Sigurd Mathiesen
Sigurd Mathiesen (født 13. juli 1871 i Larvik, død 20. mai 1958 i Langesund) var en norsk forfatter og dikter.
| Sigurd Mathiesen | |||
|---|---|---|---|
| Født | 13. juli 1871 Larvik | ||
| Død | 20. mai 1958 (86 år) Langesund | ||
| Beskjeftigelse | Skribent, lyriker | ||
| Ektefelle | Anna Munch (1910–) | ||
| Nasjonalitet | Norge | ||
Biografi rediger
Mathiesen var sønn av en vellykket forretningsmann i Larvik; men i 1884 ble hans barndomshjem i Kongegata lagt i ruiner under den store bybrannen. Allerede 15-16 år gammel begynte han å skrive. På slutten av 1880-årene var han gymnasiast i Skien. Studiene ble avbrutt etter ett år på grunn av farens konkurs i 1890. I protokollene fra gymnasiesamfunnets møter signerte Mathiesen seg som «L» for «lyrikeren». Klassekameraten Halvdan Koht omtaler i Minne frå unge år Mathiesens «skrekk-forteljingar, innsett med mystikk og overnaturlege ting», og Koht mener «det var noko vrangkjørt i han, noko av unatur, noko over-reflektert.» [1]
I 1890-årene levde Mathiesen som bohem og hadde dikterambisjoner i Kristiania, «dybt nede i alskens svineri,» skrev han senere om den tiden. Han ble kjent med Vilhelm Krag, Thomas Krag og Nils Collett Vogt som i 1893 hjalp ham å få tre dikt tatt inn i Samtiden. I 1895 brøt han over tvert med sine litterære sysler og tok arbeid på en annen kant av landet. Først i 1897 kom han tilbake til Kristiania og lot seg innskrive på Otto Andersens skole. I 1898 tok han examen artium som privatist på latinlinjen. Deretter fikk han en del noveller trykt i Dagbladet. Våren 1900 dro han til USA, der han bl.a. var gårdsarbeider på onkelens farm på prærien. Etterhvert reiste han til New York der han bodde hos en tante i Brooklyn.
Novellen "Flora" bygger på stemninger fra da han satt i tantens karnappvindu og så utover «Windsor Terrasses taarnede tage (...) voksede der selsomme erindringer frem (...) i ham fra et fjernt, uvirkeligt liv, jeg muligens har levet.» Filologen Peter Groth som han ble kjent med i New York, leste noen av novellene hans og rådet ham til å reise hjem. Groth skaffet ham jobb om bord på en dansk amerikabåt. Høsten 190 ankom Mathiesen Kristiania. I Hide Unas har han skildret sitt mislykkede foredrag i brødrene Hals' konsertlokale, som han hadde leid for å fortelle om amerikareisen sin. Mathiesen dro deretter på foredragsturné høsten 1902 og gjorde stor suksess. Samme våren hadde han oppholdt seg i Jylland mens han arbeidet med novellene sine. I København fikk han den ene, "Blodtirsdagen", antatt av Valdemar Vedel, redaktør i Tilskueren. Våren 1903 utkom debutboken hans. Vedel skrev i sin anmeldelse at «Fortællerfysiognomiet og Fortælletonen er nok noget Knut Hamsunsk, dog ofte næsten uhyggelig ægte.» [2] Hverken i Norge eller Danmark sparte kritikerne på sine lovord. 25 år senere skrev Ronald Fangen i Tidens Tegn at «det var en av de mest særpregede og lovende debuter som vårt land har kunnet opvise siden århundreskiftet. Denne lille novellesamling lignet ikke noe annet i vår litteratur.» I 1915 satte Gunnar Heiberg en slags unnskyldning på trykk på vegne av sine forfatterkolleger. Den het Til en ukjendt, og stod å lese i Tidens Tegn: «Det er os endnu mindre flatterende, at han naadde os med sin bævende intensitet, men blev fornegtet av os.(...)Allerede det maanegrønne, halvgiftige som staar av hans digtning kan bidra til at forlene vore fjæs med et muntert skjær av midlertidig opstandelse. Vi faar være gla om vi undgaar at se ut som Mathiesen selv havde digtet os.»[3]
Mathiesen var i flere år bosatt i Fredriksvern sammen med forfatteren Anna Munch. Etterhvert giftet de seg, men ble skilt etter en kort stund. I 1916 kjøpte han et hus i Langesund, kalt Nannasæter, og tok til seg pleiesønnen WilhelmGraff i 1918. I brev til Halvdan Koht tar Mathiesen opp muligheten for legal adopsjon av pleiesønnen og ivaretakelse av fremtidige inntekter fra forfatterskapet, «især hvis miraklet skulde ske efter min død=at mine bøker blir solgt i flere oplag. Saa galt har nemlig hændt før.» Mathiesen fortsatte å skrive helt frem til 1950. Han var syk og fattig, men pleiesønnen sørget for hans livsopphold. Mathiesen ligger begravet i Langesund, hvor det også befinner seg et lite Sigurd Mathiesen-museum. En byste av Sigurd Mathiesen, utført av Jens Munthe Svendsen, ble reist ved «Trappene» i Bøkeskogen i Larvik i 1971, på dagen hundre år etter hans fødsel.
Verker rediger
Sigurd Mathiesen utga totalt seksten bøker: Noveller, romaner, dikt og skuespill.
- Unge sjæle: Syv fortællinger (1903)
- Hide Unas (1903)
- Nag (1906)
- Augustnætter: En kvindes optegnelser (1906)
- Hjemlig jord: Fortællinger (1908)
- Satan som seirer: Drama i fem akter (1910)
- Under korsets tegn (1913)
- Det urolige hus (1914)
- Gjenom aarene: Vers (1917
- Francis Rose: Barndom og ungdom (1918)
- Den evige krig (1921)
- Lykkens vang: Fortællinger (1924)
- Johannes Veum (1927)
- Dengang: I den gamle kjøbmandsgaard (Første bind i en romantrilogi om Larvik i perioden 1848–1884. Skrevet under psevdonymet «Leo Lønn» 1933)
- I den gamle kjøbmandsgaard (Andre bind i en kulturhistorisk romantrilogi om Larvik i perioden 1848–1884. Skrevet under psevdonymet «Leo Lønn» (1934)
- En ny tid (Tredje bind i en kulturhistorisk romantrilogi om Larvik i perioden 1848–1884. 1950)
- Mitt liv (Selvbiografisk avisartikkel 1951)
I 1999 ble Unge sjeler og andre noveller gjenutgitt på Aschehoug forlag av Knut Brynhildsvoll. Den ble også oversatt til tysk og russisk.
I 2008 var det femti år siden Sigurd Mathisens død. Aschehoug forlag lanserte i den anledning Brynhildsvolls bok, en 300 siders store studie om Mathiesens debutverk Unge sjæle: Syv fortællinger, med tittelen Sigurd Mathiesen. Norges bortglemte laurbærblad. Samme år utgav Grappa i samarbeid med Køppen forlag en lydbok i sin serie "Mørkets mestere", der forfatteren Hans Herbjørnsrud leser to av Sigurd Mathiesens noveller, "Blodtirsdagen" og "Den sorte uke". Denne utgivelsen ble kåret til "Årets lydbok" av Fredrik Wandrup i Dagbladet 24.12.2008.[4]
Stil rediger
Knut Brynhildsvoll fremhever Sigurd Mathiesen som en av de aller første og mest særpregede modernistene i norsk litteratur. Hans stil var ekspresjonistisk og har mer til felles med Edvard Munch og den sene August Strindberg enn for eksempel Knut Hamsun. Brynhildsvoll har til og med lansert et nytt begrep på Mathiesens ekspresjonisme: implosjonsekspresjonisme. Her sikter han til en form for kunstnerisk uttrykk der det eksplosive momentet i kunsten ikke slår ut i landskapet, men innover i kunstnersinnet, hvor det resulterer i psykiske forstyrrelser, angstfornemmelser, fremmedfølelse og vanviddsvisjoner. Mathiesen var også én av de første som tok for seg både okkultisme og satanisme litterært her i landet. I perioder var han nok sterkt influert av ektefellen Anna Munch, som svermet for teosofien og det spiritistiske mediet Helena Blavatsky.
Ettermæle rediger
Mathiesen «er i utpreget grad dekadensens, tretthetens, oppløsningens og livsangstens dikter,» konkluderte Kristian Elster d.y. i sin Norsk Litteraturhistorie fra 1934.[5] Hans Henny Jahnn [6] integrerte sekvenser fra "Blodtirsdagen" i sin roman Perrudja fra 1927, et av hovedverkene i 1900-tallets tyske litteratur.[7]
Pris rediger
Referanser rediger
- ^ Knut Brynhildsvolls etterord i Sigurd Mathiesen: Unge sjeler og andre noveller (s. 279-80), Aschehoug, ISBN 82-03-17971-1
- ^ Sigurd Mathiesen: Unge sjeler og andre noveller (s. 280-3)
- ^ Sigurd Mathiesen: Unge sjeler og andre noveller (s. 276-7)
- ^ «Arkivert kopi». Arkivert fra originalen 17. september 2014. Besøkt 17. september 2014.
- ^ Sitert fra: http://morgenbladet.no/boker/2008/syke_unge_menn
- ^ http://www.denstoredanske.dk/Kunst_og_kultur/Litteratur/Tysk_litteratur/Mellemkrigslitteratur_1914-40/Hans_Henny_Jahnn
- ^ Sigurd Mathiesen: Unge sjeler og andre noveller (s. 286)