Selsnepeslekta

planteslekt

Selsnepeslekta (Cicuta) er en slekt, som bare har én art selsnepe i Norge. Men det er seks andre alment aksepterte arter i slekta, og fire diskutable arter.[2] Alle disse artene er selvsagt veldig giftige.

Selsnepeslekta
Selsnepe i Linnerudsjøen i Stange
Selsnepe i Linnerudsjøen i Stange
Vitenskapelig(e)
navn
:
Cicuta
L.[1], 1753
Norsk(e) navn: selsnepeslekta
Biologisk klassifikasjon:
Rike: Planteriket
Divisjon: Karplanter
Klasse: Blomsterplanter
Underklasse: Enfrøbladete planter
Orden: Skjermplanteordenen
Familie: Skjermplantefamilien
Underfamilie: Apioideae
Tribus: Oenantheae
Habitat:
Utbredelse:

Artsliste og utbredelseRediger

Allment aksepterte arterRediger

  • Cicuta brevifolia Nutt. er funnet en eneste gang i USA ifølge GBIF.[3]
  • Cicuta bulbifera L. er funnet i USA og Canada med hovedtyngde mot østlige deler. Det er vist også ett enkelt funn i Hviterussland også, noe det bør utvises sunn skepsis til.[4]
  • Cicuta davurica Fisch. ex Hornem. kjent fra tre udaterte og uangitte herbarieark i Botanisk museum i København.[5]
  • Cicuta douglasii J.M.Coult. & Rose er funnet i USA, Canada og Mexico særlig vestre deler av USA og Canada, men det er litt i sørøstlige deler av USA også.[6]
  • Cicuta lusatica ett fossilt funn i Tyskland, så arten er utdødd.[7]
  • Cicuta maculata L. er mest funnet i USA og Canada, men det er også noen funn i Mexico sammen med tre funn i Sør-Amerika.[8]
  • selsnepe (Cicuta virosa) L. denne er funnet rundt om i hele verden på den nordlige halvkule.[9] I Norge er selsnepe absolutt vanligst på Østlandet nord til Sel i Gudbrandsdalen, ellers er den funnet langs kysten i Arendal, rundt Lista nord til Egersund, rundt Bergen sammen med litt spredning nordover på øyene, Stjørdal, Frosta, Verdal, Namsos med litt spredning i Trøndelag, elva Siebejohka sør for Kautokeino og Guahteluoppal i Finnmark.[10] Selsnepe vokser helst ved relativt næringsrike vann.[11]

Diskutable arterRediger

Giftstoffer og effektRediger

Det er da særlig rotstokken og frøene som er giftigst.[12]

GiftstofferRediger

 
Strukturformelen til cicutoksin
 
Strukturformelen til cicutol

Artene i selsnepeslekta har normal stoffet cicutoksin som giftstoff.[12] Cicutoksin og cicutol er begge polyyner, eller tidligere kalt polyacetylener.[12] Noen av disse er veldig giftige, og det er også et par lignende stoffer (aethusin) som gjør hundepersille giftig, og oenathotoksin som gjør hestekjørvel giftig.[12] Det er også et lignende stoff med navn cicutol i selsnepe, men cicutol er ikke så giftig som cicutoksin.

VirkningRediger

Cicutoksin er en krampefremkallende gift, og er en i gruppen GABA reseptor antagonister.[13] Forgiftninger av cicutoksin og de andre polyynene er vanskelige å behandle, da disse stoffene er generelt sett resistente mot karampeløsende middler.[13]

SymptomerRediger

De første symptomene på forgiftning med selsnepe er sikling og en brennende følelse i munn og i svelg.[12] Huden blir blek og en begynner å kaldsvette.[12] Senere kan det komme kvalme, oppkast, hodepine, magesmerter, nyreskader, utvidede pupiller, koma og dyspné er observert.[12] Cicutoksin gir kramper som ligner epilepsi, der pasienten er helt bevistløs, pasienten taper øyerefleksen, pupillene er maksimalt utvidet og øyet responderer ikke på lys under anfallene.[12] Pasienten får da også krampe i kjevemusklene og spasmer i ryggmusklene, under og rett etter slike anfall.[12] Pusten blir sporadisk, det dannes skum i og rundt munnen, som kan være blodig,[14] og slimhinnene blir blå (cyanose).[12] Det kan komme flere slike kramper, og det er gjerne et kvarters mellomrom mellom dem.[12] Disse krampene fortsetter gjerne til pasenten er totalt utslitt og de fortsetter videre. Pustestans og døden kommer under eller like etter en slik epileptisk krampe.

Hvis pasienten begynner å få slike kramper, så bør forgiftningen anses å være livstruende. Men uansett så bør Giftinformasjonen (22 59 13 00), lege og/eller medisinsk nødtelefon (113) kontaktes, hvis en har mistanke om noen har spist selsnepe. En bør også få denne personen til å kaste opp, med å stimulere drøvelen med fingrene til oppkasten kommer skikkelig igang.

Av alle forgiftninger så har 30–70 % hatt dødelig utgang.[13]

MottiltakRediger

Hvis en har misstanke om at en person har spist selsnepe, bør en ringe medisinsk nødtelefon (113) så bør en få personen til å kaste opp med å pirke på drøvelen til personen har sterk oppkast, som nevnt ovenfor. Dette kombineres gjerne med å gi aktivt kull etterpå. Denne prosessen gjentas til profesjonell legehjelp tar over.

Klinisk behandling er ventrikkelskylling (folkelig kalt pumping), aktivt kull og det blir satt krampeløsende middler. Det er da snakk om benzodiazepiner og/eller barbiturater.[13][15] En ser da en ofte svak virkning av disse medisinene, da de også påvirker GABA-reseptorene i hjernen.[13]

I et tilfelle kom en 54 år gammel person inn i en klinikk med en alvorlig forgiftning. Rett ved innskrivelse i klinikken begynte dem å injisere 350 mg thiobarbiturat sakte i venen. Dette ble fulgt av en infusjon av thiobarbiturat løst i isoton saltvann i en konsentrasjon på 2 mg/ml over 8 timer. Det ble til sammen gitt 2,2 g thiobarbiturat denne behandlingen. En annen forgiftning ble det gjort dialysebehandling og hemoperfusion (blodfiltrering) har også vært suksessfullt.[15]

ForgiftningstilfellerRediger

Her følger det to tilfeller av selsnepeforgiftninger. Disse beretningene er oversatt fra engelsk.

 En 8 år gammel gutt hadde spist en rotstokk, døde av akutt hjertesvikt til tross for 12 timers klinisk behandling. 
[15]
 En annen pasient, som var 9 år gammel, hadde bare bitt av en bit av rotstokken, og spyttet den ut igjen på grunn av den ubehagelige smaken, ble reddet etter 6 timers behandling. Denne behandlingen inkluderte kunstig åndedrett med positivt trykk og muskelavslappende middler. 
[15]

Dette er et tilfelle fra USA med arten Cicuta douglasii.

 Mens en 13 år gammel gutt var på felttur med skoleklassen sin, spiste han røtter av noe de andre barna kalte «vill gulrot». Når han kom hjem omtrent en time etterpå, klaget han over kvalme og svimmelhet. Men siden han hadde oppgaver å gjøre i hagen, trodde foreldrene at han prøvde å skulke unna og sendte han ut til arbeidet. Omtrent 15 minutter senere fant broren hans han liggende bevisstløs på bakken, med skum rundt munnen og oppkast like ved. Voldsomme kramper begynte og fortsatte. Sammen med at han kastet opp, ble han kjørt til sykehuset. «Man tror det ble satt en ny fartsrekord for ferden (54,7 km (34 miles) over grusveier) den gangen.» Han fikk behandlig med oksygen og Diazepam, som etterhvert fikk krampene under kontroll. Fire dager senere ble gutten utskrevet fra sykehuset, og seks måneder etter hendelsen hadde han ingen tilsynelatende ettervirkninger.  
[15]

Det er også observert en rekke forgiftninger hos dyr.[12] Selv om unge blader ikke er så giftige.[12] Så har det skjedd en rekke ganger at dyr har også dratt opp rota og spist denne, når de har spist de unge skuddene.[12] Ellers så kan også røttene komme opp av frostsprenging, og beitedyr spiser disse.

EtymologiRediger

Selsnepe og dens slekt har sitt navn fra, at den forekom i enorme mengder på Sels-myrene nord i Gudbrandsdalen.[14] «Cicuta» ble gitt av Marcus Porcius Cato, som et navn på giftkjeks.[16]

ReferanserRediger

  1. ^ «Caroli Linnaei – Species plantarum». The Biodiversity Heritage Library. Besøkt 8. februar 2021. 
  2. ^ «GBIF species». GBIF. Besøkt 8. februar 2021. 
  3. ^ «GBIF Cicuta brevifolia Nutt.». GBIF. Besøkt 8. februar 2021. 
  4. ^ «GBIF Cicuta bulbifera L.». GBIF. Besøkt 8. februar 2021. 
  5. ^ «GBIF Cicuta davurica Fisch. ex Hornem.». GBIF. Besøkt 8. februar 2021. 
  6. ^ «GBIF Cicuta douglasii J.M.Coult. & Rose». GBIF. Besøkt 8. februar 2021. 
  7. ^ «GBIF Cicuta lusatica». GBIF. Besøkt 8. februar 2021. 
  8. ^ «GBIF Cicuta maculata L.». GBIF. Besøkt 8. februar 2021. 
  9. ^ «GBIF Cicuta virosa L.». GBIF. Besøkt 8. februar 2021. 
  10. ^ «Artskart selsnepe L.». Artsdatabanken. Besøkt 8. februar 2021. 
  11. ^ Lid, Johannes og Lid, Dagny Tande (2005). Elven, Reidar, red. Norsk flora (Nynorsk) (7 utg.). Otta: Det norske samlaget. s. 582. ISBN 82-521-6029-8. 
  12. ^ a b c d e f g h i j k l m n Wink, Michael og van Wyk, Ben-Erik (2008). Mind-altering and poisonus plants of the world (engelsk). Oregon USA: Timber Press Inc. s. 87 og 310–311. ISBN 978-0-88192-952-2. 
  13. ^ a b c d e Brent, Jeffrey (senior editor); Burkhart, Keith; Dargan, Paul; Hatten, Benjamin; Megarbane, Bruno; Palmer, Robert og White, Julian (2017). Critical Care Toxicology - Diagnosis and Management of the Critically Poisoned Patient (engelsk) (2 utg.). Springer. s. 2168–2169 og 2225–2236. ISBN 978-3-319-17900 Sjekk |isbn=-verdien: length (hjelp). 
  14. ^ a b Høeg. Ove Arbo, Christophersen, Anne Sofie Wyller, Faarlund, Torbjørn, Lauritzen, Eva Mæhre, Løkken, Sverre, Røssberg, Bjørn Olav, Salvesen, Per H. og Sævre, Rune (1984). Våre medisinske planter trollskap, tradisjon og legekunst (norsk). Oslo Norge: Det beste. s. 322 og 342. ISBN 82-7010-156-7. 
  15. ^ a b c d e Frohne, Dietrich og Pfänder, Hans Jürgen (2005). Poisonous Plants A Handbook for Doctors, Pharmacists, Toxicologists, Biologists and Veterinarians (engelsk) (2 utg.). Oregon USA: Timber Press Inc. s. 42–43. ISBN 0-88192-750-3. 
  16. ^ Lid, Johannes og Lid, Dagny Tande (2005). Elven, Reidar, red. Norsk flora (Nynorsk) (7 utg.). Otta: Det norske samlaget. s. 1131. ISBN 82-521-6029-8. 

</references>