Sigurd Allern
| Sigurd Allern | |||
|---|---|---|---|
.jpg) Sigurd Allern Foto: Tord Litleskare / Nordiske Mediedager | |||
| Født | 5. september 1946 (73 år) Sandnessjøen[1] | ||
| Ektefelle | Hilde Haugsgjerd, Ester Pollack | ||
| Utdannet ved | Trondheim katedralskole[1], Universitetet i Oslo[1] | ||
| Beskjeftigelse | Politiker, professor, redaktør, journalist | ||
| Parti | Rød Valgallianse | ||
| Nasjonalitet | Norge | ||
Sigurd Allern (født 5. september 1946 i Sandnessjøen) er en norsk politiker, medieviter og den første professor i journalistikk ved Universitetet i Oslo.
BiografiRediger
Han var sentral ved stiftelsen av Arbeidernes Kommunistparti (marxist-leninistene), AKP(m-l) i begynnelsen av 1970-tallet. Allern var partiets leder fra 1973 til 1975. Han var da samtidig leder av Rød Valgallianse, som på den tiden fungerte som AKP(m-l)s valgfront. Han var ansvarlig redaktør i avisen Klassekampen i 1969–1970 og 1979–1995.
I 1972 ble Allern arrestert for å ha publisert et brev fra Utenriksdepartementet til den sørvietnamesiske legasjonen i Oslo. Allern ble beskyldt for å ha stjålet brevet og satt en dag i varetekt. Saken ble henlagt.[2]
På grunn av sin tilknytning til AKP(m-l), var Allerns kandidatur til professorstillingen svært omstridt. Norges største avis, VG, tok på lederplass avstand fra Allern som professor. Flere[hvem?] mente at det var en fornærmelse mot ytringsfriheten å ansette en mann som i flere tiår hadde kjempet for at landet skulle bli et kommunistisk diktatur.[trenger referanse] Steinar Hansson, tidligere sjefredaktør i Dagsavisen, mente at det var like latterlig at Allern ble professor i journalistikk, som at Mullah Omar skulle bli designer ved et motehus i Paris.[3]
Allern engasjerte seg kraftig under og etter den såkalte Valla-saken i 2007. Allern hevdet at dekningen i papiravisene, særlig VG og Dagens Næringsliv, var ensidig og dominert av Vallas kritikere. Han anklaget også avisene for å ha hatt politiske motiver i sin dekning. Dagsavisen og Klassekampen hadde etter Allerns mening vært mer balanserte.[4] VGs nyhetsredaktør Helje Solberg mente derimot at VGs kritiske journalistikk hadde avdekket en ukultur i LOs ledelse.[5]
I slutten av mars 2007 innrapporterte Allern og fire andre akademikere VG til PFU.[6] Allern fikk ikke medhold av PFU.
Fra 2008 har Allern vært gjesteprofessor ved Stockholms universitet.[7]
Tillitsverv og posisjonerRediger
- Leder Sosialistisk Ungdomsforbund 1967–1968
- Redaktør Klassekampen 1969–1972
- Leder i ML-gruppene (MLG) 1971–1973
- Leder i Arbeidernes Kommunistparti (m-l) 1973–1975
- Leder i Rød Valgallianse 1973–1975
- Sentralstyremedlem i Arbeidernes kommunistparti 1975–1992
- Redaktør Klassekampen 1979–1995
BibliografiRediger
- Flokkdyr på Løvebakken (2001)
- Nyhetsverdier (2001)
- Når kildene byr opp til dans (1997)
- Kildenes makt (1992, ny utgave i 1996)
- Møkkagraverne & den kritiske tradisjonen: essays (1988)
- Kaptein Nemos virkelige navn: artikler i utvalg 1949–86 (1986, av Jan Myrdal, redigert av Sigurd Allern og Per Petterson)
- Kinas utenrikspolitikk (1979, foredrag av Jahn Otto Johansen, Erik Solheim og Sigurd Allern)
- Redder lønnsstoppen arbeidsplassene? (1978, foredrag av Per Kleppe, Pål Kraby, Sigurd Allern og Kjell Gjerseth)
- Enhet norske arbeidere–fremmedarbeidere (1977)
- Hvor går SV? (1974, Sigurd Allern, Pål Steigan med flere)
- Søkelys på SIPO (1972)
- Anti-amerikanisme? (1967, av Finn Gustavsen i samarbeid med Fritz Nilsen, Sigurd Allern og Harald Berntsen)
ReferanserRediger
- ^ a b c https://www.hf.uio.no/imk/english/people/aca/sigurdal/
- ^ Ottosen, Rune: Fedrenes synder. Samtiden, nummer 2, 2002, s. 87
- ^ http://www.nb.no/nbvev/eksternvev/html/krig_mot_irak_-_1991.html
- ^ «Arkivert kopi». Arkivert fra originalen 21. mars 2007. Besøkt 31. mars 2007.
- ^ [1]
- ^ «Arkivert kopi». Arkivert fra originalen 27. september 2007. Besøkt 31. mars 2007.
- ^ Presentasjon på Universitetsforlagets nettsider
Eksterne lenkerRediger
- Publikasjoner av Sigurd Allern i forskningsdokumentasjonssystemet CRIStin
| Forgjenger: Peder Martin Lysestøl |
Leder i SUF |
Etterfølger: Sigmund Grønmo |