Wikipedia

Simon Konrad Landersdorfer

tysk prest

Simon Konrad Landersdorfer O.S.B., dåpsnavn: Josef; født 2. oktober 1880 i Neutenkam ved Geisenhausen ved Landshut i kongedømmet Bayern i keiserriket Tyskland; død 21. juli 1971 i Passau i Bayern i Vest-Tyskland) var benediktinerabbed og så den 81. biskopen av Passau, fra 1936 til 1968.

Simon Konrad Landersdorfer
Født2. okt. 1880[1][2]Rediger på Wikidata
Geisenhausen[3]
Død21. juli 1971[1][2]Rediger på Wikidata (90 år)
Passau[4]
BeskjeftigelseKatolsk prest (1903–), universitetslærer, katolsk biskop (1936–) Rediger på Wikidata
Embete
NasjonalitetTyskland
GravlagtSt. Stephan's Cathedral, Passau
UtmerkelserDen bayerske fortjenstorden
Stort fortjenstkors med stjerne og skulderbånd av Forbundsrepublikken Tysklands fortjenstorden
Æresdoktor ved Ludwig-Maximilians-Universität München
Våpenskjold
Simon Konrad Landersdorfers våpenskjold
Simon Konrad Landersdorfer på Commons
Bispedømmet Passau i Tyskland
Domkirken i Passau

Liv og virke rediger

Bakgrunn rediger

Josef Landersdorfer var det første av fire barn født til bonden Lorenz Landersdorfer og hans hustru Elisabeth. Fra 1891 gikk han på latinskolen til benediktinerklosteret i Scheyern og fortsatte senere til Dom-Gymnasium Freising. I 1899 ble han uteksaminert fra gymnasiet og gikk deretter inn i abbediet Scheyern. Han tok da ordensnavnet Simon.

Etter novisiatsåret og de religiøse løfter 28. oktober 1900 studerte han teologi fra 1900 til 1903 ved Collegium Willibaldinum i Eichstätt. Stimulert av fader Schmalzl utviklet han en interesse for orientalske språk der.

Prest rediger

Den 19. desember 1903 ble han ordinert til prest i privatkapellet til Münchens erkebiskop Franz Joseph von Stein. Han ble deretter midlertidig prefekt i Scheyern og deretter kooperator i Plankstetten.

Allerede vintersemesteret 1904/05 tok den nye presten opp filologiske studier ved Universitetet i München som forberedelse til høyere læreroppdrag. Etter statseksamen i 1906 praktiserte han ett år ved Maximiliansgymnasium i München. Med en avhandling om gamle babylonske privatbrev tok han doktorgraden i 1906/07.

I 1908 ble han lærer ved Benediktinergymnasiet tilknyttet Kloster Ettal, og i 1912 ble han instituttdirektør og subrektor. Elevene hans betraktet ham som streng, ubestikkelig og rettferdig.

På grunnlag av hans allerede tilgjengelige skrifter, spesielt en studie om Jobs bok utgitt i 1911, mottok han sin teologiske doktorgrad i 1917 ved Universitetet i Freiburg im Breisgau. Samme år vendte han tilbake til hjemmeklosteret i Scheyern som subprior. I 1920 ble Landersdorfer utnevnt til professor i gammeltestamentlig eksegese ved Sant'Anselmo i Roma. Abbed av Scheyern

Den 3. mars 1922 valgte klosteret abbediet Scheyern ham til etterfølger etter avdøde abbed Rupert Metzenleitner. Den 21. mars mottok han bendiksjonen fra kardinal Michael von Faulhaber.

Også som abbed fortsatte han sin vitenskapelige forskning. Da han ble utnevnt til biskop av Passau, hadde han publisert totalt 43 vitenskapelige artikler, inkludert 14 uavhengige publikasjoner. Han renoverte kirken, utvidet gymnasiet og tok seg særlig av liturgien. I 1928 ble han utnevnt av pave Pius XI. sammen med Trier-abbeden Laurentius Zeller til å visitere de østerrikske benediktinerklostrene.[5]

Biskop av Passau rediger

Under det nazistiske styre rediger

Den 11. september 1936 utnevnte pave Pius XI ham til biskop av bispedømmet Passau. Han ble bispeviet den 28. oktober 1936 i Passaus katedral av kardinal Faulhaber; medkonsekratorer var biskopene av Regensburg, Michael Buchberger, og av Augsburg, Josef Kumpfmüller. Av ærbødighet for Konrad av Parzham, som var blitt kanonisert i 1934, tok Landersdorfer hans navn som mellomnavn; Slike navnetilleggelser tilhører sjeldenhetene ved moderne biskopsutnevnelser.

Etter «Anschluss» av Sudetenland til Det tredje rike i 1938 overtok han administrasjonen av tre sudettyske dekanater som apostolisk administrator med virkning fra 15. oktober 1939 (Sudetendeutsches Administratur Passau, som eksisterte frem til 1946).

I 1939 måtte han godta nedleggelsen av det filosofisk-teologiske universitet og bispedømmets seminarer på grunn av krigen. I 1940 ble han betrodd av Den tyske bispekonferanse, sammen med biskop Albert Stohr av Mainz, å lede den nyopprettede liturgiske avdeling.

Biskop Landersdorfer rettet i 1941 et eget hyrdebrev mot Nazi-filmen Ich klage an; det var en film som ville skape støtte og sympati i befolkningen for de pasientdrap som naszoonalsosialistene hadde igangsatt. Under tittelen «Recht über das Leben» avdekket han filmens propagandistiske funksjon for fremme av mord av funksjonshemmede. Under henvisning til § 211 StGB fremholdt han at mord av syke ikke bare stred mot de kristne bud, men også krenket statens egen lovgivning:

«Dermed handler enhver som i ord eller bilde forkynner at man kan eller skal drepe uhelbredelig syke, ikke bare mot Kirken, men faktisk også mot Staten, fordi det uthuler en av de aller viktigste grunn- og sedelover for det menneskelige samliv».(Daher handelt jeder, der in Wort und Bild verkündet, dass man unheilbar Kranke töten dürfe oder töten soll, nicht etwa nur gegen die Kirche, sondern erst recht gegen den Staat, weil er eines der allerwichtigsten Grund- und Sittengesetze des menschlichen Zusammenlebens unterhöhlt).
– Landersdorfer, 1941

Dette hyrdebrevet ble lest opp i alle bispedømmets menigheter etter at propagandafilmen var blitt vist i dens nærområde. Den offentlige innvirkning av filmen ble så svekket at regjeringen fjernet makkverketn fra kinoene i Passau-regionen vinteren 1941.[6]

Etterkrigstiden rediger

I 1946 og 1960 innkalte han til bispedømmekonferanser der blant annet Katolsk aksjon ble diskutert. I 1954 opprettet han et nytt gutteseminar i Burghausen. I 1960 nedsatte han en økumenisk kommisjon, i 1961 opprettet han et pastoralkontor og i 1962 grunnla han bispedømmets retretthus «Mariahilf».

I 1961 fikk han på grunn av sin høye alder en koadjutorbiskop i Antonius Hofmann, med rett til etterfølgelse. Fra 1962 til 1965 deltok biskop Landersdorfer på Andre Vatikankonsil.

Sommeren 1968 publiserte han et kritisk hyrdebrev om Humanae Vitae, noe som vakte stor oppsikt. Den 27. oktober 1968 overlot han ledelsen av bispedømmet til sin koadjutor.

Året etter døde Simon Konrad Landersdorfer. Han ble gravlagt i bispekrypten i Passau-katedralen.

Episkopalgenealogi rediger

Hans episkopalgenealogi er:

Litteratur rediger

  • Richard Geier. “Seelsorge vom Altar aus”. Das pastoralliturgische Konzept von Bischof Simon Konrad Landersdorfer OSB. Winzer: Duschl. «zugleich Dissertation an der LMU München» 
  • (de) Georg Schwaiger: «Landersdorfer, Simon Konrad.» I Neue Deutsche Biographie (NDB). Bind 13, Duncker & Humblot, Berlin 1982, ISBN 3-428-00194-X, s. 498 f. (digitalisering).
  • August Leidl: Kleine Passauer Bistumsgeschichte, Passau 1989.
  • Simon Landsdorfer. In Lukas Wirth OSB (utg.): Kloster Scheyern: 900 Jahre Benediktiner am Stammsitz der Wittelsbacher, Pustet, Regensburg 2019, ISBN 978-3-7917-3037-0, S. 692–693

Referanser rediger

  1. ^ a b Gemeinsame Normdatei, besøkt 9. april 2014[Hentet fra Wikidata]
  2. ^ a b Munzinger Personen, oppført som Simon Landersdorfer, Munzinger IBA 00000000445, besøkt 9. oktober 2017[Hentet fra Wikidata]
  3. ^ Gemeinsame Normdatei, besøkt 10. desember 2014[Hentet fra Wikidata]
  4. ^ Gemeinsame Normdatei, besøkt 30. desember 2014[Hentet fra Wikidata]
  5. ^ Tassilo Dominic Lorenz, Die Apostolischen General-Visitationen in den österreichischen Stiften der Benediktiner und Augustiner-Chorherren im Pontifikat Papst Pius’ XI. (1922–1939). Jahrbuch des Stiftes Klosterneuburg 23 (2019) s. 295–462.
  6. ^ Katholischer Protest gegen „Euthanasie“ und Kinopropaganda für die Mordaktionen, av Christian Kuchler
  7. ^ lansk, lest 14. februar 2022
Hentet fra «https://no.wikipedia.org/w/index.php?title=Simon_Konrad_Landersdorfer&oldid=24218861»