-909111-26-2.
  • Wolfgang Mock: Simplon. Tisch 7 Verlagsgesellschaft, Köln 2005, ISBN 3-938476-09-5.
  • M. Rosenmund: Über die Anlage des Simplontunnels und dessen Absteckung. Fra: Jahresberichte der Geographisch-Ethnographischen Gesellschaft in Zürich, Band 5 (1904–1905), side 71. Nettversjon i E-Periodica (tjeneste fra Eidgenössische Technische Hochschule Zürich) Besøkt 26. juli 2022
  • Hansrudolf Schwabe, Alex Amstein: 3 × 50 Jahre. Schweizer Eisenbahnen in Vergangenheit, Gegenwart und Zukunft. Pharos-Verlag, Basel 1997, ISBN 3-7230-0235-8.
  • Georges Tscherrig: 100 Jahre Simplontunnel. 2. Auflage. Rotten, Visp 2006, ISBN 3-907624-68-8.

ReferanserRediger

  1. ^ «The Simplon tunnel». Railway wonders of the world (Part 45). 1935. 
  2. ^ «THE SIMPLON TUNNEL. THE LONGEST RAILWAY TUNNEL. THE WORK ALMOST COMPLETED». The Capricornian. 15. oktober 1904. 
  3. ^ Ian Allan (2011). «Simplon badly damaged by fire». Modern Railways (October): 82. 

Eksterne lenkerRediger